Debatt

Norsk oppgjør om Vietnam

Kronikk

Norge feirer ennå Hanois krigføring som en frigjøringsbevegelse.

Nær 8000 båtflyktninger fra Vietnam er blitt til 20 000 norskvietnamesere som gjerne skulle se at man i Norge ble klar over hvorfor de flyktet. De opplever jo at norsk opinion i sin tid mente at Syd-Vietnam ble befridd i 1975. Hvorfor da flykte?

Det var flere hundre tusen, nærmere en million sydvietnamesere som tok til havs i usikre båter etter denne «befrielsen» i håp om å bli reddet av et fremmed skip og tatt med til et annet land. Hvor mange som omkom, vet vi ikke.

I Norge skjønte man ikke hva som foregikk og fant på forklaringen at det måtte dreie seg om «økonomiske» flyktninger. Men det var ikke mange kapitalister i Syd-Vietnam den gang. Norskvietnameserne vil gjerne ha sannheten frem. Det var ingen befrielse. Det var det kommunistiske Nord-Vietnam som erobret den sydlige del, med de tradisjonelle følger der det røde diktaturet fikk makten.

Også da Vietnam ble delt i 1954, flyktet over 600 000 fra nord til syd for å slippe unna diktaturet til Ho Chi Minh, som jo var Vietnams Mao, en nasjonalist, men først og fremst kommunist. Til sammenligning flyktet ingen fra Syd-Vietnam under krigen, men altså etterpå.

Det dramatiske skiftet i norsk opinion under Vietnamkrigen må være verdt en sosiologisk doktorstudie. I 1965, altså ti år etter delingen, kunne man i Arbeiderbladet lese om «Nord-Vietnams uopphørlige aggresjon mot Syd-Vietnam med sikte på å legge det under kommunistisk herredømme» (11. mars). Et par år senere var oppfatningen skiftet trill rundt.

Vi var jo i 68-stemningen da bevegelsen for reform av verden kom veltende og USA ble utpekt til hovedfienden. Som alltid i idealisme er det fare for ensretting og forenkling i retning av det totalitære. Solidaritetsbevegelsen for Vietnam omgjorde konflikten til en kamp mellom imperialistiske USA og det nasjonalistiske Vietnam. Hanois krig ble omdøpt til en frigjøringsbevegelse som til og med ble sagt å være sydvietnamesisk. Den røde farge ble uteglemt. Bevegelsen fikk så mye vind i seilene at Arbeiderpartiet – og avisen – måtte reorientere seg av hensyn til et mangfold av medlemmer som sluttet seg til kampanjen mot USA.

Haakon Lie, som var aktivt med i utvikling av den sydvietnamesiske fagbevegelsen, ble bedt om holde munn. Det gjorde han – med ulyst. Det gikk så vidt at det ble hilst med trampeklapp på Arbeiderpartiets landsmøte i 1975 da Trygve Bratteli kunne meddele at Saigon var falt. Med andre ord jubel for et kommunistdiktaturs seier.

Selv regjeringen Bortens utenriksminister John Lyng lot seg besnære av Hanoi, som anmodet Norge, via vår ambassadør i Beijing, Ole Ålgård, om å bidra til å få slutt på de amerikanske bombetoktene, som en innledning til en fredsløsning. Lyng bet på og forkynte i Stortinget at slutt på bombingen var en forutsetning for fred. Det var misforstått. Lyng ville heller ikke la vår ambassadør i Bangkok bli akkreditert i Saigon, for det kunne tolkes som støtte. Han mente det var nødvendig å forene landet «med betydelig innflytelse fra Hanoi» (Lyng: Mellom øst og vest, 1976). Lyng hadde mer sympati for Hanoi enn for Saigon.

Det er klarlagt at kravet om stans i bombetoktene fra Hanois side bare var et forsøk på å få friere spill til å forberede sluttfasen. Målet var hele tiden å erobre den sydlige del. Siden bombingen fortsatte, måtte Hanoi gå veien om en forhandlet våpenhvile for å få en pause. Det var ikke alvorlig ment, men den ble oppfattet som seriøs og endog honorert med fredsprisen. Det var ikke i Hanois plan, og de ignorerte da også prisen. Stabssjefen Van Dung skrev i partiavisen på årsdagen for seieren at avtalen bare var en pause til å forberede det avgjørende angrep. Han nevner at Watergate også kom godt med, for det passiviserte USA. Den andre part i avtalen, Henry Kissinger, kunne heller ikke komme seg til Oslo for å holde sin fredspristale. Det ville blitt for store protest-tumulter i gatene. Anført av Reiulf Steen tok sentralstyret i Arbeiderpartiet avstand fra prisen til ham.

Det er ingen tvil om at USAs intervensjon i Vietnam var misforstått. Men motivet var jo det samme som i Korea – en ren parallell. Begge steder brøt den nordlige delen en internasjonal avtale om deling – i påvente av frie valg begge steder. Den kommunistiske delen ville sikre seg hele landet. I Korea klarte USA å hindre det, men ikke i Vietnam. I begge de sydlige deler var det utbredt misnøye med regimene, men kommunisme var dog verre.

For USA var det spørsmål om å stanse videre rød ekspansjon ansporet fra Moskva og Beijing. Når det ikke lyktes i Vietnam, er hovedårsaken den taktikk som Hanoi anla. Mens Nord-Korea gikk til veritabel invasjon over grensen, begynte Hanoi sin stille infiltrasjon av styrker sydover straks etter 54-delingen, gjennom Laos og Kambodsja, der nye veier ble anlagt. I tillegg kom enda et dekke, nemlig annonsering av en sydlig frigjøringsbevegelse, FNL, som formelt førte an i krigen. Men FNL var bare en plakat. Det viste seg i 1975 da Saigon falt. Da ble grupperingen oppløst over natten. Det var ikke FNL som vant, men Hanoi.

Etter som krigen trakk i langdrag og det var amerikanske vernepliktige som døde i tusentall, forgjeves, virket det som, snudde også stemningen i USA med voksende krav om å få slutt på krigen, en geriljakrig som USA ikke var forberedt på å møte med en passende strategi. Den ble riktignok funnet senere, men for sent.

Den norske regjering er i de senere år engasjert i en dialog med Vietnam om menneskerettigheter – og det er mangt å ta opp. Det vises bekymring for «tilbakeslag», slik utenriksminister Jonas Gahr Støre svarte på en interpellasjon fra representanten Erna Solberg. Man kunne også snakke om forbedring. Etter «befrielsen» i 1975 ble tusener i syd satt i fengsel, inklusive folk fra FNL som hadde trodd de sloss for et liberalt samfunn. 600 000 til 800 000 ble sendt i leirer der nær halvparten omkom, hvorav flere hundre buddhistmunker. Senere har Vietnam utviklet seg à la Kina med friere armslag for befolkningen. Men enhver ytring med krav om demokrati blir hardt straffet.

Så sent som i fjor ble stortingsrepresentant Peter Gitmark kastet ut av Vietnam fordi han ville besøke noen aktører for menneskerettigheter. Helt ille ute var representanten Lars Rise i 2001 da han skulle besøke to forfulgte talerør for demokrati, en buddhistleder og en katolsk prest. Da han kom til Hué, ble han arrestert og satt innesperret et par døgn – grovt behandlet. Da han fem år senere kom tilbake til Vietnam, ble han avvist på grensen. Med andre ord: Hva slags dialog er det regjeringen fører? Dreier det seg bare om ord?

Man undres også over statsminister Stoltenbergs tale til den vietnamesiske president på besøk i Oslo i fjor, da han bekjente sin ungdoms engasjement for FNL. Da måtte vel Hanoi-presidenten smile i skjegget over at Norge fortsatt syntes å godta fiksjonen. Det vietnamesiske forbundet i Norge ble forbauset og sendte Stoltenberg en forespørsel.

Det som gjenstår ut over dialogen om menneskerett, er en norsk erkjennelse av vår misforståtte holdning under Vietnamkrigen. Når kommer den?

Mer fra Debatt