Akademia
I sin kronikk «Nok byråkrati nå!» tok sosiolog Pål Veiden nylig til orde for «å minne byråkratene om hva som er kjerneområdene innen høyere utdannelse: undervisning og forskning». Teksten med denne snodige punchlinjen utløste en heftig debatt. Han stakk hull på en byll, har noen sagt. I virkeligheten stakk han hull på tre byller på én gang, uten å ville det, og helt tydelig uten å forstå det.
La det være sagt med én gang: Debatten Veiden har reist om administrative rutiner er helt legitim og nødvendig, noe hans egen ledelses klossete reaksjoner illustrerer godt. Ansatte ved høyskoler og universiteter bør selvfølgelig stå fritt til å kritisere sine institusjoner og ledere. Noe annet er en innskrenking av ytringsfriheten og en trussel mot den frie ytringskulturen som skal prege akademia. Når det innføres uforståelige regler må det kunne påtales, uten frykt for represalier. Vi har alle et ansvar for å passe på at ressurser brukes best mulig, og Veidens engasjement er helt på sin plass, selv om det selvfølgelig er irriterende for ledere med forkjærlighet for føyelige medarbeidere.
Ved å omtale «byråkratene», altså innehaverne av teknisk-administrative stillinger, som den egentlige faren, har han imidlertid stukket hull også på en helt annen byll. Arbeidslivssosiologen Veiden omtaler interessant nok sine administrativt ansatte kolleger (cirka en tredel) like fordomsfullt og upresist som Frp-sympatisører gjerne omtaler muslimske innvandrere, og med den samme umiskjennelige underteksten: Det er for mange av dem, de er veldig farlige og noen har gitt dem for stor makt. I Veidens retorikk har snikbyråkratiseringen tatt snikislamiseringens plass. Patosen er den samme, agget er det samme, og avstanden til virkeligheten likeså.
De administrativt ansatte skal i Veidens verden helst være ydmyke assistenter for de vitenskapelig enkeltansatte, litt som fremmedarbeidere på 1970-tallet. Det han og litt for mange andre ikke har fått med seg, er at den institusjonelle virkelighet i forsknings- og utdanningssektoren de siste årene har beveget seg lenger og lenger bort fra denne nostalgiske drømmen. Internasjonal konkurranse og høyere krav til profesjonalisering av alle tjenester i sektoren har trukket en ny type høyt utdannede og karrierebevisste administratorer til Veidens og andres arbeidsplasser; personale med spisskompetanse på blant annet personaladministrasjon, økonomi, internasjonalisering, kvalitetssikringssystemer, kommunikasjon og forskningsfinansiering. De er ikke der for å «drive butikk» eller ta makten fra noen, men for å gjøre en best mulig jobb. Denne høyt kompetente administrasjonen er et stort konkurransefortrinn for institusjonene og er forhåpentlig kommet for å bli. Med mindre Veiden og andre da skremmer de nye ressurspersonene bort, med sin apartheidlignende elfenbensnostalgi.
Dette forhindrer ikke at det er en utfordring for institusjonene å bruke sine administrative stillinger slik at unødig byråkrati minimaliseres og det som skjer i administrasjonen faktisk er til mest mulig nytte for kjerneaktivitetene. Det er ikke til å stikke under stol at det er rom for mer formålseffektivitet også i denne sektoren. Å skape dette rommet er imidlertid fremfor alt en ledelsesutfordring. Og her kommer den tredje byllen Veiden har stukket hull på: Han slår administrasjon og ledelse sammen til et tohodet uhyre – det grusomme «byråkratiet» – som er ute etter ham og hans vitenskapelige kolleger i en massiv illuminati-lignende sammensvergelse, mot fagligheten. Det er her det for alvor baller seg for Veidens virkelighetsbeskrivelse. De mektigste lederne i denne sektoren er nemlig vitenskapelig ansatte, som ham selv.
Med de siste årenes endringer i styringsstrukturen ved universitetene, er såkalt «enhetlig ledelse» innført ved stadig flere institusjoner, med tung støtte fra det politiske Norge. Systemet innebærer at alle administrative ledere er blitt underlagt en faglig leder, altså dekan eller instituttleder, som er valgt eller tilsatt på åremål. Administrative ledere med spisskompetanse (direktører og kontorsjefer) har mistet mye av sin innflytelse. De faglige lederne er på sin side blitt nær allmektige. Veiden kaller også dem «byråkrater». I virkeligheten er de forskere som med det nye styringsregimet plutselig har fått det øverste ansvaret for økonomi, personal og all annen administrasjon der de jobber. Dette er felt de i utgangspunktet ikke kan forventes å ha særlig kompetanse på, utdannet som de er til helt andre ting. De nye lederne blir likevel oppmuntret til å øke sin innflytelse ved å tilsette lydige og lojale ledere rundt og under seg i en styringsstruktur med stadig tydeligere nyføydale trekk, og hvor de kollegiale medvirkningsarenaene systematisk er bygget ned i løpet av få år. En ny og potensielt langt mer lukket og eneherskende styringselite enn den gamle er i ferd med å etableres, og den er utgått fra de vitenskapelige selv.
Det er altså slett ikke «byråkratiets» makt som har økt. Intensjonen med denne styringsreformen var, fra politikernes side, å øke den vitenskapelige makten i systemet. Den har da også økt – for noen ganske få utvalgte. Makten er imidlertid blitt både mer konsentrert og mindre kompetansefundert enn den var, på en måte som har skapt en ny virkelighet ved institusjonene som vi ikke ennå kjenner konsekvensene av.
Myten om en ondsinnet byråkratisk sammensvergelse mot fagligheten må uansett erstattes av et mer sannferdig bilde av hva som skjer i sektoren, for ikke å gjøre svært stor skade på alle ansattes hverdag. Administrasjonen og de vitenskapelig ansatte har med den nye, politisk skapte styringsstrukturen fått de samme lederne. Vi lider alle under de dårlige og maktkåte, og gleder oss over de gode og inkluderende. Egentlig ba ingen av oss om dette nye systemet, som ikke i utgangspunktet er tilpasset kompetanselandskapet ved institusjonene våre. Men nå som det først er her, må vi sammen fylle det med mest mulig fornuftig innhold, siden utviklingen neppe lar seg reversere.
Det er derfor å håpe at norske forskere snart klarer å jobbe frem en helt annen aksept for faglig ledelse og lederkarrierer enn det Veiden og andre tilkjennegir, slik at vi etter hvert får ledere – tilsatte eller valgte – som enda bedre kan håndtere den makten som det nye systemet kanskje litt prematurt har gitt dem. Da bør vitenskapelig ansatte slutte å kalle kolleger som går inn i de nye faglige lederstillingene for «byråkrater», slik Veiden gjør, og erkjenne at vi nå har fått et prekært behov for å oppmuntre de beste ledertalentene blant de ansatte til å fylle de nye og mektige nøkkelstillingene. For det er faktisk forskerne selv som må gi sektoren de nye gode lederne, som skal styre i overensstemmelse med akademias tradisjoner for kritikk og åpen diskusjon, slik Veiden og de fleste av oss andre ønsker. Og vi som jobber i administrative stillinger skal hjelpe dem så godt vi kan, til fellesskapets beste.
Arve T. Thorsen
Dr.art., informasjonsansvarlig i Forskerforbundets forening for administrativt personale (FAP)
Ingen kommentarer