Cristin i hverdagen: Feilslag av Torvund

Forskningsregister
Olav Torvund har gått til felts mot et høringsutkast fra Kunnskapsdepartementet om endringer i systemet for det nasjonale forskningsregisteret Cristin (Morgenbladet 6. mai). Hans kraftsats er et nei til et system «uten annet formål enn byråkratisk kontroll». Dette standpunktet er ettertrykkelig tilbakevist av Gunnar Sivertsen og likeledes av Katrine Weisteen Bjerde (begge i Morgenbladet 13. mai). Torvunds standpunkt er da også egnet til å forbause.
Ett er at det burde være kjent at Cristin skal ivareta mange og ulike formål. Torvunds «konklusjon» om «uten annet formål enn byråkratisk kontroll» står som et postulat, uten noen argumentasjon som kan bære resultatet. Ved siden av de formål som Sivertsen og Bjerde har pekt på, har Cristin en funksjon som verktøy for registrering av publikasjoner i det akademiske «tellekantsystemet».
Det ser ut til at Torvund er innforstått med dette. Han raljerer over det han kaller «absurde regler og meningsløst byråkrati for forskningspublisering». Det er ikke særlig vellykket. Systemet med nivårangering av «publiseringskanaler» kan det utvilsomt sies mye om; det har svakheter og tilfeldigheter så det monner. (Svein Sjøberg gir én glitrende illustrasjon med artikkelen «Keiserens nye tellekanter» i Forskerforum 2011 nr. 5 s. 30–31.)
Men her må adressaten for innvendinger være andre enn Cristin eller Kunnskapsdepartementet. Det skurrer når Torvund hevder at vi «ikke trenger et slikt register for å tildele midler», fordi det skal være tilstrekkelig å vite hvilken institusjon – som for eksempel UiO – en publikasjon skal henføres til. Kanskje vil Torvund gjerne ha det slik. Men det er slett ikke slik systemet fungerer.
Publikasjoner registreres med forfatterens tilhørighet til «grunnenhet», og midler som utløses av publiseringspoeng, kanaliseres gjennom institusjonen sentralt til grunnenheten. For Torvunds og min grunnenhet, Institutt for privatrett ved UiO, utgjorde midler fra publiseringspoeng vel en tredjedel av totale inntekter for 2010. Igjen er det slik at «adressaten» er en annen enn registreringssystemet eller Cristin, hvis det Torvund gjerne vil oppnå, er å fjerne forfatternavn ved registrering av forskningspublisering.
Det kan selvsagt være uleilig at en forskers publiseringsaktivitet kan knyttes til vedkommendes navn i et register som er åpent for mange. Men det kan ikke godt være fordi arbeidsbelastningen er så stor. Som Sivertsen påpeker, utkommer norske forskere med i gjennomsnitt mellom én og to vitenskapelige publikasjoner i året. Derimot kan det kanskje være kjedelig om man ikke har noe særlig å vise for seg.
Det er en kjent sak at en del vitenskapelig ansatte bruker mye tid på andre, ofte eksterne oppgaver og leverer lite eller ingen forskning over tid. Det er ikke noe enestående for Det juridiske fakultet, men det er et velkjent og lett synlig fenomen også der. For noen kan det da bli problematisk å legitimere et minimalt antall eller ingen forskningsbidrag over tre eller fem år. Og med Cristin er slikt så lett synlig. Enhver kan enkelt kikke for eksempel kollega Torvund eller meg selv i kortene på dette området.
Jeg ser for min del ikke noe problem ved det. Tvert imot er jeg enig med Gunnar Sivertsen i at den åpenhet i forskningen som Cristin, i sin nåværende eller i revidert form, kan bidra til, er viktig for forskningens evne til gjennomslag og for dens legitimitet.
Stein Evju
Professor i arbeidsrett ved Institutt for privatrett, UiO