Rasisme
Det Trond Berg Eriksen 26. august leser som aggresjon fra min side, er nok heller undring over at en professor jeg husker positivt fra mine studiedager, så vidt ukritisk gjengir så mange halvvedtatte sannheter.
Eriksens nye idé er også gjenkjennelig som en av bloggosfærens innsikter, nemlig at det er antirasistene som «holder liv i det enfoldige rasebegrepet». Han har dels et poeng: Selv et lovverk som forbyr rasisme, bidrar nødvendigvis til å holde ideen om rase i live. Som jeg har påpekt går det internasjonale lovverket mot rasediskriminering imidlertid videre. Eksempelvis har FNs rasediskrimineringskomité i økende grad vært bekymret for islamofobe tendenser i norsk og europeisk debatt. Komiteen godtar nemlig ikke ideen om et absolutt skille mellom biologiske og kulturelle begrunnelsesmodeller for hat. Det bør de heller ikke gjøre.
Også Eriksen skulle vite at disse ofte har inngått i et nært og komplekst forhold i rasismens historie. Analytisk er det viktig å se forskjellen. Går man for langt i å skille dem ad, gjør man seg imidlertid blind for viktige likheter og sammenhenger, og dermed for rasismens dynamikk. Vi hadde eksempelvis en koscherdebatt i Norge i mellomkrigstiden, slik vi har hatt en halal-debatt de senere årene. Fordommer mot muslimer har også ofte vært nært knyttet til fordommer mot arabere.
Det er en del jeg kunne ha vært enig med Eriksen i hvis han ikke hadde formulert det så kategorisk. Han går eksempelvis vel langt i å nedtone ideers betydning når han mener de kun unntaksvis forårsaker handlinger. Skillet mellom ideer og affekter synes også for kategorisk, for preget av ønsket om en ryddig, teoretisk modell som kan påføres en mindre ryddig virkelighet. Det ville trolig være riktigere å si at det foregår en vekselvirkning mellom affekt, begrunnelser og faktiske årsaker. Det vil også være naivt ikke å se at rasistisk tankegods i seg selv kan bli en drivkraft, en selvforsterkende farsott.
Hvorfor Finn Olstad finner mitt innlegg så hoderystende problematisk, gir hans innlegg få håndfaste indikasjoner på. Med fare for å skremme Olstad mer, kan jeg heller ikke være enig med ham i at «begreper som islamofobi brukes uten måtehold til å betegne alt og alle som er kritisk til den nåværende innvandrings- og integreringspolitikken.»
Vi har for egen del primært brukt dette begrepet om de ytringene som går lengst, eksempelvis når noen tyr til sammenligninger mellom muslimsk innvandring og Nazi-Tysklands okkupasjon. Et annet åpenbart eksempel er begrepet «snikislamisering». Det må være en nokså kurant ytring å påstå at dette minner om fryktpreget tenkning – og så er det vel så kurant at andre er uenige i denne vurderingen.
Olstad mener videre at det foregår en «massiv innvandring» og at «vi må erkjenne at det er problematisk». Vi må faktisk ikke det, ikke mer enn vi «må» inngå i et kor som sier at det er problematisk at folk eldes siden det betyr at vi må bygge aldershjem.
Migrasjon kan per i dag bare stanses innenfor rammene av en totalitær stat som nekter både andre lands og egne borgere grunnleggende rettigheter til selvrealisering og samkvem. Dagens problemnivå, selv i sin opphaussede form, er slik sett trolig det laveste problemnivået vi kunne hatt.
Rune Berglund Steen
Kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter
Ingen kommentarer