Debatt

HF-utdannelsen er ikke ubrukelig

Karriere

I en omtale av Atle Sperre Hermansens romandebut Vikariatet i Aftenposten 19. oktober, kaster forfatteren en hanske vi ikke kan dy oss for å ta imot: En mastergrad i humanistiske fag er den sikre vei til et evig liv i irrelevante vikariater og strøjobber!

Hermansen har reagert på markedsføringen av Arbeidslivsdagen ved Universitetet i Oslo, der slagordet «Hvor vil du?» var trykt på ballonger og plakater. Det er «bare jug» at man som nyutdannet humanist er fri til å velge hvor man vil jobbe, man har i grunnen svært få muligheter, hevder han.

Myten om humanisters mistilpasning til arbeidslivet er, som myter flest, seiglivet. Men debatten om hva en humanistisk utdannelse kan brukes til er viktig, og har også versert her i Morgenbladet i høst. Ikke så rent få vil nemlig kjenne seg igjen i Hermansens erfaringer, og mange arbeidsgivere er fortsatt uvitende om hva en lingvist eller filosof kan brukes til utenfor akademia. Overgangen til arbeidslivet har vært, og er til dels fortsatt, et problem for mange som har utdannelsen sin fra Det humanistiske fakultet. Men hvorfor kommer vi så sjelden videre fra å beskrive sykdommen til å snakke om hva som er riktig medisin?

Karrieresenteret ved UiO har i over 15 år arbeidet med overgangen fra universitetsstudier til arbeidsliv. Vi merker en klar økning i antall HF-studenter som benytter seg av våre kurs- og veiledningstilbud, og opplever kandidatene som langt mer bevisste, fremoverlente og informerte enn de var for noen år siden. Dette peker på et viktig poeng i forhold til overgangen til arbeidslivet: Ikke så rent lite avhenger av den enkelte student. For de HF-kandidatene som lykkes best, dreier det seg ofte om følgende innsats: De har beveget seg fra en sterk faglig identitet til en videre forståelse av egen kompetanse. De har jobbet med å sette ord på kompetansen og motivasjonen sin på et språk som arbeidsgivere forstår. De har tilegnet seg kunnskap om arbeidslivet og mulighetene der i løpet av studietida, for eksempel gjennom å oppsøke arenaer som Arbeidslivsdagen, bedriftspresentasjoner og relevante nettverk.

De har videre skaffet seg relevant (i vid forstand) erfaring underveis i studiene, for eksempel gjennom praksisplasser, verv, deltids- og sommerjobber. Og til sist: De har begynt å søke på jobber i god tid før de står med vitnemålet i hånda.

Selvfølgelig skal ikke alt hvile på kandidatene selv, både universiteter og arbeidsgivere har et ansvar. Det humanistiske fakultet har de siste årene også tatt tak i kandidatenes situasjon. På fakultetet arbeider det nå personer som har som hovedoppgave å jobbe med utdannelsenes relevans for arbeidslivet. Man har utført egne kandidatundersøkelser som kartlegger situasjonen og årsaker. Studentene får tilbud om individuelle samtaler for å kartlegge egen kompetanse og bruksmuligheter, og det arrangeres jevnlig møteplasser hvor arbeidsgivere og studenter møtes.

Et hovedproblem har vært stor avstand mellom arbeidsgiverne og hvem de tror de kan ansette, og kandidatene og hva de tror de kan gjøre. Men også på dette området har det skjedd en god del. Kontakten mellom universitetet og arbeidsgivere har økt betraktelig de siste årene. Og selv om det fortsatt er en jobb å gjøre, har langt flere arbeidsgivere i dag kjennskap til og interesse for humanistisk kompetanse. Problemet har blant annet vært tradisjonelle rekrutteringsmønstre, men fra undersøkelser vet vi at nesten 90 prosent av arbeidsgivere som først har ansatt en person med kompetanse fra HF eller Samfunnsvitenskapelig fakultet (SV) ønsker å gjøre det igjen.

Fortellingen om HF-kandidatene og arbeidslivet handler ikke om en utdannelse som er ubrukelig eller om arbeidsgivere som er blinde. Den handler langt på vei om et forhold preget av for dårlig kunnskap og kommunikasjon. Dette var hovedpoenget til utdanningskomiteens leder Ine Marie Eriksen Søreide, da hun åpnet årets Arbeidslivsdag og oppfordret til økt nysgjerrighet fra begge sider. Det er mye som tyder på at det nå skrives nye kapitler i fortellingen, og at den slett ikke ender som en gresk tragedie.

Ingjerd Espolin Gaarder

Cand.philol. og veileder ved Karrieresenteret, Universitetet i Oslo

Mer fra Debatt