Man kan mene mye om menneskets sjelsevner, og det er nok av klassiske replikker å hente. Filosofen Sokrates skal ha sagt at hvis folk bare visste det rette, ville de gjøre det rette, og poeten William Blake hevdet at hvis sansene våre ble renset, ville vi se lengre og dypere, kanskje helt til evigheten.
Sirkuskongen P.T. Barnum hevdet på sin side at «there’s a sucker born every minute», en mindre romantisk og elevert uttrykksform, kanskje, men absolutt konsist og viktig i denne sakens anledning. Verken menneskers sanseapparat eller deres evne til fornuftig tanke er perfekt utviklet, og noen vil alltid prøve å utnytte lettlurthet og naivitet. Men det er også de som ser det som sin oppgave å begrense skadene.
Kritisk tenkning. Blant dem er miljøet rundt gruppen Skepsis, som nå har gitt ut en bok med samme navn og undertittelen Guide til kritisk tenking. Boken er delt i to. Første del tar for seg den kritiske tenkningens verktøykasse, som først og fremst handler om hva vitenskap, vitenskapelighet og vitenskapelig metode faktisk er, før del to ser nærmere på hvordan verktøykassen kan brukes der ute i humbugverdenen.
Den vitenskapelig funderte skepsisen er for øvrig ikke den eneste formen vi kan ha bruk for: Siste kapittel i Skepsis ber deg spørre deg selv hvorfor en eller annen person i Nigeria skulle ønske å bruke nettopp deg som partner for plassering av enorme pengesummer. Nesten enda morsommere er ideen om at du har vunnet i et lotteri du ikke engang har kjøpt lodd i, hvor et eller annet selskap av en eller annen obskur grunn ønsker å gi bort millioner. Bruk vettet!
Mellom himmel og jord. Men sunn folkelig fornuft er ikke alltid nok. For verden er jo absolutt ikke slik den ser ut, og det er det selvsagt vitenskapen som har lært oss. Faktisk er det vitenskapen som virkelig har gitt meningsfylt innhold til Shakespeare-sitatet som innbitt brukes for å sukre troen på hva som helst, nemlig at «det er mer mellom himmel og jord».
Ja gitt, der er det både virus, bakterier og DNA, det er molekyler, atomer og kvarker. Alt oppdaget av vitenskapen.
Så når den ene av redaktørene for Skepsis, Mona Hide Klausen, i første kapittel understreker at «vitenskap er fantastisk spennende», har hun helt rett – men selv om det er sant, er det litt leit at det må påpekes. Og at hver ny oppdagelse «føles som å vinne i lotto» er kanskje en litt uheldig metafor, om enn forståelig ut fra vitenskapsvenners intense og ektefølte trang til å reklamere for forskningen. Kampanjen går litt over stokk og stein, men den er nødvendig.
Ukunnskap. Skepsis gir en svært anstendig rundreise i vitenskapens og det uvitenskapeliges verden, og tar med seg medisin, parapsykologi og spøkelser, UFO-er og kornsirkler, kreasjonisme og konspirasjoner. Forfatterne benytter hele spekteret av begreper, fra middelalderens Occams barberkniv til det betydelig nyere «ukunnskap» i sin strid for vitenskapen.
Det er en nyttig bok som fortjener lesere. Så spørs det selvsagt hvor mye effekt en slik bok har. De som tror, trenger ikke bevis, og de som ikke tror, kan aldri få bevis nok, er det hevdet. Noen vil nok også stille seg tvilende til de mer håpefulle utsagnene i boken, som at man godt kan være både troende og skeptiker på en gang. Hva hvis man med Kierkegaard ser på troen som å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp, nettopp uten sikkerhet og viten?
Og når det i Markus’ evangelium hevdes at «Alt er mulig for den som tror», synes jo det til de grader å tilhøre det regimet Skepsis advarer mot.
Hvordan man får folk til å tro hva som helst, fra tryllekunster til alternativ religion, er for øvrig utmerket dekket i en bok Humanist utga tidligere i år, Richard Wisemans Paranormalitet. Hvorfor vi ser det som ikke er der, som herved også er anbefalt.
Kvakksalvernes støttespillere. Skepsis-gruppens antologi er et godt sted å begynne. Men striden pågår daglig, og en av hovedpersonene når vitenskap og tull kjemper drabelige og alvorlige dyster, er legen og skribenten Ben Goldacre, mest kjent for sin spalte «Bad Science» i britiske The Guardian.
Nå er hans bok av samme navn ute på norsk med tittelen Kvakksalvere, og det er en uhyre viktig og på mange vis skremmende utgivelse. For mens man ofte hører at pressen ikke er god nok til å formidle vitenskap, viser Goldacre at det er verre enn som så: Deler av media er tvert imot blitt pseudovitenskapens beste støttespillere og foretrekker spektakulært tøv fremfor solid forskning. Det er lettere å sette på forsiden.
Og ikke bare det, sier Goldacre, i mange mediehus er det blitt så ille at redaktørene bevisst hopper over vitenskapelige kvalifiserte journalister når saker skal presenteres, de er ikke interessert i om og men, de vil ha en lettselgelig og slående sak, og da spiller ikke vitenskapelige metoder noen rolle.
Fra slangeolje til detox. Slik har for eksempel homeopati slått igjennom, med den ubegripelige ideen om at jo mer et stoff uttynnes, jo mer effekt har det. Og det er bare toppen av isfjellet.
Svindlere har vel tenkt at kan man selge inn homeopati, må man kunne selge absolutt alt – ingen urimelig tanke for så vidt. Så nå pøses det ut på markedet et ufattelig antall kosttilskudd med vidunderlige virkninger, detox-kurer og antioksidanter, kvakksalverne blir grunnrike og offentligheten grunnlurt.
Det er som om vi ikke har kommet videre fra slangeoljesalget i Det ville Vesten på 1800-tallet. Ja, på enkelte områder er vi kommet kortere. Når kvakksalvere ble avslørt i Dodge City, ble de sparket ut av byen eller rullet i tjære og fjær. Når de i dag blir avslørt, forteller Goldacre, sender de trusler via sin advokat, mobiliserer sine ofte delansvarlige venner i pressen, og får skremt mange tvilere til taushet.
Goldacre innrømmer at det kan være fristende å lete etter folk som for eksempel taler den mektige legemiddelindustrien midt imot. Men, påpeker han: Mange alternative «eksperter» innen ernæring, kosthold og alternativ medisin bruker akkurat de samme midlene mot kritikk som de Big Pharma benytter, og alternativistene underkastes verken vitenskapelig og kollegial kontroll.
Amalgamskrekk. Ja, men er det ikke relativt harmløst, tross alt? Med litt andre synspunkter og litt alternativ tenkning?
Tja, det er blant annet det økonomiske, selvsagt. Goldacre påpeker i et case at amalgamskrekken er blitt avslørt som fullstendig grunnløs. Så la oss si at noen likevel fikk gjennomført et forbud mot amalgam i et land uten noen støtte til tannreparasjon (som for eksempel Norge) slik at pasientene bare kunne velge mellom ekstremt dyre løsninger, som gull, eller dårlige løsninger som ikke holder og må erstattes med jevne mellomrom (og jevne regninger).
Ja, tenk om.
Vaksinenekt. Men Goldacre er mye mer på krigsstien i saken om MMR-vaksinen og autismen, en av vår tids mest berømte medisinske skandaler.
I 1998 kom legen Andrew Wakefield opp med en undersøkelse som satte autisme i sammenheng med den relativt nye trippelvaksinen mot meslinger, kusma og røde hunder (MMR). Goldacre viser hvordan medier og enkeltpersoner systematisk ignorerte masser av solide forsøk som alle viste at MMR-vaksinen var ufarlig, og samtidig stilte seg helt ukritiske til Wakefield, selv etter at hans resultater ble plukket mer og mer fra hverandre.
I dag er Wakefield fullstendig avslørt og strøket fra registeret over godkjente britiske leger. Det har ikke hindret grupper over hele verden i å opprettholde støtten til Wakefield, det har ikke hindret flere og flere i å nekte vaksinering, og som Goldacre viser: Barn har begynt å dø og skades for livet av sykdommer vi har en vaksine mot.
På skråplanet. For oss i media er det lett å plukke opp en nesten konstant undertone i Kvakksalverne: Dette angår dere. Goldacres bok er full av kvakksalvere og svindleres utmerkede samarbeid med en sensasjonshungrig presse.
Vi i media må bli mer oppmerksomme på at dette er en slippery slope, et skråplan. Det begynner kanskje med at man hver fjerde dag kjører artikkelen «Nå kommer sommeren!», helst akkompagnert av en enorm sol på forsiden og badeavkledde jenter i selve oppslaget. I teksten viser det seg at det meteorologen faktisk har sagt, er at knallværet over Norskehavet kan komme til å gi fine forhold i Mehamn og kanskje helt inn til Alta, i resten av landet vil imidlertid regnet fortsette å øse ned.
En overdrivelse, kanskje, men det er ingen grunn til å stille seg på bedragernes side eller bli en bløffmaker selv, selv om det skulle være fristende og kanskje også innbringende, og selv om svindelen i utgangspunktet skulle være «harmløs».
Både Skepsis og Kvakksalvere gjør det udiskutabelt klart at verden sannelig har nok juksemakere som det er.
Ingen kommentarer