Debatt

Alt kunne vært annerledes

Å skrive er å uttrykke som forbrytelse det som ble innsatt som lov.

Det hender fremdeles jeg spør meg hvorfor det alltid var forbundet med avsky å se fotografier av mine foreldre som unge. Ble denne avskyen alene vakt av påminnelsen om og bekreftelsen av et liv før mitt eget? Eller var den mer spesifikt knyttet til den sorgløsheten og munterheten disse bildene alltid vitnet om og som ikke på noen måte stemte overens med de personene jeg kjente som «mor» og «far», liksom det var et fremmed par som sto der, en fremmed kvinne og en fremmed mann, som først mange år senere skulle komme til å gjennomgå den fullstendige personlighetsforvandlingen som nødvendigvis måtte ha funnet sted for å bringe dem dit de var nå, her, hos meg, som en trygg borg omkring meg, ikke tøysende og tullende og glade, men alvorlige, strenge og omsorgsfulle, svakt stønnende under tidens og ansvarets bør?

Man har som barn en formidabel evne til å vurdere seg selv som universets midtpunkt. Så også jeg, idet jeg med selvplagerens mest rettferdighetsskrikende offermine sto der og studerte de fryktelige fotografiene. Mine foreldre på påsketur sammen med andre forelskede par. Gapskrattende ablegøyer i snøen. Kyssing og klemming foran tente peiser. Tøylesløse sprell til ære for fotografen (sikkert sanseløst beruset, han òg). Tomflasker og spillkort. Løsneser og papirhatter. Som om mine foreldres samliv hadde vært en eneste sammenhengende fest helt frem til den 4. januar 1966.

Uhyggen forsterket etter syklisk mønster av den ubønnhørlige frasen som hjemsøker en gjennom hele oppveksten: DET VAR FØR VI FIKK DEG, liksom en stikkende gaffel mot min barndoms hud, en som ikke et øyeblikk tillot meg å glemme den byrde jeg med min tilblivelse hadde bragt inn i denne verden og som det uforvarende var blitt mine foreldres åk å bære.

Og kanskje er dette den uunngåelige konklusjon du som oppvoksende og overfølsomt barn før eller siden uansett er nødt til å trekke, at det aller meste av den fest og moro som beriker et voksent menneskeliv i det store og hele fant sted FØR DE FIKK DEG, eller med andre og hardere ord: at alt de er gitt å betrakte som livets innhold og mening etter din ankomst på Jorden i grunnen bare er for et usselt nachspiel å regne?

Og dernest, som en ytterligere omdreining av knuserskruen, tanken på alt det mine foreldre hadde foretatt seg på disse hytteturene som ikke var blitt fotografert … Ja, jeg innrømmer det: det var noe uhyggelig, noe fullkomment undergravende ved det liv mine foreldre hadde ført FØR DE FIKK MEG, bevart for ettertiden – denne evig utbrente tilstand! – i form av en endeløs rekke vulgærtablåer i sort-hvitt med hvite rammer rundt, frosne øyeblikk av vill og beruset livsnytelse, en ugjendrivelig fotografisk rapport fra et ytterste menneskelig forfall.

Og jeg husker at jeg tenkte, mens jeg enda en gang sto der nede i kjellergangen og lot meg torturere av Kodak og Ramsøy: Kan jeg i grunnen stole på disse menneskene? Og: Hvem er de egentlig, denne mannen og denne kvinnen, hvis omsorg skjebnen utpekte meg til å være fullstendig prisgitt? Som om den løssluppenheten og kåtheten bildene ga vitnesbyrd om ikke bare var uforenlig med, men rent ut ødeleggende for den bunnsolide, trodde jeg, integriteten deres oppdragergjerning så langt hadde inngitt dem med. Som om den virile livsutfoldelsen i et utall ikke nærmere stedsangivne snøfonner rundt omkring i Norges land stred grunnleggende med deres rolle som ubestikkelige garantister for mitt eget ve og vel. Som om min nåværende «mor» og «far» ble visket mer og mer ut for hvert nye bilde jeg klarte å grave frem fra de falmede fotoposene i skatollet i kjelleren. Som om noe vilt og hemningsløst langsomt trådte frem i mine foreldres rolige, vennlige trekk.

Og slik, bilde for bilde, måtte mine kjønnsløse oppdragere sakte men sikkert vike plassen for to uhyggelige og samtidig, gikk det først siden opp for meg, så mye mer menneskelige skapninger fra fortidens frådende dyp, en menneskelighet det på ingen måte var rom for i deres nåværende pålitelighets form, den jeg nå enda mer fortvilet forsøkte å holde fast på som den nervebunten jeg var – vi alle er? – i syv-åtte års alder.

Noe raknet, i og med disse bildene. En revne ble slått i mitt inntil dette nesegrus autoritetstro barnesinn, tanken på at slik tingene fremtrer for meg, slik er det allikevel ikke sikkert at de egentlig er. Med andre ord: Fremtredelsesformen til ting og mennesker er ikke nødvendigvis dekkende for deres hele og fulle identitet. Og den samme tanken, tatt litt lenger: Slik ting er, behøvde de ikke nødvendigvis være. Og enda litt lenger: Det er tilfeldig at det er slik!

En forbindelse til den bestående orden ble hugget over. Og jeg var skrekkslagen. Hvorfor? Fordi – det skjønte jeg ikke da, men jeg skjønner det nå – jeg var satt fri. Jeg var satt fri fra det bestående, som jeg trodde var naturbestemt, uforanderlig, urokkelig. Jeg var satt fri gjennom å bli vist muligheten av en annen verden, et annet liv, en annen måte som voksent menneske å være til stede i verden på, en radikalt annerledes utgave av Helge Sæterbakken og Ingjerd Sæterbakken, født Olsen, enn den min mor og far til nå hadde latt som var den eneste, en av foreldre- og oppdragergjerningen skjult side av mine foreldres livsbehov, en lyssky, livsbejaende og faretruende bakgård et sted midt inni forsakelsens grå og alvorstunge hovedbygning.

Jeg trodde, inntil da, at jeg levde i den beste av alle tenkelige verdner. Nei, mer enn det. Jeg trodde jeg levde i den eneste tenkelige. Men gjorde, febrilsk bladrende foran skatollet i kjelleren, den forferdelige oppdagelsen at den bare var én av flere mulige. Jeg ble vist muligheten av en annen måte, en annen ordning. Og ble for første gang, og uten å være tilstrekkelig bevissthets- og følelsesmessig utrustet til å forstå det, gjort oppmerksom på det tilfeldige ved enhver orden, og dermed: det utskiftbare ved alle ting. Jeg ble, uten å være klar over det, innviet i frihetens mysterium.

Derfor var jeg skrekkslagen. Fordi frihet alltid er skremmende. Den frihet som ikke er skremmende, som ikke rommer en risiko for nederlag, utstøtelse og ensomhet, er ingen frihet, det er i tilfelle bare en frihet som aldri har vært truet, som vi aldri har vært forhindret fra å nyte godt av, sagt på en annen måte: en frihet vi tar for gitt, sagt på en tredje måte: ingen frihet.

Det jeg trodde var natur, viste seg å være kultur. Det jeg trodde sto fast, viste seg å være bevegelig. Og det var vel heller ikke uten grunn, når jeg tenker meg om, at jeg opp gjennom hele oppveksten stadig vekk forvekslet ordet skatoll med ordet skafott?

Noe lignende er det som finner sted, tror jeg, under lesningen av bøker. Forent i en felles løsrivelse enes de, verket og leseren, med like deler skrekk og fryd, om diktverkets versjon av virkeligheten, som er noe annet enn virkeligheten, noe utenfor grensene av det vi lever innenfor, noe vesensforskjellig fra det foreliggende, og som i sin ytterste konsekvens er muligheten av en annen verden, en annen ordning, en annen innstilling til verden eller til verdensordenen. Lesningens gylne øyeblikk: idet man gjenkjenner forfatterens overvinnelse av sin egen angst overfor det han eller hun vet, i og med skrivingen, blir rykket løs fra sin vante sammenheng og satt i drift, og i dette også anerkjenner nødvendigheten av å overskride ens egne begrensninger, rykke seg selv løs fra den sammenheng man er støpt inn i.

Liksom hvert enkelt verk sier til leseren: Dette var ikke så fast forankret som vi trodde! Dette var til å rokke ved allikevel!

Og den overgivne leser svarer: Ja, dette tror jeg på, denne måten å betrakte verden på lar jeg meg overtale av, denne virkelighetsbeskrivelsen gjør jeg, midlertidig i alle fall, til min egen.

Dette er den egentlige inspirasjonen verket byr leseren: at det er skrevet, fullført, og som sådan representerer en forløsning, eller nesten-forløsning, og dermed en mulig frigjøring, en mulig løsrivelse fra våre felles kulturbestemte forutsetninger, en overskridelse av rammene vi er ment å skulle operere innenfor som historisk plasserte samfunnsborgere og familiemennesker, definert av tiden vi lever i og systemet vi er underlagt. Dette er verkets egentlige inspirasjon, idet det viser seg for den forventningsfulle leseren og med dårlig skjult stolthet sier: Se! Dette lot seg gjøre! Anstrengelsen bak frukter! Verden lot seg beskrive sånn!

For meg er dét forskjellen på den store og den lille litteraturen, at i den store litteraturen står denne menneskelige anstrengelsen i sentrum, der er det den jeg reagerer på som leser.

Avgjørende: hvorvidt skrivingen, for forfatterens vedkommende, er et eksistensielt anliggende eller ikke. Leserens uforlignelige belønning i møtet med de store bøkene: å bli gjort deltagende i et eksistensielt anliggende.

Og når det er slik, når romanen i tilstrekkelig grad oppleves som et eksistensielt anliggende, da er det forfatterens tenkemåte mer enn hovedpersonens handlemåte jeg som henført leser oppslukes av. Når jeg leser Kafka, er det ikke K. jeg blir interessert i. Jeg blir interessert i den andre K. Jeg blir interessert i Kafka. Som ikke er den biografiske Kafka, men Kafka som en sum av eksistensielle anliggender. «Hvem er du, menneske, som har foretatt disse valg?» De valg som ga oss K. og hans historie? Hvilken tenkning ligger til grunn for denne marerittskildringen? Hvilke lengsler har presset denne visjonen frem? Hvilken jordbundet og lovbundet eksistens prøver i og med denne krystallklare prosaen å rive seg fri fra seg selv og sin innordning under det bestående? Hva var det du ville bort fra? Hva var det du ville frem til?

Som med all kunst av en viss betydning: Grunnen til at det gjør så inntrykk, er at det er laget. At noen står bak. At noen har anstrengt seg, og klart det, eller nesten klart det, eller ikke klart det i det hele tatt. Som Strindberg i En blå bok, som faller i staver over et parti av Rocky Mountains, og hvor spørsmålet han stiller seg, blendet av fjellformasjonens katedrallignende fullkommenhet, er: «Hvem bygde dette?» Som om han må se det, ikke som natur, men arkitektur, for riktig å kunne la seg overvelde av det.

For det er ikke kjellermenneskets ondskap som begeistrer meg i Opptegnelser fra kjellerdypet, det er det Dostojevskijs motstrebende og ambivalente, nærmest motvillige formulering av denne ondskapen som gjør.

Det er ikke Erling Viks uoppfylte kjærlighet som griper meg i Varulven, det er det Sandemoses gigantomane ambisjon, dømt til å mislykkes, om å skrive en all uoppfylt kjærlighets bibel som gjør.

Det er ikke Birds nerveslitende avveininger for og imot å la det vanskapte barnet dø som trigger meg i Min egen sak, det er det Kenzaburo Oes absurde og kyniske, og derfor befriende humoristiske artikulering av det umulige valget som gjør.

Det er ikke pjokkens vanskjebne som ryster meg i Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen, det er det Teratologens språklige ytterligheter i forsøket på å gestalte en menneskelig tilstand hinsides godt og ondt som gjør.

Det er ikke Lille-Mirceas grenseløse barndomsfantasier som rører meg i Crtrescus Orbitor, det er det Stor-Mirceas forsøk, som voksen, som forfatter, på å gjenskape denne fantasiverdenen som gjør.

Som leser trer jeg inn og blir en del av deres forsøk, deres bestrebelse på å få det til.

Dermed er også romanen alltid noe mer enn det den handler om, noe større enn den historien den forteller. Romanen er også noe som den ikke kan si noe om, men som den er i kraft av sin helhet, og som er det den egentlig tar leseren med på, og som er forfatterens frigjøringsforsøk, hans eller hennes bestrebelse på å løsrive seg fra kulturens klamme grep.

Dette er, tror jeg, hva leseren i dypeste forstand identifiserer seg med. Og det er i jubelen, når den oppstår, over det språklig gjennomførte, det språklig skapte, det språklig forløste at leseren også løsrives, eller kan bli inspirert til å ville bli det. Slik representerer verket, gjennom å være skapt, skrevet, fullført, publisert, i seg selv en frigjøring, inspirerende i den grad det gjør det mulig for en leser, via sin lesning og forståelse av det, å komme til en økt og i beste fall urovekkende og opprørende bevissthet om sitt eget behov for det samme.

Å lese er som å drikke. Noe løsner. En forankring gir slipp. Slik gjenforenes vi med barndommens sjokk og fortvilelse og glede over løsrivelsen fra tingenes tilsynelatende orden, og innser, enda en gang, at det vi underkaster oss er skrøpelig, at det er et politisk og sosialt og psykologisk system blant mange mulige politiske og sosiale og psykologiske systemer.

Alt kunne vært annerledes, det er litteraturens skakende budskap til menneskene. Derfor spiller det heller ingen rolle hvor forfatteren henter sitt stoff fra. Oppvekst og forfølgelse under Ceausescus terrorregime i Romania eller tredve begivenhetsløse år på to rom og kjøkken på Majorstua, begge deler er like rikt som utgangspunkt for diktning: det avgjørende er forfatterens evne til å omforme erfaringen til språk, eller rettere sagt: gjøre språket selv til en opplevelse, dvs. en erfaring, en berøring med ytterkantene av det menneskelig mulige.

Det er ikke livet man lever, men forestillingsevnen man utvikler det kommer an på. Jeg visste det ikke da, men jeg vet det nå. Sånn sett rommet skafottet, unnskyld, skatollet i kjelleren alt jeg trengte allerede. Siden skulle jeg også forstå at overfølsomhet og språkfølelse er to sider av samme sak. Akkurat som de uhyggelige dobbeltansiktene som ble fremkalt av mine foreldre i kjelleretasjens mørke rom fikk meg til å innse alle tings dobbelthet og vaklevorenhet og dermed også ga meg motet til å trekke det i tvil.

Skatollet viste meg det tilfeldige, det vil si det tvilsomme ved enhver orden. Skatollet introduserte meg for den mest radikale av alle tanker: Alt kunne ha vært ordnet annerledes. Det som er lov, kunne ha vært forbrytelse. Det som er sannhet, kunne ha vært løgn. Det som er samfunn, kunne ha vært kaos. Det som er samfunn, er antagelig bare kaos med et lokk over.

Å skrive er for meg å ta i bruk den skremmende friheten skatollet skjenket meg. For derigjennom å forsøke å nærme meg, forsiktig, skjørheten i det beståendes orden.

Stig Sæterbakken er forfatter. Han sluttet som programansvarlig for Litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor høst. Årsaken var reaksjonene mot at David Irving var invitert til årets festival, som har temaet «Sannhet». Essayet ble fremført på Litteraturhuset i Oslo, 9. mai 2009.

Mer fra Debatt