Debatt

Straff fordi det fungerer

Straffenivået

I Morgenbladet 12. august gjentar forfatteren Steingrímur Njálsson myten om at USA har «det høyeste kriminalitetsnivået i Vesten». Det er ikke riktig, og kommer an på hvordan du måler. I samme avis gir kriminologiprofessor Nils Christie uttrykk for at han håper Anders Behring Breivik skal «komme tilbake til samfunnet».

I Norge har kriminologene lært oss at vi bør se på se på fangetallene, og slik sett har USA svært mange fanger fordelt på antall innbyggere. Dette blir en merkelig måte å vurdere kriminalitet på, siden fangetallet jo vil stige dersom flere saker blir oppklart og flere kriminelle settes inn. Ser vi på utviklingen de siste årene, er mye i ferd med å rettes opp: Antall politianmeldte drap og antall ran per innbygger i USA har gått ned med henholdsvis 47 og 48 prosent fra 1993 til 2009. Politiinspektør Jostein Bakke gikk i 2003 gjennom kriminalstatistikk fra 25 vestlige land, og fant da at Norge har langt flere registrerte lovbrudd totalt sett enn USA.

De siste årene har rettsøkonomer som den norske professoren Erling Eide og danske Henrik Lando gitt oss mer statistisk belegg for å mene at straff faktisk har en virkning. Det betyr ikke at det er et universalmiddel som virker uansett. Man må også se på faktorer som oppdagelsesrisiko og oppfølging av de kriminelle. Likevel: Eides forskning viser at dersom risikoen for straff øker med to prosent - eksempelvis fra 20 prosent til 22 prosent - vil antallet lovbrudd synke med 7 prosent, og hvis straffens strenghet øker med 10 prosent, vil antall lovbrudd reduseres med 4 prosent. Hvis straff ikke har noen virkning, hvorfor prøver da tyven å skjule sine spor, eller hvorfor dekker raneren til ansiktet?

For det andre er vi opptatt av rettferdige straffer. Selv om straffen ikke gjør forbrytere til bedre mennesker, vil vi mene at det er riktig å bruke den. Vi sier som gamle strafferettsnestor Svein Slettan: «Lovbrytere skal ha straff som fortjent [?] uavhengig av hvilken nytte det har i form av å motvirke kriminalitet.» Justisvesenets reaksjon skal gjenspeile den grusomhet og lidelse man påfører andre. På denne måten gjenoppretter man balansen i samfunnet; man oppnår en mer riktig fordeling av onder og goder. Straffen blir prisen man setter på de ødelagte livene.

Mange vil avvise en slik tankegang som primitiv og gjennomsyret av hevntanken. Men ideene er ikke mer ytterliggående enn at de har hatt støtte hos fremragende filosofer, som for eksempel John Rawls. Han mente at forbrytere skulle straffes i samsvar med deres handlingers ondskap og negative karaktertrekk. Et slikt utgangspunkt er i grunnen også dypt humanistisk, fordi vi tar forbryteren på alvor og stiller ham til ansvar for sine handlinger. Denne rettferdsoppfatningen ligger antagelig dypt forankret i vår biologi, som påpekt blant annet av psykologen Steven Pinker.

Vi opplever det som intuitivt riktig å etterstrebe samsvar mellom forbrytelsens grovhet og straffens størrelse. Vi har sett tilfeller der folk tar saken i egne hender og angriper gjerningsmannen etter rettssakene fordi man mener straffeutmålingen er for lav. Og vi vil mene at dét er den også i Norge. Fremskrittspartiet synes ikke det er nødvendig å diskutere dødsstraff. Det vi derimot trenger, er en grundig diskusjon om det bør være adgang til å gi livstidsstraff i noen saker. Vi har i dag mulighet til å gi forvaring for å beskytte samfunnet. Men er det ikke slik at enkelte handlinger bør medføre livsvarig innestengelse, selv om det ikke er gjentagelsesfare? Filosofen Jean-Jacques Rousseau mente det finnes noe slikt som «den utilgivelige forbrytervirksomhet». Det er gode argumenter for at terroristen fortjener livstidsstraff.

Rettferdig gjengjeldelse tilsier at de mest alvorlige forbrytelser også får de strengeste straffer. Nils Christie har rett når han påpeker at mange av dagens ulovlige handlinger kan ha et relativt preg og at maktapparatets oppfatning kan skifte. Men han overser i for stor grad at forbrytelser også kan være overgrep mot andre, og at straff innebærer en form for samfunnsbeskyttelse. Det vil være uakseptabelt om overgripere slipper unna etter behandling i et konfliktråd eller samfunnstjeneste. Ikke minst vil det oppleves som grovt urettferdig av dem som er påført pine av gjerningsmenn.

Fremskrittspartiet har lenge tatt til orde for en kumulativ straffeutmåling. Det vil si at hver enkelt kriminell handling straffes fullt ut, og der man har gjort flere, legges straffen for disse oppå hverandre opptil 30 år. Slik det er i dag, får vaneforbrytere og andre som begår flere kriminelle handlinger i realiteten strafferabatt slik at enkelte forbrytelser blir «gratis». Dette systemet gjør at ofrene og de pårørende etter forbrytelsene ikke føler at de blir tatt på alvor.

Vi innser imidlertid at selv ikke Frps system ville gitt en rettferdig dom for Behring Breiviks handlinger. Dagens strafferegime er uansett ikke tilstrekkelig til en rettferdig dom. Man kan kanskje bruke ny lov om kriminalitet mot menneskeheten, som har en strafferamme på 30 år. Da ville imidlertid Behring Breivik sannsynligvis være ute etter 20 år. Man kan i dagens lovverk benytte seg av forvaring. Forvaring kan idømmes inntil 21 år og med mulighet for forlengelse med 5 år av gangen. Denne reaksjonsformen kan altså i prinsippet gjelde livet ut for gjerningsmannen.

Per Sandberg

1. nestleder Frp og leder av Stortingets justiskomité

Mer fra Debatt