«Svevnen hadde funne dei andre, men ikkje meg.» Søvnløsheten åpner Jan Roar Leikvolls roman av året, og setter med det et passende anslag for uroen som fortsetter å gi forfatterskapet retning. Her er tilsynelatende sjelden fred å få. Leikvoll staket seg ut et selvstendig spor allerede med debuten. Eit vintereventyr (2008) utspilte seg i ugjestmilde omgivelser fjernt fra de normalnorske, i en rangordnet arbeidsleir som i sin dagligdagse innstilling til organisert brutalitet ikke minner så rent lite om en utrydningsleir.
Også i hans andre roman, Fiolinane (2010), var situasjonen prekær, og menneskeligheten presset. En vond sol svir, og sterke styrker seg på svake i et post-apokalyptisk ingenmannsland bygget på avfallet etter en mer utviklet samfunnsform.
Avkall på klostermoralen. Til sammenlikning er Bovara lagt betydelig nærmere sivilisasjonen, slik vi liker å tenke oss den. Middelalderklosteret det fortelles om rommer bøker, avskrift, bønn, skjønnsang og fremmedklingende mannsnavn: Frrok, Flori, Gjin, Ermal.
Forandringer er i emning allerede fra starten av: Flori har trukket seg tilbake i tårnet for å skrive av bøker, og etterlatt Frrok hvileløs i sovesalen. Tidligere holdt de klosterets hage sammen som gartnere, men med tiden har Flori mistet interessen for vedlikehold av både stauder og fellesritualer. Om kveldene gir han avkall på klostermoralen for å besøke jentene i Bovara, landsbyen utenfor murene.
Brunsttåke. Med sine muntre valker har Flori noe smått decameronsk ved seg. Lite ved hans fysikk og øvrige lynne leder leserens tanker til from avholdenhet; man ser heller for seg et driftsvesen på stadig jakt etter umiddelbar behovstilfredsstillelse. Enhver form for begjærsforbud avvises i brunssttåken, noe en grotesk dyrevoldtekt tydelig vitner om:
Flori beveger seg att og fram, og bukvalkane klaskar mot den stive dyreskrotten, frambeina spenner seg og hjartet slår hardt og ujamt i bringa, lukter all kjærleik slik som dette, luktar det slik når Flori står framfor ei jente lagt på eit bord i landsbyen, frambeina fektar, og mistar eg taket, vil dei slå og sparke, Flori stønnar og tvingar bakbeina til sida, og dyret kavar meir og gir frå seg ei rekke høge, lange grynt, eg er redd heile klosteret skal høyre det.
Den forsvarsløse grisungen blir et lettvint bytte for menneskedyret i mer enn én forstand – og ender opp som slakt. For, som Flori tørt kommenterer: «Det er mykje godt kjøt i denne krabaten.»
Stedfortredende kjærlighet. Fortelleren selv er en vel så forstyrrende skikkelse. Frroks natur er i utgangspunktet fremmed for enhver forestilling om verdighet og selvhevdelse. Omgangstonen ham og Flori imellom er hierarkisk, og ingen reell gjensidighet kommer Frroks lengsler i møte. Skjevhetene synes låst – jo mer likegyldighet i den ene, jo varmere ønsketenkning i den andre: «eg ville legge leppene mine på arret over issen og vere ei igle». Som stedfortreder for en jente fra landsbyen Flori har et forhold til, sniker Frrok til seg rester av nærhet, ved bevisst å spille på avstanden mellom de to.
Med jentas inntreden tar fortellingen en vending. Når hun oppsøker klosteret, øyner Frrok en sjelden mulighet til å gjøre seg til herre over situasjonen. Makten til å styre forbindelser som står i veien for egne ønsker byr på en rekke fristelser: «For Frrok var han som allting visste», heter det heretter.
Lommer av lengsel. Felles for Leikvolls fortellere er den uttalte sårbarheten, et særtrekk som vel å merke hverken gjør dem moralsk ubestikkelige eller fritatt lumske motiver. Stusseligheten gjør inntrykk, selv om både omsorgshandlinger og ønsketenkning ofte bærer galt av sted. «Kvifor var det ikkje min kropp han stilna seg i», spør fortelleren seg selv på et tidspunkt, og stiller den uflidde Flori i et nærmest komisk forskjønnende lys.
Leseren kommer tett på svingningene i Frroks tanke- og ønskeliv, via våkendrømmer som veksler mellom oppmerksomhet og sløvsinn. Som i Leikvolls øvrige romaner setter disse i spill forskjellene mellom sinnelag og handlinger. På den ene siden byr dagdrømmeriet på velkomne lommer av lengsel. Samtidig blir det selv ikke i drømme omstokket på en etablert orden mellom styrke og svakhet, makt og avmakt.
Setningssans. Språkstrekkingen er i seg selv grunn god nok til å lese Leikvoll. Han har en særlig våken og innfallsrik setningssans, og vet også å utnytte leserens assosiasjoner til å gjøre større sprang. Ro og uro står side om side, og skrives ofte frem med en skakk høystemthet, som her: «Eg song for dei andre, song for korgutane, song for abbeden, song lydane om nettene bort, song for epla, song for Flori i tårnet, song for blomane, song for fuglane, song for alt eg hadde vore, alt eg ein dag igjen skulle vere, å, eg song for meg». Som i Fiolinane tilfører musikken lindring. Frroks sangstemme løfter og trøster, og får dermed bære i seg glimt av livsmuligheter for den som synger og dem som lytter.
Ingen snarvei til det sublime. Leikvoll har så langt bevisst innsnevret handlingsrommet i sine romaner, ved å velge unntakstilstander som utgangspunkt for sine menneskestudier. Hans verdensskapende evner er betydelige, og gjennomføringen renskåren og konsekvent.
Man kan kanskje likevel med en viss rett spørre: Ligger det ikke en bastant påstand om menneskenaturen i bøkenes destillering av våre lysømfintlige sider? Ulykken vil ingen ende ta, og grotesken er ved finalen lovlig nær en oppfyllelse av tragediens lov: Alt som kan gå galt, vil gå galt. Man kan lett forlokkes av isolerte univers hvor alle tilsynelatende kjemper mot alle, men slike forestillingsverdener kan også leses vrangvillig, som snarveier inn i det sublime.
Onde språkblomster. Likevel veier grunnene til å lese Leikvoll tålmodig og begeistret tyngre enn de aller fleste innvendinger. Problemet ligger neppe i bøkene selv, men heller i deler av den offentlige samtalen om forfatterskapet.
Skjønnheten har særdeles lovende vekstvilkår i elendigheten, skal vi tro grunntonen i mottakelsen. Hvorfor denne stadige insisteringen på å gjøre onde språkblomster til rosgrunnlag i seg selv?
Ingen kommentarer