Debatt

Jens Saugstad har rett

Menneskerettigheter

Bør ikke respekt for menneskerettigheter være et ubetinget krav til enhver stat, uansett politisk system, vedtatte lover og landets økonomiske ressurser? De fleste rettigheter omtalt i FN-erklæringen av 1948 kan meningsfullt kreves respektert uansett. Senere, velmente erklæringer om såkalte velferdsrettigheter har vært startsignal til en inflatorisk utvikling som setter et spørsmålstegn ved visdommen i prosjektet.

Er det en grunnleggende menneskerettighet å leve i altomfattende velvære? Antagelig vil de fleste umiddelbart tenke at det lyder pussig, for ikke å si absurd. Annerledes ble det tenkt i Alma Ata i 1978, ved en konferanse arrangert av Verdens helseorganisasjon. Man vedtok der at «helsen, som er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosialt velvære, og som ikke bare består av fravær av sykdom og svakhet, er en grunnleggende menneskerettighet.»

Det er lett å forestille seg den pinefulle situasjon for en delegat som måtte ha betenkeligheter med en slik erklæring. Er man da imot at menneskene skal ha det godt?

Rettighetsbegrepet er blitt tilnærmet hegemonisk. Det finnes nå en vag forestilling om at en handling kan fordømmes bare dersom den fremstilles som brudd på en menneskerettighet, og en tendens til å konstruere enhver godhet som påkrevd respons på en annens fundamentale rettighet. I en slik situasjon er det verdt å minnes at sterke moralfilosofiske tradisjoner, både klassiske og moderne – dydsetikk, utilitarisme, omsorgsetikk – tenker moral uten forankring i rettigheter av noe slag.

Så vidt jeg kan se har Jens Saugstad helt rett i hovedsaken, som ikke er at asylsøkere her til lands behandles for godt, men at genuine menneskerettigheter gjelder for alle og derfor uavhengig av lovverket i et land. Hvis argumentet er at norsk lov gjelder i Norge, blir det en retorisk utsmykning å snakke om en menneskerettighet.

Kjell Madsen

Førstelektor i filosofi, Universitetet i Oslo

Mer fra Debatt