Menneskerettigheter
Professor Jens Saugstad kritiserer kampanjen «Ingen mennesker er ulovlige» for å blande sammen rettsmoral og privatmoral når den fremholder at papirløse har menneskerettslig krav på velferdsordninger, som helsehjelp og utdannelse (Morgenbladet 4. mars). Saugstad hevder at velferdsrettigheter ikke er genuine menneskerettigheter fordi de ikke springer ut fra naturretten (etiske naturlover), og at de derfor mangler rettsmoralsk gyldighet.
Med tanke på at menneskerettighetene i dag begrunnes på svært mange andre måter enn naturrettslig, blir dette i overkant bombastisk. Og Saugstad går definitivt for langt når han anklager kampanjen som arbeider for å belyse papirløses rettigheter, for å blande sammen rettsmoral og privatmoral og for å skjule politiske målsettinger bak et rettighetsspråk.
Kampanjen «Ingen mennesker er ulovlige» tar ikke utgangspunkt i filosofiske diskusjoner om menneskerettighetenes grunnlag, men i juridisk bindende rettigheter. Uavhengig av hva Saugstad måtte mene om velferdsrettighetene, har Norge gjennom å innlemme FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i sitt lovverk, forpliktet seg til å sikre individer som befinner seg på norsk territorium et minimum av velferd.
Selv om den norske stat mener at de papirløse ikke burde være her, har den altså forpliktet seg til å sikre dem livsopphold, med mindre de på en forsvarlig måte kan uttransporteres til en stat hvor livsopphold er garantert.
Det er også grenser for hvor mange år staten kan la papirløse være i landet uten å innfri prinsippet om likhet for loven og retten til ikke-diskriminering, noe som tilsier at de får rettigheter på linje med andre borgere. Når staten tillater at overgangstilstanden den papirløse befinner seg i blir permanent, innebærer dette en grov krenkelse av individets verdighet. Det er nettopp slike krenkelser menneskerettig- hetene skal forhindre.
Nå ser det ikke ut til at det er kampanjens mangel på rettsmoralsk grunnlag som bekymrer Saugstad mest, men konsekvensene dersom kampanjens krav skulle innfris. Dersom de folkevalgte skulle finne på å sikre papirløse medisiner og helsehjelp, og gi varig opphold til papirløse som har vært her lenge, ville de ifølge Saugstad «undergrave selve den samfunnskontrakten som våre statsborgerlige velferdsrettigheter er tuftet på».
Det er selvfølgelig viktig å diskutere innvandring opp imot velferdsstaten, men da gjør vi lurt i å basere oss på fakta. For det første er det verdt å merke seg at øverst på svært mange av de papirløses ønskeliste står ønsket om å kunne arbeide og betale skatt, et krav som ville vært i tråd med samfunnskontrakten våre velferdsrettigheter er bygget på. Videre finnes det ingen dokumentasjon på at bedre helsehjelp til papirløse fører til helseturisme. Opphold til lengeboende papirløse har heller ikke ført til økt innvandring.
Det finnes derimot dokumentasjon på konsekvensene av ikke å innfri kampanjens krav: smittefare, drastisk forverring av psykiske og fysiske plager, rekruttering til svart arbeid og kriminalitet. Det at Norge befinner seg på et europeisk bunnivå hva gjelder vår behandling av papirløse, er med andre ord ikke basert på kunnskap om de samfunnsmessige konsekvensene av å forbedre de papirløses situasjon.
Fordi vi ikke lever i en perfekt verden, blir vi fra tid til annen nødt til å finne løsninger på problemer vi skulle ønske vi ikke hadde. Og nå er det på tide å dra hodet opp av sanden og erkjenne at de papirløse er her, og at vi har et ansvar for å ivareta deres grunnleggende menneskerettigheter. Det nytter ikke å trylle bort dette ansvaret ved hjelp av filosofiske resonnementer eller udokumentert frykt for velferdsstatens fundament.
Kaja Melsom
Rådgiver i Human-Etisk Forbund, som støtter kampanjen «Ingen mennesker er ulovlige»