Utøya sett utenfra

Hvorfor gjør de ikke mer ut av heltehistoriene fra Utøya i Norge?

At boken allerede er trukket tilbake, virker som en understrekning av Wivels og Witoszeks poeng.

Det er Klaus Wivel som spør, i en helsides artikkel i Weekendavisen sist helg. Mens norske journalister sliter med å finne ord for det de opplever i møte med Anders Behring Breivik, var det forbløffende å se med hvilken letthet den danske journalisten vandret inn i det som i norsk offentlighet er et minelagt moralsk landskap: Hvorfor er det så vanskelig å snakke om heltene på Utøya?
Det var nordmenn som viste sivilt mot på Utøya. Otto Løvik, for eksempel, dro livredde ungdommer opp fra vannet, mens han ble skutt på fra land. Men, påpeker Wivel, påfallende mange av dem som risikerte livet for å redde andre på Utøya, var utlendinger og etterkommere av innvandrere. Mest talende er historien til tsjetjensk-fødte Måvsar Zjamaev, 17. Da han ringte hjem, sa faren at han skulle «ta seg sammen og ikke bare tenke på seg selv»: «Gå til angrep på gjerningsmannen og gjør det ordentlig.»
Det er det siste som gjør mest inntrykk. De fleste foreldre som blir oppringt av skrekkslagne barn ville rådet dem til å flykte eller gjemme seg. Det er rett og slett vanskelig å forstå foreldre som sier det motsatte. Fra de konkrete eksemplene om utvist mot, beveger Wivel seg over i en diskusjon om Homo Scandinavicus, Nina Witoszeks begrep om den nye skandinaviske mennesketypen som styres av et edelt prinsipp om pasifisme. Witoszek, opprinnelig polsk og en mangeårig fortolker av den norske folkesjelen, mener at vi «har glemt hvordan vi forsvarer oss».
Wivel spanderer også flere avsnitt på den nylig utgitte boken Hjertet mot steinen. En overlevendes beretning fra Utøya. I boken forteller Adrian Pracon, fylkessekretær i AUF Telemark, blant annet om skyldfølelsen han i ettertid har følt, fordi han ikke hjalp flere, fordi han ikke gjorde aktivt motstand. At boken allerede er trukket tilbake, virker som en understrekning av Wivels og Witoszeks poeng: Debatten om mangelen på mot og vilje til å risikere livet for å redde andre er tabuisert og full av skam. Etter 22. juli er det AUF-leder Eskil Pedersens begrep om «ytringsansvar» som gjelder i Norge.
For nordmenn som er vokst opp med en levende erindring om krig, er det lett å slutte seg til Witoszeks milde forakt for den norske passiviteten, ikke minst fra politiets side, i møte med krigens realiteter. Og Wivels spørsmål er ikke urimelig. Det vanskeligste for Adrian Pracon – og helt sikkert for mange av de andre som var på Utøya – var å forstå at det de opplevde var virkelig. Den beredskapen mange etterlyser, forutsetter erfaringer som inntil 22. juli i fjor har ligget utenfor horisonten for de fleste av oss – men som faktisk har vært en del av hverdagen for mange av våre nye landsmenn, uten at disse erfaringene dermed er noe å misunne dem.
Den største overraskelsen for Adrian Pracon og de andre som snart skal vitne i retten, må være at det de møtte på Utøya i fjor sommer ikke var en dødens engel, men ondskapens banalitet.

mks@morgenbladet.no