«Skamsjokk»

En ettermiddag i april da jeg sto og vasket opp, knakk jeg plutselig sammen mens jeg trampet i bakken og ropte: Nei! Nei! Nei! Men jeg hadde ikke skåret meg. Det var ingen andre i leiligheten. Jeg hadde blitt overrumplet av en hendelse jeg var sikker på at jeg hadde glemt.

Hendelsen inntraff for noen år siden, da jeg meldte meg inn i Oslo Kajakklubb og deltok på det obligatoriske nybegynnerkurset. De fleste andre hadde knapt vært i en kajakk før, men én deltaker skrøt høylytt om padleturer i farlige farvann i både inn- og utland. Da vi kom oss ut i vannet, kantret han nesten umiddelbart og ble liggende og kave nedi vannet mens de andre kikket på ham. I et desperat forsøk på å komme seg opp tok han tak i en kajakk og trakk en yngre kvinnelig deltager med seg ned i det kalde maivannet. De kom seg begge på land, men da kurset var over, var det én dyvåt deltager som forsvant før alle de andre.

Det var dette jeg kom på da jeg sto og vasket opp. Hvordan kunne jeg være han sleske som viste seg å være talentløs? Jeg er jo ikke ham. Jeg er ikke sånn. I årene siden har jeg prøvd å glemme det som skjedde, jeg har knapt turt å dra ned på kajakklubben, og i fjor meldte jeg meg ut. Men sammen med et knippe andre skammelige hendelser dukker denne opp igjen når jeg minst venter det.

For det meste kan det norske språket uttrykke det vi trenger å si. Det er sjelden vi må lete etter ord for å uttrykke det vi ønsker å si. Likevel åpner det seg av og til språklige tomrom, når man for eksempel hører uttrykk på andre språk som mangler norsk motsats. Det indonesiske jayus er et slikt ord. Det betyr en spøk som er så dårlig fortalt at man bare må le. Det skotske tartle betyr å nøle når man introduserer noen fordi man har glemt navnet deres. Disse ordene hadde vært gode å ha, men fenomenene lar seg nokså lett beskrive på norsk, så behovet er kanskje ikke så stort.

Derimot finnes det ett ord vi har behov for, et ord som betegner en opplevelse alle har hatt, et ord vi burde ha fordi det viser til et viktig fenomen, ja, et avgjørende fenomen for mange. Ordet er svensk, og det er skamsköljning. Kort fortalt betyr det en påminnelse om noe svært pinlig. Følelsen av at en skam skyller gjennom kroppen, gjerne fysisk og av og til akkompagnert av kraftuttrykk. Det kan være noe man har gjort i affekt, i beruselse, en overilt reaksjon eller ubetenksom avgjørelse, men felles er innsikten i ettertid om at det var jævlig dumt gjort.

I populærkulturen er skammen overalt. Thomas Giertsens skamløse karakter i Helt Perfekt trår over stadig nye grenser, mens jentene i den norgesaktuelle serien Girls utsettes for pinlige situasjoner man helst vil glemme. Fra kinolerretet til skjønnlitteraturen ler og gremmes vi av folk som bryter med normer, regler og forventet oppførsel. I tidsskriftet Psykisk Helse (3/2011) skriver psykiater Finn Skårderud om skamtendensen i populærkulturen. Han kaller den de tapte ansikters komikk, og skriver: Sjangeren sladrer om hvordan vi er i ferd med å skape et svært interessant, men meget krevende samfunn. Å lykkes i dagens komplekse samfunn handler lite om å være sterk, men sosialt smart. Således bunner denne skammen i en redsel for at vårt velpolerte ytre skal slå sprekker og vise frem hvor ekle og ubehagelige vi egenlig er.

Skamsköljning dukket så vidt det er mulig å oppdrive første gang opp i tegneserieromanen Too fast for love av Jonas Inde og Rockyskaper Martin Kellerman i 2004. Romanen skildrer en selvbiografisk roadtrip gjennom USA der den deprimerte Inde prøver å kvitte seg med minnet om en jente. Turen er også dokumentert i et av Kellermanns Rockyhefter, og i en scene sitter de to og drikker kaffe på en kafé da Inde plutselig roper: «Fuck»!

Etterpå forklarer han at har fått en skamsköljning. Situasjonen viser godt hvordan skamsköljningen skiller seg fra den øvrige skammen. Mens skammen kveiler seg langsomt rundt halsen, hugger skamsköljningen til, akutt og brutalt. Ordet ble raskt populært i Sverige, og da blogger og radiomann Axel Schulman sommeren 2010 egnet et helt radioprogram til skamsköljningar, strømmet samtalene inn. En innringer fortalte at han som seksåring hadde tent på sengen sin ved et uhell, men blitt så stresset at han lukket døren bak seg, gikk ned i stua og så på tv sammen med resten av familien helt til faren kjente røyklukten. Minnet om denne hendelsen ble han ikke kvitt.

Skamsköljningens styrke baserer seg på to faktorer: alvorlighetsgrad og tid. Jo verre det man har gjort er, jo sterkere blir skammen. Dernest er det avgjørende hvor lang tid som er gått siden den inntrufne hendelsen. Det er lettere å forsone seg med at man var en drittsekk i trass-alderen enn at man var en drittsekk i går. Derfor får jeg bare en mild skamsköljning av at jeg som barn samlet alle kattungene våre i den øverste køyesengen og kastet dem ned på sprettmadrassen under, én etter én, for å se hvor mye sprett det var i dem – mens jeg virkelig kan vrenge meg for at jeg ble tatt på fersken i å snike i køen på Kiwi i forrige uke.

Skamskjölning trenger sin norske oversettelse. Men hva skal ordet hete? Mitt forslag er «skamsjokk». På samme måte som i «skamsköljning» viser ordet at personen som opplever det blir påført skammen på en overraskende måte. Man kan ikke verge seg for skamsjokket. Skamsjokket minner oss på at uansett hvor fint vi pusser opp leilighetene våre, uansett hvor mange bøker vi leser, uansett hvor mye vi trener, så blir vi ikke rene. Skammen sitter der inne og venter på en passende tid for å sjokkere oss. Før vi vet ordet av det må vi krøke oss sammen og klemme oss på magen. Fra et sted dypt der inne graver skammen seg ut i det skarpe lyset ved oppvaskbenken og får oss til å rope.

Mikkel Bugge er forfatter og skribent.