Nederlenderen Joost Swarte personifiserer overgangen mellom gammel og ny tid i tegneseriene. Med sin rene strek viser han tilbake til Hergés Tintin, samtidig som han formulerer en stilistisk fornyelse.
Stilen er stram og motivene umiddelbart klare, men komposisjonen er kompleks, tegning og typografi føres sammen, og psykologien under den disiplinerte overflaten tydeliggjøres. Chris Ware, Art Spiegelman og Jason er blant de som har latt seg begeistre og inspirere av Swartes strek. Andre nordmenn under påvirkning er Lars Fiske, Bendik Kaltenborn og Knut Nærum. Sistnevnte har ikke bare tatt til seg stilen, men også nederlenderens komiske sensibilitet.
Samleboken Nesten alt holder hva tittelen lover, selv om den er under 150 sider. 64-åringen Swartes tegneserieproduksjon er like begrenset som den er kresen og epokegjørende. Derfor er boken et så godt som samlet verk av tegneserier gjennom 40 år.
Tegneseriemanifest. En ikke uviktig grunn til Swartes kultstatus hos leserne og idoldyrkelse blant kollegene er de mange tegneseriereferansene. Boken inneholder en kort, spekulativ biografi om Hergé, pastisjer på gamle avisserier og ikke minst verket Comix Factory, der tegneseriens typiske virkemidler iscenesettes som industrialisert filmproduksjon. Som omslag for Art Spiegelmans magasin RAW ble tegningen et selvbevisst manifest for den moderne kunsttegneserien på 1980-tallet.
Tyngdepunktet i boken er serier fra andre halvdel av 1970-tallet, da Swarte rendyrket «De Klare Lijn», internasjonalt kjent som Ligne claire eller den rene linjen. Typisk for stilen er en middels tynn, jevn strek. Motivene er avtegnet i konturer og uten skygger. Fargeleggingen er flat, uten skravering eller lavering. Det estetiske programmet er å gi tegningene en klarhet som gjør det lettest mulig å lese bilderutene.
I motsetning til Robert Crumb og de amerikanske undergrunnstegnerne, som hadde gitt Swarte en ny interesse for tegneseriene, tråkket ikke Swarte på fortiden. Tilnærmingen til Hergé og tegneseriene fra barndommen er en reflektert beundring, stilen nærmest en pastisj. Både i teori og utførelse la Swarte fundamentet for en retrostil som fortsatt er en markant retning i tegneseriene.
Multikunstner. Swarte, som er utdannet industridesigner, er en multikunstner med en imponerende katalog innenfor arkitektur, illustrasjon og produktdesign. Jukeboksens estetikk og flyktige omgangsform preger uttrykket i mange av seriene. Swarte bruker den rene linjens stramme og pertentlige uttrykk til å skape ironisk distanse for lekende satire om «det moderne» i vid forstand.
Nonsenshumoren og det anarkistiske temperamentet i seriene kan best sammenlignes med Marx-brødrenes filmer. Som et mer alvorlig bakteppe for det hysteriske elsk/hat-forholdet til moderniteten ligger kolonifortiden og provokative, rasistiske figurkarikeringer.
Rolig lesemodus. Nesten alt er en usedvanlig lekker bok, designet av Swarte selv som en forlengelse og ramme for seriene. Seriene står ikke kronologisk. De er i stedet ordnet rundt en håndfull lengre historier spredt utover boken, og der variasjonene som også finnes i Swartes stil repeteres. Et par albumlange historier er utelatt. Det er et greit valg, ettersom de kunne forstyrre balansen mellom novellene.
Med de i overflaten enkle historiene og den klare streken er det fort gjort ikke å ta seg den tiden Swarte fortjener. Derfor er Chris Wares interessante forord en god start for å sette oss i den riktige rolige lesemodusen. Da kan vi nyte elegansen i seriene og fornemme uroen under den rene overflaten.
Ingen kommentarer