Diagnoser
Alf A. Dahl går i rette med Gullestads kritikk av beskrivende psykiatrisk diagnostikk i Morgenbladet 13. november 2009. Innlegget skaper sikkert begeistring hos noen og harme hos andre, og bidrar i første rekke til å opprettholde status quo i det psykiske helsefeltet. Dette feltet preges av stridigheter og vitenskapelige kontroverser, og er et felt som i stor grad aktualiserer behovet for nyanserte diskusjoner. Variasjon fremstår som det fremste kjennetegnet både når det gjelder opplevelser av psykiske helseproblemer og erfaringer av hva som hjelper. Det innebærer at et vitenskapelig jag etter entydighet fremstår som uvitenskapelig. En standardisering av tjenester innen psykisk helsefeltet fremstår rett og slett ikke kunnskapsbasert.
En psykiatrisk diagnose kan for noen fremstå som en form for anerkjennelse av en opplevd annerledeshet, mens den for et annet menneske kan oppleves som stigmatiserende og dypt krenkende. Psykiatrisk diagnostikk fremstår med andre ord både som en løsning og et problem. Begge deler. Det innebærer etter mitt skjønn at dette feltet er avhengig av kontinuerlige diskusjoner knyttet til forholdet mellom kunnskap og makt, og kritikk av hegemoniske kunnskapsregimer. Feltet fordrer en flervitenskapelig og tverrfaglig tilnærming der ulike bidrag anerkjennes som potensielt verdifulle, men ikke som et uttrykk for at dette passer for alle. Tilbud må tilpasses livssituasjonen til hvert enkelt menneske slik at mennesker opplever å få hjelp når de trenger det; av folk de har tillit til; og på måter som de selv erfarer at hjelper. Tilbakemeldingene fra personer som har mottatt hjelp fra det psykiske helsevernet burde være et tilstrekkelig signal om at vi ikke får dette til på en god nok måte per i dag.
Anders Johan W. Andersen
Førstelektor i psykisk helsearbeid, Universitetet i Agder