Debatt

Liturgisk rock

Den drømmende musikken til Sigur Rós er en slags tjeneste, og bør ikke bedømmes som kunst.

Sigur Rós har vært et globalt, ikonisk navn siden gjennombruddet med Ágætis Byrjun i 1999. Det unike med gruppen er den gjennomslagskraft de har for noe som er essensielt antikunstnerisk og, til manges dype ubehag, umenneskelig. Dette er nemlig ikke kunstnere med et behov for å uttrykke seg.

Trangen til å skape, mene og markere seg finnes overalt. Men først og fremst manifesterer fenomenet seg i en voldsom tilstrømning til kunstfeltet. Det regnes som en udiskutabel definisjon at kunst er selvrealisering; å uttrykke seg innenfor rammer som bare er språk eller farkost for subjektets personlige ytring.

Nesten borte er tanken om at subjektet kan blomstre innenfor rammer som nettopp er laget for å motvirke den subjektive synlighet. Borte er den kunsten som søker perfeksjon innenfor et rammeverk der kunstneren må oppgi seg selv, for å tjene et formål utenfor rammene av selvet.

Kunstkritikken krever at kunstneren stadig finner opp seg selv på nytt; beveger seg videre. De viktigste kriteriene er kreativitet, originalitet og mer generelt altså subjektivitet, selv om dette ofte skjules i et tilsynelatende utadrettet engasjement. Denne kritikknormen gjelder også, eller særlig, innenfor den elitistisk orienterte popkulturen, og passer dårlig på et fenomen som den islandske gruppen Sigur Rós.

Musikken de lager er tvert imot utpreget likegyldig til sine skapende subjekter og uengasjert i menneskelige anliggender som sådan. Sigur Rós er lyden av treet som faller i skogen uten mennesker til stede for å høre og si «det faller et tre i skogen». Sigur Rós er musikk som griper mot væren mer enn mot verden.

Om man definerer gjennombruddet Ágætis Byrjun fra 1999 som begynnelsen på sagaen (og utelater den egentlige debuten Von fra 1997), begynte Sigur Rós som en åpenbaring. De skapte lyder, arrangementer, melodier, stemninger og til og med ord som var helt nye. Det er lyden av rene krefter – av noe utenfor historien, noe bortenfor godt og ondt. Man hører den skapende kraft som holder til bak alle dikotomier; det samtidig grusomme, underskjønne og klossete vesen som vrir seg i form av Jónsis (Jón Pór Birgisson) massive gitar som har vokst ut av alle proporsjoner og blitt til noe fremmed og uforståelig ved hjelp av romklang og cellobue over strengene.

Og vokalen – også Jónsis – er like ubestemmelig: Mann eller kvinne? Trist eller glad? Sann? Falsk? Det er ikke lett å si – lyden strømmer fra et sted bortenfor det som er vårt. Låtene har både i form og produksjon det distinkte ved seg at man føler at de resonnerer ut i et større rom, til steder vi ikke kjenner, steder vi ikke kan være med, stedene hvor disse kreftene og denne stemmen kommer fra. Og det er dette som pirker oss inn i margen med Sigur Rós; det er en overskridelse av ideen som definerer den moderne virkelighetsoppfatning, dette at mennesket er alle tings mål.

Etter hvert viste det seg at denne gode begynnelsen – Ágætis Byrjun betyr nettopp det – ikke var den første i en rekke kreative eksplosjoner fra gruppen, men snarere innstiftningen av et rammeverk for all senere produksjon, i alle fall så langt. Dette skuffet mange som forventet samme overraskelse på nytt med de påfølgende platene. ( ) fra 2002, Takk fra 2005 og den helt nye Með suð í eyrum við spilum endalaust («Med sus i ørene spiller vi endeløst») fremstår i stedet som mer begrensede. De er repetitive og nesten anmassende i sin dvelende, liksom uforløste monotoni.

Visst er det låter og elementer på disse platene som glitrer og forfører, men de har ikke denne evnen til å opptre som åpenbaringen av en gestalt; at musikken er et helt egenartet vesen. De som følte at noe for første gang ble åpnet med Ágætis Byrjun og ønsket videre transport inn i dette fremmede univers ble skuffet – en følelse som også kom til uttrykk i denne avisens anmeldelse. «Et nytt album fra Sigur Rós,» het det her, «er som å møte en ungdomskjæreste noen år senere, og lure på hvor fascinasjonen lå.»

Et retrospektivt blikk på de fire albumene bare forsterker anelsen om at begynnelsen ble båret frem av en annen form for inspirasjon og motivasjon enn den som tilskrives kunstnere i dagens gjengse forstand. Det er en anelse av at noe hadde blitt fanget en gang for alle. Det nærmest profetiske som Ágætis Byrjun bar frem vitnet om noe som bare kunne komme en gang; noe som ikke kan gjentas, men som heller ikke skal forlates.

For det handler ikke om genial skaperevne, men snarere om åpningen av en slags vei som fører ut av verden. En vei som kan vendes tilbake til igjen og igjen uten at bandet noensinne trenger å være kunstnere. I stedet kan de være håndverkere, sikre på sitt formål og verdien av sitt virke. Platene som fulgte, ( ) og Takk, og til sist Með suð í eyrum við spilum endalaust, har preg av utøvelse, ja, tjeneste, kan man si, innenfor det rammeverk Ágætis Byrjun satte.

Således kan man hevde at Sigur Rós’ prosjekt har preg av liturgi. Og nettopp i liturgien, og den religiøse oppfatningen av kunstneren, ligger den klarest definerte antitese til det moderne kunstbegrep. Det antikunstneriske fremstår først og fremst som likegyldighet overfor ideen om det skapende, inspirerte, selvopprettholdende menneskelige subjekt. For utøvere av liturgisk kunst er ikke formålet og den høyeste bedrift å skape, eller å utsi sannheter fra eget sinn. Tvert imot er poenget tålmodig arbeid innenfor et begrenset rammeverk som i seg selv er perfekt. Tjeneste, ikke kreativitet, er det sentrale i liturgisk kunst av to grunner: For det første fordi transcendens i form av et kunstobjekt forutsetter perfeksjon og derfor enkelhet, for det andre fordi det er denne tålmodige tjeneste, uavhengig av resultatet, som er viktig i Guds øyne. Som puritaneren Joseph Hall sa det: «God Loveth adverbs, cares not how good, only how well.»

Det liturgiske kunstbegrep handler om tradisjoner, overleveringer og tålmodig håndverk; om perfeksjon innenfor gitte rammer der sannheten, det vil si avsløringen av det sanne gjennom kunsten, er betinget av overleveringen av nettopp dette rammeverket. Og rammeverket er gitt av Gud eller en annen form for overskridende nåde, slik som hos Platon, hvor sannheten nås ved å søke ut av den menneskelige verden, til ideene.

Selv om bandet nok selv ville protestere, kan man si at Sigur Rós befinner seg innenfor et slikt liturgisk kunstsyn. Som ikonmalere strever de innenfor en ganske begrenset palett og er på jakt etter noe som ligger skjult i dypet av selve uttrykksformen. Tålmodighet, repetisjon og en slags aksept har tatt plassen til engasjement og subjektiv vilje.

Flosklene om nødvendigheten av kunsten for kunstneren – at det er en overlevelsesmekanisme, at man ikke har noe valg og så videre – fremstår i forhold til dette som en selvsentrert apologi for ikke å våge å overgi seg til noe annet.

Christian Lysvåg er cand.philol., filosofi.

Sigur Rós spiller på Øyafestivalen 7. august.

Mer fra Debatt