Nedkvitne
Håkon Gundersen omtaler i Morgenbladets siste utgave (21.januar) ytringsfrihetsforkjemperne som heier på Nedkvitne under verserende ankesak i Borgarting lagmannsrett. Hensynet til ytringsfriheten bør veie særlig sterkt ved universitetene, mener disse aktørene, og eventuelt må det overtrumfe hensynet til arbeidsmiljø. Vi forstår Håkon Gundersen slik at han etterlyser litt mer nøkternhet i sakens anledning. Da vil vi melde her nede fra at hvis ytringsfriheten er himmelen over saken, er arbeidsmiljøet ved Norges største lærested jorden under våre føtter.
For professorene Kristian Gundersen og Rune Slagstad og deres gruppe er denne saken, først i tingretten og nå i lagmannsretten, blitt en kjærkommen anledning til å fremføre universitetspolitiske standpunkter om professorers påståtte marginalisering i universiteters og høyskolers beslutningsprosesser. De ønsker professorers akademiske frihet og ytringsfrihet prinsipielt tolket i form av en grenseoppgang mellom Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (artikkel 10) på den ene siden og arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven på den andre, og finner Nedkvitne-saken egnet for dette.
Hvor langt kan man gå i å påberope seg ytringsfrihet, selv når man systematisk og over lang tid utgjør en stor belastning på det arbeidsmiljø man er en del av? Tingretten slo for ett år siden fast at Nedkvitne-saken ikke reiser noe spørsmål om hvor grensen går mot ytringsfrihet og akademisk frihet. Saken er irrelevant i så henseende fordi den har sitt tyngdepunkt et annet sted: brudd på allment aksepterte normer for adferd. Men med moralsk støtte fra de omtalte aktører og økonomisk støtte fra Forskerforbundet kjører nå Nedkvitne og hans nye advokat saken om igjen for likevel å fremtvinge en grenseoppgang.
Ingen betviler Nedkvitnes rett til å anke sin sak. Spørsmålet er hvor egnet den er til å figurere på en universitetspolitisk agenda. Hvem kommer til å tjene på dette? Og hvem betaler prisen? Mye av det som denne saken har virvlet opp, kan tolkes som at vi ved vårt universitet har et eksepsjonelt dårlig kollegialt klima, med sladder og slarv som daglig forlystelse.
Men det stemmer jo ikke. De aller fleste av oss er dannede mennesker som dessuten har mer enn nok med å skjøtte våre oppgaver. Vi kaster ikke bort tiden på å intrigere mot kolleger. Vi er også opptatt av Nedkvitne-sakens relevans, ikke for ytringsfriheten, men for et åpent og tillitsfullt miljø, der vi kan yte vårt beste og ytre oss fritt i beste akademiske ånd, gjerne med lidenskap og sterke ord, gitt et minstemål av dannelse og folkeskikk.
Karin Gundersen
Professor i fransk, UiO
Rune Svarverud
Professor i kinesisk, UiO
Ingen kommentarer