Akademisk frihet
Kunnskapsdepartementet har sendt på høring et forslag til lov om rapportering til en database for vitenskapelig publisering, med frist 18. mai. Forslaget er basert på innstillingen Norsk vitenskapsindeks, rapport 33/2008 utgitt av Nifu Step. Publikasjoner skal registreres på individnivå, og alle forskere skal identifiseres med fødselsnummer. Den eneste grunnen som oppgis er at man ønsker bedre grunnlag for fordeling av resultatmidler til institusjonene, samt noe om statistikk. Kort sagt er eneste formål å kontrollere hva forskerne driver med. Cirka 10 millioner er bevilget til prosjektet inneværende år.
Vi trenger ikke et slikt register for å tildele midler. Tildeling skjer til institusjoner, ikke personer. Det er tilstrekkelig å vite hva som er publisert ved Universitetet i Oslo, ikke hvem som står bak den enkelte publikasjon.
Det er meningsløst å bruke ressurser på en detaljkontroll for tildeling av resultatmidler. Dette er et nullsumspill hvor det er spørsmål om fordeling mellom institusjonene av en gitt sum penger. Skulle det skje litt feilrapportering, har det bare marginal betydning. Først hvis det avdekkes systematisk feilrapportering for å utnytte finansieringsordninger, er det grunn til å reagere.
At rapporteringen har en tilfredsstillende nøyaktighet er et revisjonsspørsmål. Vi trenger ikke millimeterbyråkrati og nasjonale databaser. Det ser ut til at man vil bruke millioner på å hindre mulige feilposteringer på noen titusener. Dette er penger som burde vært brukt til forskning, ikke overvåkning og byråkrati.
Vi lider allerede under absurde regler og meningsløst byråkrati for forskningspublisering. Først når alle institusjoner har godkjent en publikasjon, vil den telle, kan vi lese i høringsnotatet. En samarbeidsartikkel med fem forfattere fra ulike institusjoner skal altså godkjennes av byråkrater ved hver av disse institusjonene før den kan «godkjennes». Forskningsbyråkrater kontrollerer slike viktige opplysninger som at det står på en publikasjon at jeg er ansatt ved Universitetet i Oslo. Glemmer man dette, er publikasjonen ikke tellende. Vi bør ha mindre, ikke mer av dette.
Forskning publiseres. Det viser hva forskere gjør. Men i den nasjonale basen skal det samles så mye mer enn forskning. Har jeg svart på et spørsmål fra en journalist, skal det antageligvis registreres som «mediebidrag».
I innstillingen som ligger til grunn for høringen, problematiseres ikke personvern. Det nevnes, men ikke ut over et postulat om at dette ikke er noe problem. Men å rapportere til arbeidsgiver er faktisk noe annet enn å rapportere til en nasjonal database. Å samle all aktivitet i et nasjonalt system er et overgrep mot forskerne. For hvilken annen yrkesgruppe vil man lage et nasjonalt register over arbeidsresultater på individnivå?
Vi bør si nei til et system hvor alle opplysninger samles på denne måten, uten annet formål enn byråkratisk kontroll. Saken som nå er på høring, gjelder forslag til lov som pålegger rapportering og bruk av fødselsnummer. Det er en forsterkning av en kontroll og overvåkning som allerede i utgangspunktet har gått altfor langt. Vi trenger ikke en egen lov som pålegger slik rapportering. Vi bør si nei.
Vi bør også tenke oss godt om når det gjelder hva vi faktisk ønsker å registrere av egne aktiviteter. Det heter seg at dette skal være et register for vitenskapelige publikasjoner. Men det registreres mye mer enn det. Hvis vi ikke ønsker at noen anonyme byråkrater skal kunne kontrollere alle våre faglige aktiviteter, bør vi ikke registrere mer det som gir uttelling i «tellekantsystemet».
Vi bør heller få et nasjonalt byråkratregister som viser hva den stadig voksende stab av forskningsbyråkrater egentlig driver med. Det er i byråkratiet vi trenger gjennomsiktighet.
Olav Torvund
Professor dr. juris ved Universitetet i Oslo. Leder av Forskerforbundets utvalg for akademisk frihet og opphavsrett.
Ingen kommentarer