Debatt

Politisk korrekt rasisme

Lenge var jeg offer for den utbredte misforståelsen at «den tredje vei» i europeisk sosialdemokrati besto i et forsøk på å utvikle et alternativ til hjerteløs nyliberalisme og hjerneløs nasjonalisme, der begge organer ble beholdt.

Myndighetenes håndtering av Maria Amelie-saken og de papirløse generelt, minner om at Det norske Arbeiderparti har sin egen vri, nemlig en blanding av trekk ved nyliberalisme og nasjonalisme der verken hjerte eller hjerne har noen naturlig plass. Ledende Ap-politikere som i det siste har kommentert både norsk asylpolitikk og den aktuelle saken, har generelt skjøvet ansvaret nedover i systemet ved å vise til beslutninger tatt av byråkrater, selv om disse rent faktisk er avhengige av å bli instruert av politikere for å kunne gjøre jobben sin.

En av dem som kjenner innvandringsbyråkratiet best fra innsiden, nevnte i denne sammenheng nylig at det «luktet dritt» av regjeringens oppførsel. Når politikerne innimellom har løftet blikket og kommentert norsk innvandrings- og asylpolitikk generelt, har de brukt ord som «raus» og «streng», «sjenerøs» og «fast», ofte i én og samme setning. Diskursen veksler altså mellom snillhet og mistenksomhet: Når et land som Norge åpner grensene for fremmede folk, er det snilt. Det er jo synd på dem som ikke er født norske, og vi er sjenerøse her oppe hos oss som tilbyr dem et pikeværelse i det norske herskapshus. Når landet stenger fremmede folk ute, skyldes det at man enten mistenker dem for å ha uhederlige hensikter eller det beklagelige faktum at lille Norge nok dessverre «ikke kan hjelpe alle som trenger det».

Det finnes mennesker som har brukt alt de eier og har, har lånt penger og begitt seg ut på en farlig ferd med ett eneste mål, nemlig å kunne jobbe og sende penger hjem slik at familien får noe å leve av. Ved grensen blir de sendt tilbake fordi de er «ofre for menneskesmugling». Statens refreng veksler mellom «Selvsagt kan De få behandling, men ikke hos oss» og «Vennligst ikke plag oss mer». Gjennom orwellsk nytale får de innstramningene til å fremstå som moralsk høyverdige. Tenk – i tillegg til alt annet bekjemper Arbeiderpartiet også menneskesmugling! Man skal ikke undre seg over at politikere, som har et allsidig vokabular for å sminke over Ap-statens grenseløse kontrollbehov, sjelden bruker ordet «liberal» om egen politikk. Snillhet og mistenksomhet er ikke nødvendigvis de eneste relevante emosjonene når det er snakk om innvandring.

Hvert år har Norge en kvote på 5000 spesialister som kommer foran i innvandringskøen. Den blir aldri fylt. Sist jeg så etter, hadde man klart å lokke noe over 900 spesialister til landet det siste året. De fleste forskere er enige om at innvandring stort sett er økonomisk lønnsomt, men det spørs om innvandrernes potensial blir tilstrekkelig stimulert av et mottaksapparat som utløses av snillhet og begrenses av mistenksomhet. Myndighetenes behandling av Maria Amelie gjør det nødvendig å reise spørsmålet om hva som er formålet med dette søkkrike, nesten folketomme landet, bortsett fra å løse andres problemer på bortebane. Å steke i eget fett? Eller snarere marineres i egen olje? Maria har vi iallfall ikke plass til.

Forleden var jeg i en debatt med en ledende Arbeiderparti-politiker som brukte sine riktignok begrensede retoriske evner til å mistenkeliggjøre Maria for at hun hadde tatt utdannelse og integrert seg i samfunnet. Det var sleipt av henne, ikke sant: man kunne jo forledes til å tro at hun var en av oss. At det nå er blitt vanskelig å skille Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets retorikk om utlendinger og minoriteter, er historisk interessant, og kan kanskje bremse velgerflukten fra regjeringspartiet noe. Samtidig skal man ikke se bort fra at enkelte av partiets tidligere velgere i disse dager tenker at et fullt kjøleskap og dobbel sikkerhetslås er en mager trøst når man ikke lenger vet hva det vil si å ha en sjel.

Thomas Hylland Eriksen

Sosialantropolog, Oslo

Mer fra Debatt