Debatt

Når tiden er inne er det alltid for seint

11 nidord om samtiden.

De 11 nidordene nedenfor er befruktet av følgende postulat: Når tiden er inne, er det alltid for seint (ikke minst i politikken). Eksempelvis: Da Gudmund Hernes oppsummerte sin maktutredning som "markedsforvitring og statsbygging" i 1982, var samfunnet, med uvurderlig drahjelp fra Det Norske Arbeiderpartiet, for lengst i ferd med å ta steget over i det åpne samfunns kundefilosofi. Tjue år etterpå landet en ny maktutredning med de motforestillingene Hernes burde servert oss den gang sosialdemokratene staket ut kursen mot markedslandet.

Nå er den samme Hernes og skribent Magnus Marsdal ute med nye provoserende tanker om Fremskrittspartiet som det radikale folkelige alternativet. Tiden er tydeligvis moden for å sette innvandringsdebatten på dagsorden og for kritiske holdninger til norsk bistandspolitikk – vel å merke ca. 20 år etter at Carl I. Hagen og andre reaksjonære tullinger ble utsatt for statsautoriserte forfølgelser for akkurat de samme synspunktene. Veletablerte akademikere står nå fram på rekke og rad for frimodig å forstå Frp i lys av en radikal protest mot den kvasiradikale eliten, mens Human Rights Service utfordrer feminister og islamister med uortodoks tale som garantert hadde havnet i svarteboka (les: refusert) for litt siden.

Det som i går var lett brunstripet umoral, er plutselig transformert til løsningsrettet politikk og litt småvulgær annerledeshet – “men det er noe i det!”. Derfor er Siv Jensen velkommen i Skravleland, der hun er blitt like stueren som Inga Marte Thorkildsen og i nye regjeringsalternativer der det dannede Høyre står klar med samarbeidsviljen sin. Og ikke minst er hun portrettert inn i anstendigheten av Martine Aurdal, den nyeste sexprinsessen i hip’okratiet.

Carl I. Hagen, derimot, er en mer problematisk størrelse. Hans suksess som opinionsdanner – hans styrke og evne til å utholde vedvarende trakassering fra de rettferdige – blir fremdeles karakterisert som spekulativ umoral. Men det er verdt å merke seg at det middelstanden oppfattet som populisme (for øvrig en misforstått bruk av begrepet) oppfattet arbeiderklassen som moralsk styrke. Hagen vil bli stående som klovnen og pariaen fordi hans “persona” fremdeles representerer urenheten fra den gang han virkelig utfordret “makta”. Men også fordi den nye dannede middelklassen trenger et symbol som kan bære skammen for dens egen opportunisme. Hagen ble, betegnende nok, et offer for mentaliteten i det ultraliberalistiske samfunnet som han selv har ivret for.

Jo, hjorden kan nå beite trygt på områder som var giftighetserklært i fjor. Eksempelvis: Arbeiderpartiet har skjønt at markedet har sine begrensninger, Klassekampen har oppdaget at ml-bevegelsen var en sekt som vi sammen kan fordømme, litteraturkritikken har vedtatt at diktene til Stein Mehren antagelig ikke er reaksjonære, arkitektene har oppdaget at dagens funkisterrorisme er like "kitschy" som hvilken som helst annen periode med stilkopier, transcendens og mysterium har blitt god takt og tone blant musikkvitere, og "folk flest" (bortsett fra Morgenbladets musikkskribent Hatlevik) har forstått at det å sprenge grenser er like radikalt som (det var) å gå med hatt og frakk i 1953. Dessuten: Kritikk av mediene har for lengst blitt en legitim øvelse for insidere, og det "å gå motstrøms" er blitt en ettertraktet posisjon for den som søker anerkjennelse.

Men alt dette og mer til kan du lese om i avisene eller følge med på i fjernsynets debattprogrammer. Til og med pressefolkene har oppdaget at den kritiske journalistikken i seg selv representerer makten som den så gjerne vil knuse. For ikke så lenge siden rapporterte Aftenposten om medienes sviktende troverdighet. Hadde skribenten tilkjennegitt en tilsvarende bevissthet for 15-20 år siden, ville synspunktene vært originale og del av en potent kulturkritikk. Nå blir det bare lallende etterpåklokskap i forsøket på å snu seg med vinden som allerede blåser surt på mediemoralen.

For når tiden er inne, er det alltid for seint. Derfor er Samtiden alltid etterpåklokskapens tid. Her følger 11 nidord i den forbindelse:

1. Samtiden er egentlig ikke annet enn det som er drøvtygd og stemplet i “de øvre mellomlagenes” kollektive bevissthet. Det betyr at samtiden inntrer når det nye som var, er godt mørnet. Robert K. Merton spissformulerte følgende erkjennelse: – Who is innovative is never heard, who is heard is never innovative. Jeg tror vi trygt kan si at samtiden tilhører den siste kategorien. Dermed blir samtiden fylt til randen av alle dem som gjerne vil speile samfunnet nettopp for å sikre seg å bli hørt.

2. Bindevevet i samfunnet består av en mystisk vilje til enveistenkning til tross for at vi møter anarkistiske tendenser hos hver eneste menneskesjel. Denne enveistenkningen skaper kunstig identitet og stimulerer luktesansen. Når tidsånden gir klarsignal (det er spennende nye lukter i lufta) har motforestillingene, som for en stund siden var bitre og friske, blitt så møre at de kan nytes som kritisk bevissthet.

Derfor er samtiden velsmakende, men egentlig skjemt i hver fiber og på vei til sin egen forråtnelse.

3. Samtiden tilhører de betimelige. Hank Williams er like utdatert som cowboyhatten sin mens Johnny Cash er hip på listene, dead or alive. Køntri er kult så lenge det dreier seg om Bjarte Hjelmeland og hesten hans. Middelstanden hadde garantert satt croissant’en i halsen hvis “Bjøro” hadde dukket opp som artist i Sommeråpent.

Å like køntri er en balansekunst for viderekomne. Det er tryggere å forholde seg til frijazzen som kommer og går sammen med slengbuksene og fippskjegget. Improvisasjon er for tiden så nødvendig for den musikalske troverdigheten (både i kunstmusikken og på Blå) at bare et nytt tiår kan skaffe deg tilsvarende cred med et annet prosjekt og nye paroler.

4. Samtiden handler ikke så mye om hva du har på deg som når du har det på deg og hvem du har det på deg sammen med.

5. Samtiden blir til når nye dogmer skapes. En av grunnene til dette er troen på framskrittet: forestillingen om at de siste svarene også er de lureste. Dette er noe vi er offer for, som med moten, som alltid er like bydende smakfull, enda vi vet at om svært kort tid vil vi riste på hodet av en slik smakløshet.

6. Alle samtider definerer seg i forhold til en hegemonisk tendens i kulturen. Det som produserer samfunnsidentitet eller bryter ned fellesskapsfølelser, er samtidig et mentalt hegemoni som gir oss følelsen av at reell motstand mot “systemet” er nyttesløs eller umulig.

(Vi må bare innse at de nasjonale kringkastingsselskapene må tilpasse seg den nye kommersielle virkeligheten. Det nytter ikke å reversere den utviklingen.)

7. Samtiden organiserer sine erkjennelser i verdier og grader av sømmelighet. Denne organiseringen skaper hierarkier av makt og avmakt. Derfor er samtidens sannheter dømt til å bli undertrykkende. Det å være samtidig handler mest av alt om tilpasningens kunst. Og omvendt: All virkelig radikalisme er kritikk av det som er nå, samtiden.

8. Men samtidskritikk er en risikabel affære, en historisk praksis som livnærer seg av manglende distanse til det den vil kritisere. Dermed risikerer kritikeren hevede øyenbryn fra alle dem som vil beholde et uplettet rykte inntil tidsånden har gitt klarsignalet. Sømmelighetens virkeområde begrenser seg klokelig til å kommentere og nyansere den autoriserte teksten (rock er sant, Israel er en fasciststat og regjeringen har ikke innfridd barnehageløftet).

9. Samtiden dreier seg om middelstandens forestillinger om verden. Til middelstanden hører middelmåten, middelklassen og middelmådigheten, men først og fremst middeltenkningen (tilpasningsdyktigheten).

10. Vår egen samtid gjør seg dobbelt interessant ved at den er besatt av å speile tiden vi lever i, altså seg selv. Det er absolutt ikke det godes idé eller en forbilledlig moral som lyser bydende over den seinmoderne horisonten. Det er nået for alle penga og porno for enhver anledning.

Er dette dekadent? Lever vi i en markspist sivilisasjon eller i en postmoderne mykhet? Svaret på det spørsmålet avhenger av hva man legger i begrepet dekadanse og hvilke øyne som ser. Dekadansen hører i alle fall ikke med i den legitime kulturforståelsen, der den er et ugyldig perspektiv, en lei bakevje for “sutrere” og reaksjonære. Det er dessuten uaktuelt å stille spørsmålet om dekadanse så lenge det perverse er det respektable, og dekadent er det feteste ordet i moteurbanismens skikk og bruk. (Hva skal bohemene gjøre, bli pinsevenner?)

11. Samtiden er kulturens blinde punkt. Dermed kan tidsånden regjere uten frykt for å bli gjennomskuet. For å komme på spor av sannheten om samtiden må man oppsøke det som tidsånden ennå ikke har godkjent. Kun gjennom de ugyldige perspektivene kan man komme på høyde med sin samtid, dvs. de-tronisere den.

Først når de ugyldige perspektivene blir gyldige må tidsånden vike. Men da er til gjengjeld samtiden for lengst over.

P.S. Disse 11 nidordene var opprinnelig tiltenkt Samtiden. Der viste det seg imidlertid at redaktøren trengte spalteplassen til Matias Faldbakkens spirituelle overskuddslager eller kunstproduksjon på vranga. Og Faldbakken serverer rystende innsikter: På livets koldtbord er det selvbetjening. Som forfatteren selv sier handler det om negasjonen som kunstnerisk drivkraft: Fuck me/I'll just do what you tell me. Men først og fremst er det "en gest til publikum" som fritt kan forsyne seg av Faldbakkens bortvalgte. Godt å vite da at bortvelgelsen "lar det rene potensialet bli stående igjen": Jeg spiste calzone/Og spøy som en råne.

Helge Iberg

Komponist og fritenker

Mer fra Debatt