Akademia
I den såkalte «kronikkstriden» ved Høgskolen i Oslo (HiO) (jamfør Morgenbladet 12. mars) rettes oppmerksomheten mot to forhold. Det første angår byråkratisering av høyskolen. Det andre angår grensene for ytringsfrihet for akademisk personale. Byråkratisering samt styring av kritisk ytring er utvilsomt nært knyttet sammen. Men et annet moment, som vel ikke har vært påpekt, er at byråkratiseringen og styring av ytringer også kan ses på som et uttrykk for en utvikling mot en mer generell og systematisk styring av kunnskap og kompetanse. Ved aktivt å gjøre bruk av regelverk og byråkratiske styringsinstrumenter, kan en på detaljert vis fjernstyre fag hvor en selv ikke innehar autorisert kompetanse.
For øvrig kjenner jeg meg godt igjen i beskrivelsene i Pål Veidens kronikk i Aftenposten 4. mars samt i nevnte artikkel i Morgenbladet 12. mars, ut fra egne erfaringer. For eksempel at ledere kan være mer opptatt av å gripe fatt i den kritiske ytringen enn å rette opp de forholdene som faktisk gjøres til gjenstand for kritikk. Eller at man innkalles til personalsamtale om ytringer, uten å få nøyaktig opplyst hva saken dreier seg om (før man ber om en begrunnelse).
Rett skal være rett. Det er ikke bare Høgskolen i Oslo som sliter med slike utfordringer. Styringsiveren og byråkratiet tar overhånd mange steder. Og sakshåndtering innenfor komplekse virksomheter krever meget solid kompetanse og dømmekraft. Mange føler usikkerhet og utrygghet, og da velger man gjerne de strenge, firkantede og mindre konstruktive løsningene. Ledere og administrasjon hevder vanligvis at de ikke gjør annet enn å følge opp regler og instrukser som kommer «ovenfra», det være seg fra konsernledelse, departement eller andre statlige instanser. Det er et faktum at mye merkverdig – lite gjennomtenkt – kommer «ovenfra»; men det er også slik at i veldig mange sammenhenger har man rett og plikt til å utøve skjønn lenger ned i systemet. Samfunnsøkonomisk kalkyle er her et kraftfullt hjelpemiddel. Dersom det viser seg at en prosedyre er ulønnsom, altså at kostnaden ved prosedyren overstiger gevinsten, er hovedregelen at prosedyren ikke skal gjennomføres. Det innebærer for eksempel at om man har en prosedyre for godkjenning av bokinnkjøp som koster mer enn selve boken, er det noe galt med prosedyren. Da er det den som har vedtatt prosedyren som utgjør problemet, og ikke den som avviker fra prosedyren fordi han/hun har funnet en annen, og samfunnsøkonomisk lønnsom, måte å håndtere saken på.
Institusjoner som er utsatt for byråkratisering og rikelig fôres med «styringsinstrumenter» er et eldorado for dem som kjemper for egne kjepphester. Andre som vier sitt liv til kunnskap, fag og formidling kommer nesten alltid til kort når de styringsivrige får posisjonert seg. Et enda større problem er antagelig trangen som byråkratene – i likhet med politikerne – altfor ofte har til å overse innsikt man gjøres oppmerksom på, når denne innsikten ikke samsvarer med egne dogmer.
Det avgjørende for å oppnå handling i byråkratiet er ikke hva du sier, eller kunnskapen som du har og overfører til andre; det avgjørende er hvem du er. Det hjelper å være mektig; og det hjelper å ha et navn.
Dag Flater Hwang
Førsteamanuensis samfunnsfag, HiO
Ingen kommentarer