Unge Hayats lidelser

Å vite hva som er dannelse er ikke alltid like lett. Begrepet har det med å vri seg unna definisjoner, men det slekter på det Descartes mente med substans: noe som ikke er avhengig av noe utenfor seg selv for å være til.

I American Dervish møter vi et muslimsk dannelsesbegrep som tilsier at man i omgang med Koranen og dens ord skal strekke seg etter de intensjoner som ligger bak. I Vesten nøyer vi oss som kjent med å kalle fenomenet eksegese, og det har gått gradvis av moten siden Spinoza offentliggjorde sin Tractatus theologico-politicus i 1670.

Når så vår unge helt, Hayat Shah, til slutt ender som durkdreven spinozist med dårlig samvittighet, henfallen til wienerpølser og med jødisk kjæreste, er det fordi han har evnet å stå i fortløpende dialog med seg selv. Han har ikke vendt Gud (eller Allah, for den som vil) ryggen, men fått en ny – og det jeg vil kalle rikere – forståelse for de evige spørsmål.

Kort sagt er American Dervish noe så sjeldent som en moderne dannelsesroman, og det gleder i alle fall denne leser, som er blitt forklart hva det vil si å være dannet på denne måten: En dannet person er en som kan spille trekkspill, men som lar være.

Det tar gjerne litt tid før slik lærdom helt synker inn, men når den først sitter, så sitter den. Slik er det også for Hayat Shah, innvandrersønnen fra Milwaukee, som får adskillig mer å bryne seg på enn en blåsebelg med knotter og tangenter.

Jeg kan like godt ta bokens svakheter med én gang, slik at det er unnagjort: Det pakistansk-amerikanske samfunnet i Midtvesten fremstilles så entydig selvopptatt og primitivt at det roper etter en nærmere forklaring. Gjerne en egen roman, om så, men i American Dervish utgjør dette miljøet en skrekkelig kulisse som ikke er verdig en så god forfatter som Ayad Akhtar ellers viser seg å være.

Når Hayats mor ønsker at familien skal ha mer omgang med «våre egne», skjeller og smeller faren slik at lille Hayat ikke vet hvilket bein han skal stå på. Og når faren, dr. Naveed Shah, freser frem sitt sinne mot den vemmelige, selvfornøyde imamen, er det som del av en raffinert og dyktig gjennomført fremstilling av farens karakter, mens den stakkars (?) imamen ikke får noen form for advokatur. For å holde oss til vår alles felles stamfar, Abraham, så må det da gå an å finne 10 rettferdige, selv i Milwaukee. Men Ayad Akhtar sparer ikke byen, og fikk denne leser til å nynne noen klassiske strofer av Jerry Lee Lewis: «What made Milwaukee famous, has made a loser out of me ...»

Etterlengtet. Dét var i grunnen innvendingene, og langt fra nok til å rokke ved hovedinntrykket man sitter igjen med etter knapt 350 sider i selskap med Hayat og hans familie: at dette er en bok man ønsker velkommen som en lenge etterlengtet gjest.

Integrering, kvinnenes stilling, islamske samfunns forhold til jøder, og retten til individualisme settes under debatt, samtidig som alminnelige forestillinger om innvandrere og/eller muslimer som ensartet gruppe rives opp. Miljøet utenfor familien Shah er dessverre ensrettet, men familien Shah er alt annet. Vi møter dype, eksistensielle konflikter, både innad i hvert enkelt individ og dem i mellom. Særlig tante Mina er en skikkelse man sent vil få ut av systemet.

Når denne anmeldelsen skrives, har det gått en uke siden jeg leste boken, og i løpet av den tiden har jeg gått lange turer mens jeg har lurt på hvor det var jeg hadde denne tante Mina fra. Da jeg omsider kom på det, var det nesten flaut, men likevel logisk. Hun minte meg om E.T., dette elskeligste av romvesener som noen gang har besøkt vår klode.

Koranen utenat. For unge Hayat Shah kommer tante Mina, bokens extra terrestial, deisende ned i denne meieridrevne præriestaten, rett fra Karachi og tvangsekteskap og et liv der kjerringa – som hos Prøysen – er hest. Pater familias, dr. Naveed Shah, har flyttet til USA for å slippe unna et Pakistan han ikke kan fordra. Som ikke-troende kulturell halv-muslim trives han mye bedre sammen med jødiske lege-kolleger og en dram eller to, og tante Minas besøk er på ingen måte hans idé. Det er hans hjemmeværende frue som både ser Minas håpløse situasjon, og sin egen aldring og forvitring. Hun er brennsikker på at mannen bedrar henne med de vestlige «horene» – en samlebetegnelse på alle kvinner som ikke er født i samme nabolag som henne selv.

Unge Hayat får seg innprentet av sin mor at faren er en fordrukken skjørtejeger, mens han for leseren gradvis fremstår som en like ansvarlig som resignert mann som intet heller vil enn å slippe alt mas om hva Gud mener om ditt og datt.

Forholdet mellom Hayat og Mina er nydelig fremstilt, og drives fremover av Minas tragedie, som viser seg å være en forutsetning for Hayats frigjøring. Hun er den egentlige dervisjen her – den som søker lidelsen som vei til Gud. Mina er ung og vakker, og hun akkompagnerer Hayats seksuelle oppvåkning der hun formaner ham å bli en hafiz – en som kan resitere Koranen utenat. Vår helt skrider til verket. Men det tante Mina har glemt å fortelle ham, var at det ikke gjelds å kunne Koranen utenat – på engelsk. Det må være på arabisk, viser det seg, og med de frykteligste konsekvenser for den tapre Hayat.

En pakistansk Erasmus. En dervisj, forklarer tante Mina vår unge helt, er en som gir avkall på alt jordisk i sin søken etter Allahs innerste vesen. Hayat tar dette med et alvor som Mina selv ikke uten videre kan oppvise, blir rettroende og Koran-puggende og samtidig litt av en Erasmus Montanus. Den veslevoksne selvsikkerheten er som vanlig bare et skall som skal beskytte ham mot pågående spørsmål om hvordan han egentlig har det. For Hayat har det ikke godt.

Moren forbitres gradvis over at hun ga opp sine psykologistudier for å bli husmor på heltid, og Freud-sitatene hennes oppleves som vekselvis komiske og begredelige etter hvert som det blir klart at det er sin egen ensomhet og angst hun prøver å holde på avstand. Men når tante Mina innleder et forhold med den jødiske dr. Nathan Wolfsohn, er det plutselig husfruen – som vet nok om jøder til å vite bedre – som blir en pådriver for alliansen.

Anti-semittisme sitter som spikret i pakistansk tradisjon, sier denne boken. Ikke vet jeg, og kanskje er det annerledes i Norge. Begrunnelsene for å oppføre seg som renheklede rasister er i alle fall de samme som man møter litt ut på venstresiden i norsk politikk (og ytterst på høyresiden, så ingen skal føle seg glemt), men i American Dervish er det Koranens advarsler mot dette djevleynglet som vier tyngst, ikke staten Israel.

Den indre stemmens tvang. Å lese denne rystende romanen uten tanke for den politiske virkelighet som omgir oss blir umulig. Hayat Shah blir på ingen måte indoktrinert til noe som helst. Tvert om. Den eneste tvangen han utsettes for, er fra en indre stemme som tvinger ham til å tvile. Ikke bare på hva faren sier. Ikke bare på hva moren eller tante Mina sier, men på alt. Som barn av den tyske bildungsroman blir han først skeptiker i god, gammel gresk tradisjon, før han tar spranget ut i verden med et blikk for det hele. Det er fabelaktig godt gjort av Ayad Akhtar og den sterkeste debuten jeg har lest på år og dag.

Herman Willis