Debatt

Men trenger vi en tvangslov?

Tvang i psykiatrien

I en kommentar i Morgenbladet 24. juni spør Marit K. Slotnæs blant annet om retten til å gå til grunne er en menneskerett. Det er lenge siden selvmord var straffbart. For så vidt er det altså en menneskerett, om vi velger en pragmatisk, ikke-juridisk forståelsesmodell. Her er vi ved et kjernespørsmål: Er det egentlig rimelig å betrakte spørsmålet om tvang i psykiatrien først og fremst som et juridisk anliggende?

Som meget ung lege sto jeg en natt overfor en fortvilet, nærmest desperat ung, meget sterk mann. Øynene hans var oppspilte, pusten hørtes gjennom hele den nakne sykehuskorridoren. Fem kvinnelige sykepleiere dannet en ring omkring ham. Spenningen omkring den lille gruppen var elektrisk og ladet med dramatikk. Alle var på spranget til å kaste seg over den unge, syke mannen, som hadde våket i fem døgn over sin døende far. Nå var han selv i fare, redd og forvirret. Jeg ba sykepleierne trekke seg litt tilbake, i håp om å lette spenningene noe. Det skulle jeg ikke ha gjort, for mannen, knapt 20 år gammel, brøt seg vei gjennom sperringen av kvinner og løp i vill fart ned korridoren mot vinduet i enden av gangen. Jeg etter. Innhentet ham i det samme han klasket hodet mot ruten. Ruten knuste ikke, men gled opp og ble stående halvåpen. Mannen og jeg havnet i slagsmål på gulvet. Hjelp kom til og etter kort tid var stakkaren overmannet og det tok ikke mange timene før han var på vei til Lier psykiatriske sykehus der han døde noen dager etter. Diagnose: Akutt dødelig psykose.

Hva har denne historien med tvangsbehandling å gjøre? Etter min oppfatning ganske meget. Vi som opplevde situasjonen, tenkte ikke på annet enn å hjelpe mannen. Vi reflekterte ikke et sekund om det var rett eller galt å stoppe ham i hans ville ferd mot en sikker død. Vi tenkte ikke på om vi hadde lov eller ikke. Vi handlet ut fra rene, instinktive menneskelige impulser. Slik er det ofte i psykiatrien. Da duger ikke et lovverk. I slike situasjoner behøver vi heller ikke noe lovverk. Vi trenger ikke paragrafer. Vi trenger vanlig medmenneskelighet. Spørsmålet er om ikke dette er hva hele psykiatrien trenger mest av alt?

For ikke mange måneder siden ble jeg vitne til en annen side av psykiatrien: En ung mann ble tvangsinnlagt på Ullevål sykehus, Akuttpsykiatrisk klinikk. Han var ikke sinnssyk, hadde altså ingen «alvorlig psykisk lidelse» i lovens forstand. Han var ikke farlig for seg selv eller andre og hans tilstand (en tvangsnevrose) kunne neppe bedres av «behandling» (=piller). Han ville heller neppe bli dramatisk verre ubehandlet. Mannen var livredd alle former for tvang. En behandlingsallianse var umulig å etablere. Pasienten, som hadde betydelige intellektuelle ressurser, protesterte overfor sykehuset. Ingen effekt. Han henviste selvsagt til lov om psykisk helsevern og pekte på at man ikke hadde hjemmel for å beholde og «behandle» ham under tvang. Ingen respons. Han klaget til kontrollkommisjonen. Et møte ble avholdt med sykehuset, ham selv, faren, meg og en alvorlig jurist som sjef for en selvrettferdig kommisjon. Lederen var svært uvillig til å høre på noe som innebar kritikk av sykehuset og konkluderte med at mannens klage over sykehusets handlemåte var uberettiget. Grunnen? Jo, hans lidelse var «å sidestille med alvorlig psykisk lidelse». Mannen ble værende på sykehuset. Etter en tid ble han flyttet til et annet psykiatrisk sykehus og tvangsparagrafen ble fjernet. Selvfølgelig fordi man der fant at han ikke fylte lovens krav når det gjaldt verken tvangsinnleggelse eller tvangsmedisinering.

I et annet tilfelle har jeg nylig opplevd at et menneske som på innleggelsestidspunktet var psykotisk, og som ønsket seg innlagt, ble tvangsinnlagt og deretter holdt «på tvang» lenge etter at han sluttet å være psykotisk, fordi man ikke kunne være sikker på om han ikke igjen ville bli psykotisk hvis han skrev seg ut. Var dette lovens intensjon? Det kan jeg ikke tro. For lenge side arbeidet jeg på en psykiatrisk klinikk og sto overfor en tungvektsbokser jeg måtte presentere følgende for: «Enten må jeg tvangsinnlegge deg, eller også må du legge deg inn frivillig». At jeg var temmelig blek overfor denne tungvekteren, forsto han godt, også fordi jeg naturligvis fortalte ham det. Vi snakket sammen en stund, hvoretter han smilte og svarte at et lureste nok var å legge seg inn frivillig.

Lovens og lovgivers intensjon kan være god, men praksis er ikke alltid så god. Tvangen kan oppleves som tortur, en frihetsberøvelse uten dom og uten mulighet for reell overprøving av en domstol som i praksis er representanter for et samfunn der tvang legitimeres som behandling, hjemlet i et autoritært menneskesyn der «vi» alltid vet best. Bare den som er blitt kastet i fengsel og har opplevd jerndøren slamre igjen har en førstehåndsopplevelse av slike forhold.

Den «nye» loven ser ut til å videreføre den gamle, med de samme dypt urettferdige, menneskefiendtlige og inhumane fortolkninger som den gamle loven gir «samfunnet» eller «overgriperen».

Det er derfor tvilsomt om vi overhodet trenger en tvangslov. Vil ikke de aller fleste mennesker kaste seg over en pasient som er i ferd med å ta livet av seg uten tanke på om man har loven på sin side eller ikke? Vil vi ikke først og fremst være medmennesker som forsøker å redde et annet menneske fra å ta livet av seg? Vil vi ikke varsle politiet om vi opplever et menneske så farlig at vi frykter det kan drepe? Vil ikke mange pårørende, fordi de er redde for å tvangsinnlegge en av sine nærmeste, avstå fra et forsøk på å søke hjelp frivillig? En hjelp som ellers ville kunne redde liv?

Hva oppnår vi ved å diagnostisere et menneske som psykotisk for deretter å medisinere ham med tvang? Tillit? Samarbeid? Jeg skal selvsagt ikke benekte at man i enkelte, svært spesielle tilfelle ty til tvang, men trenger vi en lov for dette? Vil vi ikke alle som én kaste oss over mannen på vei ut i det tomme intet fra et sykehus? Vil noen av oss bli straffet for å ha hindret ham i å ta livet av seg?

Tvangsinnleggelse og tvangsbehandling av et menneske inneholder så store muligheter for overgrep fra samfunnet overfor den enkelte at jeg ikke vil nøle med å påstå at ulempene langt overskygger fordelene. Når vi i tillegg vet at både de såkalte medisinene og diagnosene innen psykiatrien så ofte er tvilsomme, ja, da kan det lett bli et spørsmål om å spille russisk rulett med våre pasienters liv og helse.

Dag Coucheron

Psykiater

Mer fra Debatt