Talerøret

Sammenheng: – Det handler ikke bare om forfatterens ord, men også om hans livssyn, sier Arnold Eidslott – her foran familiens anegalleri – når han skal forklare hva som fenger ham hos forbildene Tolstoj og Dostojevskij. – Selv om kunstnere ofte kan være stemningsmennesker, forlanger jeg en kontinuitet i forfatterskapet.
Sammenheng: – Det handler ikke bare om forfatterens ord, men også om hans livssyn, sier Arnold Eidslott – her foran familiens anegalleri – når han skal forklare hva som fenger ham hos forbildene Tolstoj og Dostojevskij. – Selv om kunstnere ofte kan være stemningsmennesker, forlanger jeg en kontinuitet i forfatterskapet.

– Når jeg hører ordet «modernisme», tenker jeg ofte at det er sludder, sier mannen som har vært med på å definere den lyriske modernismen i Norge. I 60 år har Arnold Eidslott skrevet dikt der Gud har holdt i pennen.

Fakta
  • Arnold Eidslott Norsk poet, f. 1926 i Ålesund.
  • Debuterte i 1953 med samlingen Vinden taler til den døve.
  • Har siden gitt ut 27 diktsamlinger.
  • Aktuell med boken Postludium.
  • Eidslotts religiøse visjonsdikt har gitt ham ry som en av etterkrigstidens mest særpregede lyrikere.
«Det er som om jeg hører ordene i øret. De melder seg, på et vis.»
Fjordsyn: Fra Arnold Eidslotts stuevindu i Vegsund kan han se mot Sunnmørsalpene. Men i diktene sine besøker han like ofte Toscana, Russland eller Betlehem.

– Jeg pleier å si at forholdet til Ham, den høyeste, er som et evig håndtrykk. Når jeg vil slippe, da kniper han til.

Arnold Eidslott strammer neven til en fast knute.

– Med varm hånd, legger han til.

– Da vet jeg at krisen er over for denne gang.

Poeten lar ordene synke. Jeg hadde begynt samtalen med et vennlig forbehold: Han måtte si fra hvis han ble sliten av alle spørsmålene? Den 85 år gamle ekssjømannen og ekstelemontøren hadde svart før jeg var ferdig med å snakke.

– Det kommer ikke til å skje. Når jeg får snakke om det som ligger meg aller nærmest, det som har vært et kall hele mitt voksne liv, da blir jeg ikke sliten.

 

Miniatyr. Men før vi hilste på den levende, spinkle og alvorlige Arnold Eidslott, hadde vi møtt ham som statue. Utenfor den fascinerende usjarmerende åttitallsbygningen som huser Spjelkavik kirke på Sunnmøre, noen kilometer øst for Ålesund, står en nyoppført byste av dikteren. Et knudrete, krokneset fjes – ikke helt ulikt de venezianske dogene Eidslott selv er så glad i å skrive om – stirrer utover og innover samtidig, små dråper av smeltet snø dekker den blanke issen. På den ene siden av sokkelen er det gravert inn et typisk Arnold Eidslott-sitat: «Mysteriet bærer lyset og galaksene.»

Det lille verset sier en del om det karakteristiske ved Eidslotts dikt. Deres ofte kosmiske drag, det sveipende evighetsperspektivet, og nesten alltid: en teologisk grunntone i bunnen. Men monumentet forteller også at Arnold Eidslott er en forfatter av den typen som er blitt satt på sokkel i sin egen levetid.

Slik så det ikke alltid ut til å ende. Sunnmørsskribenten ble lenge oppfattet som for eksperimentell for bedehusmiljøet, og for religiøs til å omfavnes av litteratene. Da Eidslott debuterte med diktsamlingen Vinden taler til den døve i 1953, skrev hans stilistiske åndsfelle Paal Brekke en mer enn avventende anmeldelse i VG. Lesningen føltes som å vandre i en sal full av miniatyrbilder, mente Brekke: «En glemmer mens en går.» («Vi hadde ikke noe særlig vi skulle sagt til hverandre, i hvert fall ikke i dikts form», smiler Eidslott når han blir minnet om kritikken fra kollegaen.)

 

Ensom. Likevel fortsatte den selvlærte vestlandsforfatteren – han har ettårig realskole som eneste utdannelse – å skrive. Anerkjennelsen kom ikke på alvor før den berømte danske kritikeren Poul Borum overraskende hyllet Eidslott i en tidsskriftartikkel fra 1979, der anmelderen for øvrig slaktet det meste annet av norsk samtidslyrikk. Teksten sluttet med et talende sitat: «Vi er jo heller ikke ’enige’ med Dante eller Milton, men vi kan leve deres digte.»

Etter Borums kanonisering har Arnold Eidslott fått en mer etablert plass i den norske dikterheimen, men han har hele tiden beholdt sitt utkantperspektiv.

– Jeg har alltid opplevd det å skrive som en ensom sak, sier forfatteren selv da han har satt seg til rette på sin faste plass i stuen, ørelappstolen som vender mot vinduet og de skarpe fjelltaggene innover Hjørundfjorden. En stor, litt posete røykejakke henger forbausende presist på de smale skuldrene.

– Men når jeg skriver, da vet jeg: Dette er mitt. Andre kan skrive annerledes, kanskje bedre, kanskje dårligere. Men jeg vet at dette er mitt. Dette er mitt språk.

 

Sluttspill. På salongbordet mellom oss står hjemmelagde smørbrød som Eidslotts kone Liv har satt frem. Ved siden av de tynne porselenskoppene ligger også forfatterens nye diktsamling Postludium, den 27. i rekken siden debuten snart 60 år tilbake – det gir én hvert andre år i snitt.

Om det er hans siste? Det er ikke usannsynlig – tittelen sier jo sitt – men selv har ikke Eidslott helt gitt opp troen på at det kan komme noen flere tekster, «om jeg får leve og virke.»

Diktene i Postludium er om mulig enda mer liturgiske, enda mer religiøst messende enn før. Titlene kan være hentet fra bibeltekster eller salmevers («Bare hos Gud er grunn»); mange av strofene slutter med et «Amen». Det er som om forfatterskapets overflate er skrapt vekk gjennom mange år, og han står igjen med en hard, åndelig kjerne.

 

Emissær.Hvor kommer vi fra. Hvorfor er vi her. Hvem er vi. Og hvor skal vi. Grunnmotivet i alle bøkene mine har i bunn og grunn vært det samme, sier han.

I tidligere intervjuer har Eidslott snakket om den vanskelige balansegangen mellom poesi og forkynnelse. Men når jeg spør hva som egentlig skiller det ene fra det andre, svarer han nå at han ser dem som en enhet.

Det er postulater som dette som har gjort Arnold Eidslott til en stadig mer fremmed fugl i norsk litteratur, og som delvis har splittet leserskaren hans. «Eidslotts dikt taler stort sett forbi meg, ser ned på meg eller vil frelse meg,» skrev Aftenpostens Mariann Enge da samlingen Lyset fra Bach kom ut i 2006. Fartein Horgar fulgte opp i Adresseavisen med å kritisere poetens «emissærsnakk», og mente lyrikerens lovsanger klang hult i en verden som vår.

 

Regi. – Jeg har aldri villet indikere at jeg har mer forstand enn andre, svarer Eidslott når han får reaksjonene gjengitt.

– Men når jeg har funnet dette bærende livssynet, føler jeg også en trang til å fortelle om det. Det har gitt meg en dyp mening i livet, fortsetter forfatteren, som sier at han ikke har noen tanker om hva diktene hans skal gjøre – hva de skal utrette i verden – han er bare glad for å få dem utgitt.

– Før Jesus Kristus gjestet jorden, levde menneskene i fullstendig mørke, sier han brått.

– De visste bare at de skulle dø, og hvordan hverdagen så ut. Men jeg vet at jeg lever min dag i en høyere regi – selv om jeg ikke alltid er flink nok til å huske på det.

 

Tålegrense. Sånn er en samtale med Arnold Eidslott: Du vet aldri når den kan slå over i diktresitasjon eller andaktsstund. Man kan merke at deler av evangeliseringen er språklige vaner, gamle veier som er trygge å gå, men ordene har fortsatt bevart en opprinnelig kraft.

– Vi har ikke noe valg: Det er Ham eller ingen! utbryter han på et tidspunkt.

– Men det betyr ikke at troen gir oss beskjed om hvorfor ting er sånn eller sånn i verden. Jeg tror ikke vi ville tålt å få vite særlig mer enn vi gjør. Vi kan ikke komme nærmere Gud enn vi er i dag, for da ville vi ødelagt vår selveksistens.

Historien om Eidslotts egen omvendelse – da han 20 år gammel skulle hente en liter melk på nabogården, og endte opp med å knele på et bønnemøte i stuen deres – er én av fortellingene han med glede forteller igjen og igjen.

– Det er 65 år siden. Har gudsbildet ditt endret seg underveis?

– Det har naturligvis vært noen svingninger i troen, slik det er for alle. Men bildet av Gud har i bunn og grunn vært det samme hele veien.

 

Spiker. En annen av Arnold Eidslotts favoritthistorier handler om hans 40 år lange yrkeskarriere som montør i Televerket, da han av og til opplevde at diktene kom til ham mens han klatret i toppen av strømmastene. Da gjaldt det å rable ned hovedtrekkene på en medbrakt papirlapp, eller – hvis utstyret manglet – å risse dem inn med en spiker i arbeidsbeltet av skinn.

– Jeg har aldri bestemt meg for å skrive et dikt, sier han i dag.

– Det er som om jeg hører ordene i øret. De melder seg, på et vis.

Hva da med redigeringen etterpå – går det an å tukle med en åpenbaring? Eidslott forklarer at han har et pragmatisk forhold til den håndverksmessige finpussen, der han ofte bruker lang tid på ørsmå justeringer.

– Når vet du at du er ferdig?

– Jeg får en slags beskjed, en anelse, om at nå må jeg stoppe. Nå er det maksimum for dette diktet.

 

Gamle venner. Huset vi sitter i, som har vært Eidslott-familiens hjem siden 1965, er preget av rettlinjet, brunmalt modernisme. Inni er imidlertid eneboligen fylt opp av historie og tradisjon. Veggen er dekorert med krusifikser og Michelangelo-skisser, og på det lille skriverommet innenfor stuen henger portretter av det Eidslott selv kaller «mine gamle venner:» barokkomponister som Bach og Purcell, 1800-tallsforfattere som Tolstoj og Dostojevskij.

Sånn er også det litterære universet Arnold Eidslott har bygget opp. Formen er rimløs, modernistisk stringens, men på linjene myldrer det av kulturhistoriske referanser, fra renessansefyrster via bibelfigurer til kunsthistoriske skikkelser. Eidslotts dikt preges av «autodidaktens respekt for lærdom,» har en av fortolkerne hans sagt. Han skriver oftere om Toscana enn om Sunnmørsalpene, bemerker en annen.

 

Misforstått. – Hvilket forhold har du selv til begrepet «modernisme»?

Eidslott rynker de markante øyenbrynene.

– Jeg har egentlig veldig lite til overs for det. Når jeg hører ordet «modernisme», tenker jeg ofte at det bare er sludder.

Han smiler overgitt.

– I kunstens verden har det jo vært en form for modernisme bestandig. Helt siden oldtiden finner du modernisme. Det foregår en kontinuerlig utprøvning og fornying innenfor alle kunstformer.

«All sann kunst har litt av evigheten i seg», sier Eidslott litt senere. Det forklarer kanskje hvorfor hans egen kunstfilosofiske tilnærming ligner mer på T. S. Eliot enn på Arnold Schönberg: Det handler mer om å reformulere tradisjonen enn å knuse den.

– Jeg forstår ordet «modernisme» hvis det betyr å skrive annerledes enn det Aasen og Vinje gjorde. Men enkelte tror at kontrasten innebærer at de automatisk skriver bedre enn de gamle. Da tar de feil.

 

Gave. Eidslott er oppvokst på øya Hessa utenfor Ålesund, med en far som jobbet på fiskebåt og ofte forsvant på lange turer til Finnmark og Island. Det er et langt sosiokulturelt sprang derfra til hans egne ordknappe, filosofiske dikt, men Eidslott har alltid, som han selv formulerer det, «hatt en naturlig selvtillit til den vuggegaven jeg har fått».

Det må ha vært samme tiltro til egne evner som fikk forfatteren, da han drøyt 20 år gammel var en snartur i Oslo, til å banke på Arnulf Øverlands dør i Grotten for å vise ham diktene sine. Så sto de to og så på hverandre i døråpningen: den ateistiske rimsmeden med æresbolig og den eksperimentelle, ennå upubliserte forkynnerforfatteren.

– Han tok vennlig imot meg, men mente at diktene mine hadde noe «grovt og utilhugget over seg», smiler Eidslott.

– Han var nok ikke helt fornøyd med formen, nei. Men jeg husker at han uttalte seg positivt om min trang til å skrive.

 

Geni. Den dragningen dukket opp da Eidslott som ung gutt kom over en skoleutgave av Welhavens dikt – det elegante riksmålet hos bergensdikteren er den viktigste grunnen til at sunnmøringen ikke har valgt å skrive nynorsk. I dag er det imidlertid Henrik Wergeland og Olav Aukrust han setter høyest i den skandinaviske lyrikken. Han kaller dem begge genier, et ord han bruker uten den sjenansen som ofte ledsager det.

– Og så har du jo Ibsen, da.

Arnold Eidslott lyser opp. Og så leser han plutselig, eller kanskje jeg heller skal si at han synger, det korte diktet som dukker opp et sted i Ibsens mindre kjente skuespill Olaf Liljekrans:

 

Sølvet er sig så ædelt malm,

det smuldres ikke som høstens halm;

lå det i jorden vel tusinde år,

det skinner endda, det aldrig forgår!

Livets lyst er som høstens halm,

Sorgen er sølvet, det edle malm!

 

– Det er bare dette lille diktet. Men det er en perle i europeisk poesi, sier Eidslott med rullende r-er.

 

Ulyst. Kanskje liker han Ibsens vers så godt fordi han selv vet en god del om «sorgens malm»? I mange år var Arnold Eidslott plaget av tungsinn, som det het den gang – dype depresjoner som tok livslysten fra ham.

– Det varte lenge. Og jeg gikk lenge på medikamenter. Men i dag har jeg ikke trang til dem lenger – nå vil jeg si at jeg har det ganske godt.

– Hvordan så livet ut under depresjonene?

– Jeg hadde ulyst til det meste, egentlig.

– Følte du deg lenger borte fra Gud da?

Han vifter bort spørsmålet.

– Nei, det hadde så lite med sånne forestillinger å gjøre. Det var liksom bare selve tilstanden. Jeg kan egentlig ikke si det på noen annen måte: Jeg hadde ulyst til det meste.

 

Dødsriket. Noe av det samme mørket man kan ane i de dystreste av Eidslotts dikt, som gjerne kretser rundt krig, lidelse og tap. Da han var rundt 40 år, ga han ut et knippe bøker som hadde blikket fast rettet mot livets slutt. De hadde titler som Manes – det latinske navnet på dødsrikets ånder – eller «Memento», som i memento mori: Husk at du skal dø. Dikteren tegnet bilder av barn som leker med hodeskaller, eller han sammenlignet døden med honning – en søt, lokkende belønning.

– Har synet ditt på døden forandret seg?

Eidslott stusser nesten litt når han får spørsmålet, som om han må kalle tilbake noe som ligger langt borte.

– Jeg har alltid hatt et naturlig forhold til døden, sier han etter en stund.

– Når et barn blir født, er det en kjærlighetsgjerning fra det navnløse vi kaller Gud. Vi har Jesu ord på at døden også er en slik kjærlighetsgjerning – da fødes vi inn i en annen verden.

Han tenker seg om.

– Jeg har nok bedt om å få slippe å dø uten store smerter, når den dagen kommer. Men døden er verken noe som skremmer meg, eller noe jeg gleder meg til. Jeg vil gjerne være her så lenge som mulig, jeg.

 

Uten klokke. Så blir Arnold Eidslott stille, og tar omsider en bit av smørbrødet på tallerkenen foran seg. Stemningen i huset – en telefon med store taster i et hjørne, den fallende snøen som lamellgardiner utenfor vinduet – minner om atmosfæren i et dikt jeg leste like før jeg kom. «De gamle har mistet klokkene sine», het det der. «De vanner blomstene og ser at intet har flyttet på seg.» Forfatter: den 52 år gamle Arnold Eidslott.

– Jo, det var vel en del sannhet i det, smiler han når han blir minnet om sine egne formuleringer.

– Du får et annet tidsbilde når du blir gammel. Når du har lagt lang tid bak deg, og så står overfor dette mysteriet som venter.

Han ser ut av vinduet et øyeblikk, før han fester blikket i oss igjen, og emissæren vender tilbake.

– Du vet: Hos Gud finnes det ingen tid. Han var før alt, han er nu, han blir efter alt er borte – hvis det blir borte. Så ja, slik er det.

 

brg@morgenbladet.no