Debatt

Sviktende argumenter

Menneskerettigheter

I Morgenbladets kronikk 4. mars satte jeg velferdsrettighetene i FNs menneskerettighetserklæring på tiltalebenken («Tvilsomme menneskerettigheter»). Andreas Føllesdal mener at denne kritikken «svikter av minst fire grunner» (11. mars). Så vidt jeg kan se, er det Føllesdals argumenter som svikter.

Føllesdals første grunn er at mitt skarpe skille mellom negative og positive rettigheter angivelig ikke lar seg forsvare: Også negative «rettigheter til rettssikkerhet og demokrati krever store fellesressurser til retts- og politivesen». Dette velkjente argumentet fra den politiske filosofien hviler på en sammenblanding av negative menneskerettigheter som moralske størrelser (naturlige rettigheter) og den juridiske sikringen av dem.

Alle personer har for eksempel en naturlig rett til liv, enten de er så heldige å være borgere av en stat som sikrer denne retten eller de var så uheldige å være jøder i Nazi-Tyskland. Som moralsk størrelse er min rett til liv kun et negativt krav til alle andre om ikke å drepe meg (innenfor de rammene rettigheten setter). At jeg i tillegg har et positivt krav på ytelser fra fellesskapet i form av sikring av retten til liv, forandrer ikke en tøddel på rettighetens naturrettslige status som negativ.

Den andre grunnen er at det finnes argumenter i naturrettstradisjonen for at staten bør ivareta innbyggernes økonomiske og sosiale grunnbehov. Føllesdal begår en logisk feilslutning. Selv om alle menneskerettigheter er naturlige rettigheter, følger det ikke at alle naturlige rettigheter er menneskerettigheter.

Det var nettopp et naturrettslig argument jeg ga for de statsborgerlige velferdsrettighetene. Vi har som borgere av Norge et positivt krav på velferdsgoder som andre borgere av Norge har en rettsmoralsk plikt til å yte, fordi deres velstand er betinget av en lang rekke fellesskapsgoder som krever avansert statlig organisering, ikke bare et retts- og politivesen. Velferdsrettigheter hviler altså på et naturrettslig krav vi har som borgere av et velorganisert statssamfunn. Dette i motsetning til menneskerettigheter, som er naturrettslige krav et menneske kun har i egenskap av å være en person, slik som den naturlige retten til liv.

Den tredje grunnen er at min begrunnelse for statsborgerlige velferdsrettigheter innebærer at «mange utlendinger og asylsøkere [ville] ha slike rettigheter i forhold til oss, for norsk velferd skyldes også en global ‘samfunnskontrakt’». Men slike verdensborgerlige velferdsrettigheter ville nettopp ikke være menneskerettigheter, som var mitt hovedtema.

Dessuten opererer Føllesdal med et altfor tynt begrep om samfunnskontrakt. Norsk suverenitet og eiendomsrett til oljen på kontinentalsokkelen er naturrettslig forankret. Men fordelen av at andre stater respekterer disse rettighetene, er ikke tilstrekkelig til å generere internasjonale velferdsrettigheter – ei heller fordelen av internasjonal handel. Verden er ikke en global velferdsstat.

Jeg skrev at det bør være rom for å gi papirløse immigranter hjelp på et anstendig nivå, men uten å begrunne dette. Siden jeg ikke snakker om privatmoral, kan ikke begrunnelsen være nestekjærlighet, som ligger utenfor statens sfære. Jeg har tidligere åpnet for at statlig bistand blant annet kan baseres på en rettsmoralsk plikt til å kompensere for skade forårsaket av oss, for eksempel som en følge av klimakrisen (Aftenposten 6. september 2009). Av samme grunn kan vi ha en rettsmoralsk plikt til å bistå papirløse immigranter. Men det ville være en kraftig overdrivelse å påstå at vårt medansvar for dagens flyktningstrøm er så stort at vi har plikt til å innlemme flyktningene i de regulære velferdsordningene.

Føllesdals fjerde grunn er at man ikke bør avfeie velferdsrettigheter simpelthen fordi de kan bli misbrukt. Det har jeg da heller ikke gjort. Men det er et problem at totalitære regimers brudd på de egentlige menneskerettighetene ikke bare kan, men systematisk blir forsvart ut fra selve FN-erklæringen.

De juridiske menneskerettighetskonvensjonene er selvsagt uttrykk for noe nytt. De er også et fremskritt. Men det må ikke gjøre oss blinde for at kvaliteten på menneskerettighetsregimet er avhengig av kvaliteten på de rettigheter det skal overvåke og håndheve.

Jens Saugstad

Professor i filosofi, UiO

Mer fra Debatt