Debatt

Karakteristisk mytedannelse

Tvang i psykiatrien

Brit Haver, professor i psykiatri ved Universitetet i Bergen, uttaler seg med stor sikkerhet om virkninger av antipsykotiske midler. Blant annet skriver hun i Morgenbladet 1. juli:

«Disse medikamentene [de antipsykotiske] demper psykotiske symptomer som vrangforestillinger eller hallusinasjoner. De gjør pasientene mindre angstfylt og virker ofte positivt også på adferden.» Og:

«En viktig effekt av antipsykotisk medisin er at den reduserer hjerneskaden som en langvarig psykose gir opphav til.»

Dette er velkjente argumenter fra psykiatrihold, satt frem uten holdbar dokumentasjon. Så også her. Jeg oppfordrer Haver til å belegge sine påstander med grundige nok forskningsfunn.

Jeg tar for gitt at en professor i psykiatri kjenner til studier som dokumenterer skader av medisiner også når det gjelder virkning på hjernen, på adferd, på sinnstilstand. Joanna Moncrieff, selv psykiater, nevner to nyere studier som «antyder at bruk av nevroleptika i flere uker eller måneder er assosiert med en reduksjon i antall nerveceller i hjernen, de såkalte 'grå cellene'». En redegjørelse for ulike psykofarmakas virkninger og bivirkninger finnes i hennes bok Psykiatriske legemidler. En kritisk introduksjon (Abstrakt forlag 2011). I lys av Moncrieffs metastudier føyer Havers uttalelser seg inn i en mytedannelse karakteristisk for psykiatrien som profesjon. At Haver nevner at medikamenter dessverre har «en rekke bivirkninger som enten er ubehagelige eller direkte skadelige», som vektøkning, er ikke ment å rokke ved det hovedbudskap hun formidler: At antipsykotiske- og andre medisiner for psykiske lidelser er bra på tross av noen bivirkninger som bekymrer, og at de derfor må ha en sentral plass i psykiatrien. Jeg merker meg at Haver ikke nevner alternativer til medisinering.

Vi trenger en debatt basert på kunnskap. Ikke minst bør man forvente at de som innehar sentrale akademiske posisjoner i feltet, baserer sine påstander på oppdatert kunnskap.

Haver kommer også med sleivspark til Ketil Lund. Først spør hun sarkastisk om det nå er slik at vi skal slutte å behandle - og glemmer distinksjonen mellom medisinsk behandling og tvangsmedisinering. Dernest skriver hun, med utgangspunkt i Lunds forslag til endring av daværende lov om psykisk helsevern i 1988:

«Det ble rett og slett lagt i skuffen - og aldri realitetsbehandlet. Men Ketil Lund er som fugl Fønix -gjenoppstår i samme drakt tilsynelatende upåvirket av fortidens hendelser.»

Ære være den som ikke lar seg presse til konformitet, som har mot og kraft til både å gjennomskue og stå opp mot sin samtids dominerende tenkning. Men sånn apropos: Når det gjelder å være upåvirket av fortidens hendelser, så vel som nåtidens, så passer vel metaforen om fugl Fønix vel så bra på psykiatrien selv?

Bjørg Njaa

Menneskerettighetsutvalget, Psykisk helse

Mer fra Debatt