Trusler i familielivet

Noveller: Det kryr av utro kvinner og dystre livshistorier i Vidar Kvalshaugs Trampolineland.  Foto: Gyldendal
Noveller: Det kryr av utro kvinner og dystre livshistorier i Vidar Kvalshaugs Trampolineland. Foto: Gyldendal

I Vidar Kvalshaugs noveller kan hverdagslivet når som helst gå under i katastrofen.

Fakta
  • Anmeldelse

  • Vidar Kvalshaug
  • Trampolineland
  • 177 sider. Gyldendal. 2012
Denslags kan
naturligvis kaste hvem som helst
ut i fortvilelsen.

Det er ikke vanskelig å forstå at en nordmann trygt plassert i et småborgerlig familieliv mer enn noe annet er redd for at ting skal forandre seg: Jeg har det så bra nå at ting bare kan bli verre. Livets risikable natur, dets skjørhet, er ikke noen naturlig del av hverdagen, men bevisstheten om at alt kan forandres finnes likevel der, truende på avstand.

De fleste av oss – velstående som vi er – har på en eller annen måte del i en slik verdens-anskuelse. I Vidar Kvalshaugs noveller blir tilstanden forsøkt konfrontert ved at katastrofen alltid rammer, at normaliteten uvegerlig går i oppløsning.

 

Svik og dramatikk. I de fleste novellene møter vi små familier eller familiekonstellasjoner i nokså trivielle opptrinn – på kjøkken eller i stuer, på dans eller fisketur, stort sett i landlige omgivelser. Konflikten knyttes som oftest til et svik eller en ulykke. Dramatikk er det nok av i de kvalshaugske familier:

 

«Brage,» pustet hun og satte hendene på knærne, «Brage ... i brønnen.»

«Hva?» brølte pappa, og jeg nistirret på banen, der noen av spillerne hadde begynt å rusle innpå.

«Brage er ... i ... brønnen ... livløs ...,» sa hun, og nå så jeg at hun skalv.

Far bykset opp fra stolen og rev kaffekoppen sin over ende, smalt borti armen hennes slik at hun mistet balansen og fortsatte gjennom gangen i bare tøflene.

Mamma så på meg.

Jeg så på tv.

Vi hørte ingenting der ute.

Hun pustet tungt.

I ettertid er jeg glad for at hun ikke sa noe.

 

I siste setning ser vi det som er novellenes fremste fortellermessige kjennetegn: Det etterpåkloke frempeket. Det hagler av slike. Som lesere er vi åpenbart ment å skulle være spent på hva som skjedde «den kvelden», hvorfor et eller annet ikke skjedde fordi «noe kom i veien», hva det er foreldrene «er enig om å vente med å fortelle ham [...] til han er tolv–tretten år gammel».

Frempekene er ikke bare et fortellermessig grep, de er også et uttrykk for holdningen i tekstene som sådan. De er som oftest fortalt av en av personene som ser tilbake på noe dramatisk i sitt liv, og tanken synes å være at den ytre normaliteten egentlig skjuler noe mørkt og betydningsfullt, og hvis vi finner frem til det – eureka! – så har vi avslørt hykleriet og fått tilgang til en mer autentisk forståelse av menneskene og forholdet mellom dem.

Som i fortellingen om historikeren som har vendt tilbake til hjembygden for å skrive bygdebok. Først vil han intervjue naboen hvis far hadde tvilsomme forbindelser under krigen. At motivasjonen for arbeidet hans ikke er fullt ut akademisk antydes fra begynnelsen av, og etter å ha lest noen noveller signert Kvalshaug er det ikke til å undre seg over at den gamle medløperen viser seg å ha krysset tomtegrensen nattestid og dermed også er faren til vår hovedperson. Denslags kan naturligvis kaste hvem som helst ut i fortvilelsen.

 

Demningen brister. Hvis denne måten å fortelle på ergrer leseren, blir det ikke noe bedre på setningsnivå. Prosaen er full av klisjeer. En kvinne som har slått seg til ro med å være alene møter en ny mann: «Finn var en virvelvind i min rolige hei.» Frustrert av sin manns hensynsløse oppførsel utbryter en annen kvinne: «’Kanskje det er på tide at vi begynner å spørre Tiril om hvordan hun har det,’ sier Gunn, og demningen brister.» Svakheten i disse setningene er beslektet med frempekene: Hele veien drives novellene av en bedrevitende oppskrift – nå skal jeg, forfatteren, fortelle deg, leseren, det du ikke vet om disse menneskene. Slikt blir det ikke stor litteratur av.

 

Normalitet og kaos. Grunnleggende sett bygger Kvalshaugs noveller på en motsetning mellom normalitet på den ene siden og det mørke kaotiske på den andre. Her kryr det av utro kvinner, katastrofal mangel på kommunikasjon og dystre livshistorier, men likevel kommer vi ikke noe nærmere livet. Den «fasaden» Kvalshaug forsøker å vise «baksiden» av er en litterær konstruksjon, og en svak sådan. Novellene klarer ikke å trenge gjennom til de eksistensielle betingelsene for familielivet, slik de tilsynelatende har ambisjon om. I stedet sender de klisjeene ut på en ny runde i den litterære sirkusmanesjen. Resultatet er tekster som aldri lykkes i å overraske eller ryste leseren, alle katastrofer til tross.