«DNA-reformen er en av de viktigste sakene i min tid som statsråd, og vil føre til at vi både oppklarer mer og forebygger mer,» uttalte justisminister Knut Storberget i forbindelse med DNA-reformens inntreden i norsk strafferettspleie høsten 2008. Reformen har gitt politiet en betydelig utvidet adgang til å registrere personers DNA-profil og har medført en 40 prosent økning i antall søkbare DNA-profiler det første året etter endringen i DNA-lovgivningen.
Sammenligning av DNA-profiler mellom sporregisteret og DNA-profiler har gitt opp imot 100 treff per måned i 2009. DNA-reformen kan således allerede synes å ha bidratt til raskere oppklaring og forebygging av kriminalitet.
Reformens ambisiøse mål og resultatkrav har utløst en diskusjon om struktur og organisering av DNA-analysetilbudet. Rettsmedisinsk institutt (RMI) ved Universitetet i Oslo har hittil hatt et nasjonalt eneansvar for DNA-analysene. I Hareide-rapporten fra 2006 var et av forslagene opprettelse av et sentralt Statens rettssakkyndige institutt, som på oppdrag fra politiet og andre offentlige institusjoner skulle ta seg av sakkyndige undersøkelser og analyser innen blant annet rettspatologi, rettsgenetikk og rettstoksikologi. Instituttet skulle også være et faglig senter for rettssakkyndighet for tilstøtende fagområder.
Den rettsmedisinske kommisjon avga i den anledning en høringsuttalelse der det står: «Det virker fornuftig å lage et institutt av eksisterende virksomheter som i dag er fordelt på Kripos, Tollaboratoriet, Folkehelseinstituttet og Rettsmedisinsk institutt. […] Vi er av den oppfatning at en viss desentralisering er helt nødvendig. Et sentralt rettssakkyndig institutt i Oslo vil kunne føre til en sentralisering av kompetente sakkyndige og derved vanskeliggjøre rekrutteringen i andre fagmiljøer. Vi finner det viktig at man også utvikler og opprettholder gode, alternative sakkyndige miljøer ved universitetsmiljøene i landet for øvrig. Det er av vesentlig betydning for rettssikkerheten at det er reelle muligheter til å oppnevne/engasjere alternative sakkyndige. Ved sterk sentralisering mister man muligheten for ’second opinion’ ved ulike rettsmedisinske problemstillinger og blir henvist til utenlandsk ekspertise med de problemer det medfører.»
I 2009 og 2010 bevilget Stortinget to millioner kroner årlig til forberedelser av et nytt offentlig DNA-analyseinstitutt ved Universitetet i Tromsø (UiT). Universitetet er imidlertid helt avhengig av en større og langsiktig finansiering fra Justisdepartementet for å kunne tilby politiet DNA-analyser.
Det er flere gode grunner til å videreføre de politiske intensjoner og å opprette en ny offentlig enhet for DNA-analyser koblet til et uavhengig, kvalitetssikret fagmiljø for utdannelse, forskning og utvikling. I tillegg til å sikre økt analysekapasitet, vil et nytt selvstendig laboratorium medføre en sunn faglig og akademisk konkurranse som vil bidra til best mulig kvalitet og service på tjenestene.
Det vil også stimulere den faglige utviklingen og styrke det rettsgenetiske miljøet i Norge, som i dag er lite og sårbart. Man vil bygge opp og styrke den nasjonale kompetansen og ekspertisen som er nødvendig for å ivareta arbeidet i Den rettsmedisinske kommisjon, samt at man nasjonalt kan få utført analyser og/eller «second opinions» fra et selvstendig faglig ståsted. To separate laboratorier vil gi økt beredskap ved driftsbrudd ved ett av laboratoriene, samt avhjelpe hverandre i krisesituasjoner som store, omfattende kriminalsaker og identifisering av et stort antall omkomne i forbindelse med ulykker/naturkatastrofer.
Organisering av den rettsgenetiske analysevirksomheten varierer fra land til land. I Danmark har Retsmedicinsk Institut ved Københavns universitet ansvar for DNA-analysene, mens det i Sverige er politiet selv som utfører arbeidet. I noen land er analysene satt ut på anbud til private laboratorier. I Norge er det lang og god tradisjon for at rettsmedisinsk sakkyndighet ivaretas av universitetsansatte personer. Universitetene er en garantist for høy faglig integritet i strafferettslig sammenheng. Tilknytning til et universitetsmiljø gir dessuten gode vilkår for forskning, utvikling og utdannelse. I den forbindelse kan det nevnes at UiT, etter ønske fra Justiskomiteen, har opprettet en toårig mastergradsutdanning i medisinske laboratoriefag hvor rettsgenetikk er et av de sentrale fagene. Studentene som utdannes, vil ikke bare være aktuelle for stillinger ved et fremtidig DNA-laboratorium i Tromsø, men vil også være en sårt tiltrengt ressurs for landet for øvrig.
Som det eneste rettsgenetiske instituttet i Norge vil RMI selv prissette sine tjenester. Fra 2006 til 2009 fikk Sporseksjonen ved RMI 31 nye stillinger og budsjettet økte fra 40 til 100 millioner. Likevel er det avdekket kapasitetsproblemer på rettsgenetiske undersøkelser i tillegg til at man har interne konflikter. Dette viser at dagens organisering er sårbar. Den rettsmedisinske kommisjon mottar nå rettsgenetiske sakkyndige uttalelser i saker som er mellom ni og tolv måneder gamle. Dette gir grunn til bekymring. Stortinget vedtok i år endringer i Straffeloven der straffene for vold og overgrep ble skjerpet. Ved den saksbehandlingen vi ser i dag, vil dette kunne virke motsatt av det Stortinget har vedtatt, nemlig at det gis strafferabatt på grunn av lang saksbehandlingstid.
Det haster med betydelig styrkning av fagmiljøet dersom DNA-metodikken skal få den plass den bør ha i etterforskning og rettsvesen. Dette kan gjøres ved videre oppbygging av RMI. Det er imidlertid betydelige faglige, juridiske og politiske argumenter for å styrke den rettsgenetiske virksomheten i Norge ved å etablere et rettsgenetisk laboratorium med forankring i et universitet utenfor Oslo.
Ett alternativ er å videreføre utviklingen av et laboratorium i Tromsø, som i to år har fått midler til å forberede etablering av et rettsgenetisk laboratorium. Dersom de nødvendige bevilgninger blir gitt vil man da kunne starte analysevirksomhet høsten 2011.
Tarjei Rygnestad
Leder for Den rettsmedisinske kommisjon
Jarle Aarbakke
Rektor ved Universitetet i Tromsø