Tanker om tap

<b>Skildrer tapssituasjon:</b> Smerten i minnene blir til frykt for gjentakelsen i alle former i Kristin Ribes siste roman. <i>Foto: Siri Ursin </i>
Skildrer tapssituasjon: Smerten i minnene blir til frykt for gjentakelsen i alle former i Kristin Ribes siste roman. Foto: Siri Ursin

Kristin Ribe legger listen høyt for seg selv ved å skrive om våre mest grunnleggende eksistensielle refleksjoner.

Fakta

Anmeldelse
Kristin Ribe
Natt, regn
148 sider. Oktober. 2012

«Prosaen er usedvanlig konfrontativ.»

Kristin Ribes forrige roman Syn (2010) var en usedvanlig sterk representasjon av det umulige som hefter ved menneskelige tap. Hovedpersonen, en far, mistet sin unge sønn på grunn av kreft og gikk hvileløst rundt i en skog, helt ute av stand til å fatte eller konfrontere det grunnleggende sett helt ufattelige: at mennesker forsvinner fra oss, og at vi selv også til slutt forsvinner.

Prosaen i Syn var åpen og sårbar, katastrofen ble formidlet i en strøm av tanker avbrutt av noen mer drømmelignende avstikkere inn i et mytisk landskap som tydeliggjorde ensomheten hos faren. Farens kjærlighet til sønnen ble stadig ladet med mening gjennom romanen, og til slutt fikk mørket sterk resonans også i leseren – som om romanens sorg blandet seg med vår egen.

 

Gjentakelsen. Natt, regn, Ribes nye roman, følger mønsteret fra Syn på flere nivåer: Den dreier seg om nok en tapssituasjon.

Denne gang møter vi en 41 år gammel kvinnelig lege som får vite at moren ligger på sykehus rammet av slag. Tankene og fortvilelsen denne beskjeden avstedkommer, blir også til en strøm av eksistensiell refleksjon med ekskurser ut i østlig religion og korte kapitler om tilblivelse og fødsel i sin rene form, ofte knyttet til bilder av barn og bål. Legen har først og fremst vonde minner om sin mor, spesielt etter at moren forsøkte å ta sitt eget liv da hun var 14 år gammel. Smerten i minnene blir til frykt for gjentagelsen i alle former: Reinkarnasjonens mulige uendelighet, fødselens gjentagelse – kan noe ha verdi dersom det bare er en instans i en rekke gjentagelser, slik livet jo kan sies å være?

 

Menneskene mangler. Som i Syn er også prosaen i denne nye romanen usedvanlig konfrontativ overfor det største – døden, kjærligheten, sorgen.

Men om så levetida er full av lidelse, er da dødetida det samme? Full av redsel, ikke som i livet å frykte for at døden ikke er endelig. Men vridd, i den motsatte retningen, til frykten om at livet ikke er evig? En frykt, i det døde, at livet ikke er endelig?

Disse utspørringene – som hele tiden befinner seg på (og tidvis hinsides) grensen til det meningsløse – fungerte så godt i Syn fordi forholdet mellom far og sønn var levende skildret som gjenkjennelig kjærlighet. I Natt, regn mangler menneskene: Både legen og hennes mor blir for fjerne, og som litterære personer klarer de ikke å gjøre den fragmenterte fortellingen viktig for oss. Et sted i boken snakkes det om språket som «speilvendes», «som om pennen snus innover, mot og for det indre blikket, og ikke som på arket, ut fra kroppen». Men når det innovervendte ikke motiveres av noe som er henvendt, rettet mot oss, forsvinner kraften som det pseudoprivate språket hadde i Syn, eller som det ofte har hos Hanne Ørstavik.

 

Journalspråk. Selv om trykket i romanen dessverre blir for svakt, har én tråd i fortellingen med sin konkrete realisme sterkere virkning. Innimellom refleksjonene om hva som gir livet mening og hvilke systemer mennesket har laget seg for å overleve, finner vi legens eget hverdagsliv på kontoret:

Første konsultasjon: Kvinne 32 år, rengjører, senebetennelse begge armer. Ingen bedring av tilstanden, sykemelding forlenges. Andre konsultasjon: Ung 17-årig jente, sju sting i venstre underarm fjernes. Ifølge henne selv en «festfeil» og ikke et uttrykk for et ønske om å skade verken seg selv eller andre. Tredje konsultasjon: Kvinne, 62 år, svie ved vannlating, urinveisinfeksjon bekreftes med sticks. Resept Trimetoprim-Sulfa. [Og så videre.]

I disse passasjene er det en besnærende rytme, samtidig som legeyrket trer frem og blir synlig: alle disse menneskene som med større eller mindre problemer er innom kontoret og søker hjelp hos en person som selv er sårbar og utsatt. Naturligvis kunne ikke romanens språk vært så refererende hele veien, men som innslag bidrar det til å rotfeste teksten i en virkelighet nærmere vår egen.