KOMMENTAR
Under Litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke satt vi som tente lys og hørte på radio – femti år gammel radio. Et pågående doktorgradsarbeid tar for seg litteraturkritikk i eteren, og stipendiat Kristoffer Jul-Larsen hadde tatt med lytteprøver fra norsk kringkastingshistorie.
Ærbødig lyttet vi til Francis Bulls malmfulle skildring av Sigrid Undsets personlighet, understreket av en kraftig rulling på r-ene: «Har man hatt en virkelig samtale med Sigrid Undset, glemmer man ikke perrrsonlighetens krrraft». Betoningen etterlot ingen i tvil om at det ikke var alminnelig løsprat Bull la i samtale.
Lydprøvene tok oss videre: til en vending mot en litteraturvitenskapelig inspirert, saklig og faglig kritikk på 1980-tallet. Til Kritikertorget som på 90-tallet beveget seg i nye teoretiske sfærer, men ikke uten personlig farge. Og til dagens form, der samtalen mellom en journalist og en anmelder i stor grad har tatt over for den leste, manusbaserte kritikken. Jul-Larsen fremstilte uten klare verdidommer radiokritikerens mange roller: autoritet, dommer, festtaler, skolemester, skuespiller – og hvordan de sammen kan utgjøre en kombinasjon av opplysning og forestilling.
Det som ikke ble nevnt var det krympende rommet for sjangeren overhodet. Før den siste store omleggingen av sendeflater hadde NRK P2 daglig bokprogram, en halvtime hver hverdag, i beste sendetid. I dag er dette redusert til en havtime kl 07.35 på lørdag, en reprise og ellers gjesteopptredener i andre program, som Kulturhuset og Kulturnytt.
Magasinprogrammer kan være et godt grep for å la bøker, film, kunst og musikk belyse hverandre. Men når magasin- og nyhetsformatene dominerer på bekostning av alle andre formater, blir konsekvensen over tid at det allmenne premisset trekker i retning av en bokutgivelse som en nyhet blant andre nyheter – ikke som del av en løpende samtale om litteratur.
Kontrasten til P2s musikkdekning er stor. NRK lager ikke bare egne musikkprogram, men egne faglige program viet ulike undersjangre: blues, jazz, hiphop, klassisk. Og ja: Slik aviser har en forkjærlighet for det trykte ordet, er lydmediet spesielt egnet for musikk. Vanskeligere er det å forstå at de som kaller seg kulturkanalen – før til og med med eget program for sakprosa – nå anser at hele litteraturen samlet ikke fortjener ett eneste program i sentral sendetid. Tyder ikke heller fenomener som oppslutningen om Litteraturhuset i Oslo og oppblomstringen av vektige litteraturfestivaler som Stavangers Kapittel på en langt bredere interesse?
Misforholdet mellom litteraturens plass i samfunnet og offentligheten ellers og NRKs prioritering av den, henger ikke på greip. Som Jul-Larsens eksempler viste trenger ikke valget å stå mellom noe som lyder bra og noe som gir innsikt. NRK: Hør på gullet dere har i arkiv, og la oss få en oppdatert blanding av kritikk, intervju, monolog, dialog og debatt om litteratur på lufta.
Ingen kommentarer