Mer fremtredende enn noe annet i amerikansk litteraturhistorie er ambisjonen om en skrivemåte som er på høyde med sin tid og kulturen den er en del av. Det eksistensielle målet er nesten alltid det samme: Å finne veien ut av kulturens konformiserende press og mot en mer individuell og autentisk erfaring.
Filosofen Ralph Waldo Emerson formulerte dette behovet best i sitt berømte essay «Self-Reliance» (1841): «Nothing is at last sacred but the integrity of your own mind.»
For litteraturen har oppgaven vært å finne nye veier til dette målet etter hvert som den forrige generasjonens forfattere har stivnet og mistet evnen til å ryste våre sanseapparater og vekke vår selvstendighet. I hvert fall siden Walt Whitman har nye forfattere gjort opprør mot sine forgjengere, og jakten på nye konfigurasjoner av forholdet mellom litteratur og virkelighet pågår uavbrutt – idet den stanser vil den amerikanske litteraturen dø. At den skal svare på sin samtid, er dens nødvendige definitoriske trekk.
Panegyrisk mottatt. I et essay fra 1960 («Writing American Fiction») skriver Philip Roth at «den amerikanske forfatteren som skriver midt i det tyvende århundre har mer enn nok med å forklare, forstå og ikke minst gjøre troverdig den amerikanske virkeligheten. Den lamslår, den gjør oss kvalme eller rasende, og til slutt gjør den vår beskjedne fantasi til skamme. Virkeligheten overgår alle våre talenter, og daglig oppviser kulturen skikkelser som gjør hvilken som helst romanforfatter misunnelig».
John Updike, Norman Mailer, Susan Sontag og Philip Roth gjorde det de kunne for å henge med i svingene i det kaotiske og utrolige 1960-tallet. Sett fra litteraturhistorikerens perspektiv er det grunn til å påstå at de klarte brasene.
Så hvordan skal man skrive i ironiens og internettets tidsalder – i en amerikansk kultur hvor kjernefamilien ikke lenger er noe man gjør opprør mot, hvor ingen lenger har jobb i industrien og hvor forfatterne som premissleverandører i kulturen er erstattet av kjendiser på den ene siden og ideologisk motiverte eksperter på den andre? David Foster Wallace har gitt et bud på hvordan, Jonathan Franzen et annet, og i forlengelsen av disse to 90-tallskameratenes poetikker finner vi Jennifer Egan (født 1962) og hennes panegyrisk mottatte roman Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad). Med sin femte bok har Egan, skal vi tro kritikerne, fanget tidsånden mellom to permer, og det i en roman som strekker seg flere tiår bakover og fremover i tid.
Tiden som bølle. Romanen handler nettopp om tid, om hvordan livene våre fyker forbi uten at vi helt merker det, hvordan tiden gjør forandring mulig og ikke minst hvordan ungdom blir til voksenliv og etter hvert alderdom og avslutning. Tiden er den bølla tittelen viser til.
Det mest påfallende ved denne tidsromanen er at den i motsetning til sitt emne ikke er lineær i det hele tatt. Gjennom tretten kapitler – som egentlig kan leses som selvstendige fortellinger – hopper vi frem og tilbake, og vi ser en gruppe mennesker fra forskjellige vinkler og gjennom vilt forskjellige skrivemåter. Strukturen, har forfatteren selv påpekt, kan minne om hypertekstens dynamikk: Vi leser om en person inntil en annen dukker opp i synsfeltet, da hopper vi raskt over til et nytt perspektiv – som om vi klikker oss gjennom wikipedia-artikler.
Bladgull i kaffen. Hovedpersonen er Sasha. Henne treffer vi som eksperimenterende og opprørsk ungdom, senere som ansatt i et plateselskap i New York og etter hvert i en konvensjonell familiesituasjon gift med sin ungdomskjæreste. I romanens første kapittel er hun på date, en typisk ung, singel kvinne i New York. Men på toalettet kan hun ikke dy seg for å stjele en annens lommebok: «Pre-seddelbok hadde Sasha hatt en fæl kveld […] Post-seddelbok, derimot, sitret situasjonen av frydefulle muligheter.»
At en grenseoverskridelse, i fall for en stund, gir en ny og mer intens livsfølelse, går igjen i romanen, akkurat som i amerikansk litteratur for øvrig. Også den andre av romanpersonene vi blir godt kjent med, plateselskapsjefen Bennie Salazar, søker seg mot det som kan riste ham ut av de bedøvende mønstrene – idet vi treffer ham for første gang drysser han bladgull i kaffen for å avhjelpe manglende sexlyst og sviktende ereksjon. Han lengter intenst mot opplevelsene som betød noe, følelsen av at musikken var alt, da punken kom til San Fransisco og verden sto på spill.
Med Bølle på døra antyder Egan at dop var det mest virksomme, tidsforstyrrende elementet i kulturen på 1980- og -90-tallet. I et kapittel fortalt i andreperson og i umiskjennelig dopstil går Sashas venner Rob, Drew og Bix e-høye rundt i natten: «Dere danser sammen alle tre, deler opp avstanden mellom nå og i morgen helt til det er som om tida går baklengs.» Men på 2000-tallet er det ikke lenger piller og pulver som tuller til tidsfornemmelsen. Som den fremsynte teknoentusiasten Bix sier allerede denne natten: «’Å, vi kommer til å kjenne hverandre bestandig,’ sier Bix. ’Den tida da man mista kontakten med folk er snart over.’»
Moralistisk. Selv om konkrete sosiale medier à la Twitter og Facebook ikke spiller noen vesentlig rolle i romanen, er Egan svært oppmerksom på og kritisk til virkningene av dem. I det siste kapittelet behandler Egan vår digitaliserte mellommenneskelighet helt direkte og på en måte som kan minne om Gary Shteyngarts Super Sad True Love Story (2010). Her møter vi igjen Sashas date fra første kapittel: Alex forsøker å få jobb som lydtekniker i Bennies plateselskap, men vi forstår at dette utspiller seg et stykke inn i fremtiden. Her lages musikken først og fremst for små barn, og de kommuniserer, i likhet med de voksne, først og fremst gjennom sine «smartfoner».
Men i sine beskrivelser av de teknologiske tids- og oppmerksomhetstyvene blir Egan forutsigbart moralistisk. Hun parodierer utarmingen av språket som foregår når alle skriver instant messages til hverandre, men holdningen er for velkjent:
Rebecca [Alex’ kone] var stjerne innenfor akademia. Den nye boka hennes tok for seg fenomenet ordskall, en term hun hadde oppfunnet for å betegne ord som ikke lenger var meningsbærende annet enn i anførselstegn. Språket var fullt av slike ord – «venn» og «virkelig» og «historie» og «forandring» – ord som var blitt avskrelt sin mening og redusert til hylstre. Enkelte, som «identitet», «søke» og «sky», var åpenbart tappet for liv gjennom måten folk brukte dem på i internettsammenhenger. Når det gjaldt andre, var årsakene mer komplekse; hvordan hadde det seg at «amerikansk» var blitt en ikonisk betegnelse? Hvorfor ble «demokrati» brukt på en skjelmsk, hånlig måte?
Satire av denne typen må få oss til å se det groteske eller umoralske i aspekter ved omgivelsene våre som er så naturaliserte at vi ikke legger merke til dem. Men vi er da ikke helt naive når det kommer til smarttelefoner eller sosiale medier? Og neppe heller overfor popmusikkens ekstreme kommersialisering? De fleste av oss tenker vel at oppriktige og kraftfulle forhold mellom mennesker har lite å vinne på sosiale medier og sms, og Egan har ikke så mye nytt å føye til denne kritikken.
Anglisismer. Vender vi tilbake til Philip Roths essay, ser vi at også Egan strever for å være på høyde med den amerikanske virkeligheten. I likhet med Franzen gir hun fine bilder av en amerikansk samtid der vanlig arbeid har gått av moten, eksistensiell mening er noe man hører om på museumsomvisninger eller leter etter på interrail i Europa, og løse nettverk av venner har erstattet kjernefamilien som samfunnets byggesteiner.
Men hun har ikke klart å oppdatere den realistiske romanformen slik James, Bellow, Updike eller nettopp Franzen – spesielt i The Corrections (2001) – gjorde det. Det skal også nevnes at den norske oversettelsen svekker Egans prosa. Pinlige anglisismer à la «Det kunne registreres en svak bølge av interesse fra folk i lobbyen» dukker opp altfor ofte.
Det mest beundringsverdige ved Bølle på døra er at den er et helhjertet forsøk på å skrive sin egen tid, og at den på den måten går inn i den sterkeste delen av amerikansk romanhistorie. Men Egan lykkes altså ikke helt: Til tross for tidvis glimrende tilbakeblikk på 80- og 90-tallet stopper det opp når vår egen tid skal forstås og kritiseres.
Ingen kommentarer