Forskningsregister
Norsk forskning har fått et nytt felles informasjonssystem som både innad og utad skal gi bedre oversikt over og innblikk i forskningen. Systemet heter Cristin, er åpent for alle, og formidler informasjon om forskningsresultater, forskere, prosjekter og forskningsenheter. Omkring 160 institusjoner i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og helsesektoren vil ta i bruk systemet i løpet av 2011. Dermed kan enhver søke informasjon om norsk forskning på tvers av institusjonsgrensene.
Tiltaket ble varslet og behandlet i forbindelse med Stortingsmelding nummer 30 (2008–2009) «Klima for forskning». Før dette hadde 61 høringsinstanser, blant dem Forskerforbundet, gitt sin prinsipielle tilslutning.
Men i Morgenbladet 6. mai går lederen av Forskerforbundets utvalg for akademisk frihet og opphavsrett, Olav Torvund, til felts mot tiltaket. Han kaller det for «overvåkning og byråkrati» og «et overgrep mot forskerne». Han oppfordrer oss forskere til å «si nei til et system hvor alle opplysninger samles på denne måten, uten annet formål enn byråkratisk kontroll».
Jeg vil ikke si nei før vi som er medlemmer av Forskerforbundet får bedre informasjon. Når Torvund påstår at det nye systemet har som «eneste formål å kontrollere hva forskere driver med», er det mildt sagt villedende.
Selv har jeg vært med på å utvikle den delen av informasjonssystemet som er en elektronisk bibliografi over vitenskapelig publisering, Norsk vitenskapsindeks (NVI). Denne modulen vil forene lokale bibliografier ved institusjonene som har eksistert siden 2004. Også de har jeg vært med på å definere. Jeg er derfor medansvarlig for at vi, ifølge Torvund, «allerede lider under absurde regler og meningsløst byråkrati for forsk ningspublisering». Men jeg ser det annerledes.
I gjennomsnitt utkommer norske forskere med mellom én og to vitenskapelige publikasjoner i året. Det er ikke mye å registrere. Dessuten blir størstedelen av referansene hentet inn i NVI fra biblioteksystemene. Disse referansene skal ikke skrives inn, bare sjekkes. Og det holder at en publikasjon er registrert én gang hvis den har flere forfattere. Den elektroniske bibliografien utveksler dessuten informasjon med årsrapporter, CV-er, nettsider og søknadsinstanser – og den er søkbar utenfra – for elever og studenter, for pressen og for samfunnet. Mange formål, altså, men bare én registrering.
Hvis vi går ut fra at vitenskapelige publikasjoner uansett skal registreres i biblioteksystemene og nevnes i lokale årsrapporter, er dette tiltaket både avbyråkratiserende og tidsbesparende. Samtidig skaper det en mer åpen og oversiktlig forskning utad. Vi synliggjør nærmere 20 000 publikasjoner årlig fra forskningsaktiviteter i offentlig sektor som koster mer enn 20 milliarder kroner årlig. Forutsetningen for å få det til er akkurat det som Torvund er imot – et felles nasjonalt system som gjenspeiler at vitenskapelig publisering i utgangspunktet er offentlig og foregår på en felles åpen arena hvor forskere fra ulike institusjoner samarbeider, publiserer i de samme kanalene og benytter de samme biblioteksystemene.
Ved alle de nevnte 160 forskningsinstitusjonene er en liten del av de offentlige bevilgningene betinget av en årlig måling av den vitenskapelige produksjonen på institusjonsnivå. For å sikre sammenheng i informasjonen på tvers av institusjoner, og for å gjøre det enklere å være med for forskere som skifter navn eller arbeidssted, er et lovforslag på høring fra Kunnskapsdepartementet med frist 18. mai.
Loven vil pålegge forskningsinstitusjonene å rapportere personnummer (som ikke skal vises i NVI) sammen med publisering. Dette var utgangspunktet for Olav Torvunds innlegg. Men selv om han er jurist, gir han ingen juridiske argumenter mot lovforslaget. Dette indikerer at lovforslaget ikke er i strid med personvernet. Vi konsulterte Datatilsynet om dette spørsmålet i 2008, og en juridisk arbeidsgruppe har gjennomgått det grundig siden.
Denne saken handler heller ikke om overgrep eller overvåkning. Den handler om en åpenhet i forskningen som er i pakt med vitenskapelige grunnprinsipper og som bygger på de nye mulighetene som elektronisk informasjonsformidling gir.
Gunnar Sivertsen
Forsker ved NIFU
Ingen kommentarer