Debatt

Lykkepiller, narrepiller og depresjonsbehandling

Antidepressiver

Jon Kåre Time skriver omfattende og innsiktsfullt om antidepressiver i Morgenbladet 23. september. For depresjon er det ofte en balansegang mellom det å behandle det nødvendige, men ikke medikalisere det som ikke bør medikaliseres. Jeg er derfor spesielt glad for at artikkelen er så balansert. Altfor ofte blir slike innlegg «for» eller «mot» antidepressiver. Det ville vært for enkelt.

Problemene rundt depresjon og bruk av antidepressiver er såpass omfattende og alvorlige at vi ikke bør la diskusjonen falle til det nivået. Når disse medikamentene kan finnes å være effektive i noen sammenhenger, men ikke i andre, bør dette få oss til å stille det kritiske spørsmålet: Hvorfor er det slik?

Jeg vil ut fra dette komme med noen kommentarer til Times artikkel:

1. Problemet med den store placeboeffekten i forsøk med antidepressiver kommer i noen grad av at man innen depresjonsforskningen har inkludert altfor mange lettere og selvhelbredende fenomener som sorg og depressive episoder i definisjoner av depresjon. De amerikanske sosiologene Allan Horwitz og Jerome Wakefiled hevder i boken The Loss of Sadness: How Psychiatry Transformed Normal Sorrow into Depressive Illness at ved å inkludere mange fenomener som går over av seg selv, vil placeboeffekten øke. Og da vil den tilsynelatende gevinsten av bruk av aktivt medikament fremstå som mindre. På mange måter har legemiddelindustrien vært sin egen verste fiende: Ved å inkludere for mange fenomener som ikke trenger behandling forminsker man effekten av behandling der den nytter.

2. Vi er ikke gode nok til å skille mellom ulike typer depresjoner. Antagelig er depresjon ikke én, men mange sykdommer, hvor noen har bedre effekt av antidepressiv behandling enn andre. En studie av psykiateren Charles B. Nemeroff («Differential responses to psychotherapy versus pharmacotherapy in patients with chronic forms of major depression and childhood trauma») viser at noen typer depresjon er mer biologiske og bedre lar seg behandle med antidepressiver, mens andre depresjoner mer skyldes livshendelser og traumer og har mer nytte av samtalebehandling.

3. At effekten av aktiv substans bare er 10 prosent større enn placebo i klinisk kontrollerte forsøk, betyr ikke at man i klinisk virksomhet like gjerne kunne behandlet 90 prosent med narrepiller. I klinisk bruk vil nemlig effekten av placebo virke sammen med den kliniske effekten av antidepressiver!

Hvorfor terper jeg på nytten av antidepressiver, kan noen spørre. Ikke fordi vi gjerne vil bruke piller for mentale lidelser! Nytten av disse kan nok være oversolgt av legemiddelindustrien. Imidlertid finnes det en del forskning som best tolket viser nytten av disse medisinene. Og: Selv om samtalebehandling i noen grad kan være å foretrekke, er tilgjengeligheten av denne behandlingen i profesjonelle former (ikke bare en forståelsesfull prat med fastlegen) ikke tilgjengelig i et slikt omfang at vi kan tilby alle deprimerte som trenger det, en slik behandling.

Dette må vi selvsagt arbeide for, men inntil da er antidepressiver ofte den beste forebyggingen av mer alvorlige konsekvenser av depresjon. På mange måter kan man se på antidepressiver som en mer realistisk og kanskje også en mer demokratisk tilgjengelig ressurs.

Jørgen G. Bramness

Professor, Senter for rus og avhengighetsforskning, Universitetet i Oslo

Mer fra Debatt