Russlands brede lerret

<b>Kontraster og paralleller:</B> <i>På solsiden av gaten</i> er en dobbeltroman hvor Dina Rubina (til venstre) spiller flere skjebner ut mot hverandre. Zakhar Prilepin (til høyre) skriver sterkt om Tsjetsjenia, hvor han selv kjempet som spesialsoldat på nittitallet.
Kontraster og paralleller: På solsiden av gaten er en dobbeltroman hvor Dina Rubina (til venstre) spiller flere skjebner ut mot hverandre. Zakhar Prilepin (til høyre) skriver sterkt om Tsjetsjenia, hvor han selv kjempet som spesialsoldat på nittitallet.

Petrusjka-serien gjør sitt beste for å leve opp til ideen om den viltvoksende, barokke russiske litteraturen.

Fakta

Anmeldelse
Zakhar Prilepin
Støvler fulle av varm vodka
Oversatt av Jardar Nuland Østbø
204 sider. CappelenDamm. 2012

Eduard Kotsjergin
Med Stalin som gudfar. Opptegnelser på knærne
Oversatt av Marit Bjerkeng 221 sider. CappelenDamm. 2012

Dina Rubina
På solsiden av gaten
Oversatt av Ingvild Broch
411 sider. CappelenDamm. 2012

Det kan vel være noe i nærheten av en klisjé, men likevel: Russlands historie, størrelse og mangfold skaper et annet utgangspunkt for litteratur enn det man finner i for eksempel en bitteliten og nærmest monokulturell skandinavisk nasjon med fem års verdenshistorie på egen mark å se tilbake på. Mange russiske forfattere benytter seg av dette og skaper store, kaleidoskopiske, fargerike romaner fra flere geografiske områder og politiske epoker.

Også de tre forfatterne i årets slipp fra CappelenDamms russiskserie Petrusjka trekker på denne egenarten. De to romanene til Eduard Kotsjergin (født 1937) og Dina Rubina (født 1953) forsyner seg i tillegg av det gamle Sovjetunionens ufattelige dimensjoner.

Novellene til den betydelig yngre Zakhar Prilepin (født 1975) er mindre knyttet til geografi, mer til det postsovjetiske russiske mentale landskapet, et trist syn slik Putin-motstanderen og nasjonalbolsjeviken Prilepin ser det. Men også hos ham er annerledesheten innad i giganten viktig, ikke minst når han skriver fra Tsjetsjenia, hvor han selv kjempet som spesialsoldat på nittitallet.

 

Varm vodka. Prilepins korteste tekster er gjerne konsentrert om en hovedstemning med en vri. Det er typisk at både den tullete vennerivaliseringen i tittelnovellen «Støvler fulle av varm vodka» og den sinnssvake, broderlige slapsticken i «En guttefortelling» utspiller seg mot bakgrunner som gjør humoren ganske besk. De er gode, men de tre tekstene som utmerker seg som betydelige er bokens tre lengste.

Ungdoms- og ferieidyllen i «Synd» handler om unggutten som på ferie hos besteforeldrene og kusinene oppdager kvinnen i rollen som det lovede land. Det er en historie som damper av sommer og blomstring, men som oppløses med et frempek om at uskyld og håp er forbigående, og kanskje ikke vil komme tilbake uansett nåets tilsynelatende skjebnebestemte selvfølgelighet.

I «Hvilken dag det blir» kombinerer Prilepin en ung manns omsorg for kjæresten sin og valpene deres med to underfortellinger som forteller noe helt annet om hovedpersonen, og i samlingens fremste tekst, «Sersjanten», forteller han om en dag i Tsjetsjenia for et lag russiske soldater og lagføreren deres.

Prilepin veksler mellom sersjantens soldatfornuft og hans angst og hjemlengsel, hans ønske om å gjøre det riktige under stridens forløp og samtidig beskytte laget mot fienden. Og han viser hvordan sersjantens alle forholdsregler og planer er som ingenting målt mot krigens realiteter. At Prilepin er blitt sammenlignet med Erich Maria Remarque (Intet nytt fra vestfronten) er fullt forståelig ut fra en tekst som «Sersjanten».

 

Overlevelsesinstinkt. Eduard Kotsjergin er 75 og en av Russlands fremste scenografer, tungt behengt med kunstneriske æresbevisninger. Hans selvbiografiske roman Med Stalin som gudfar er en road- eller snarere trainmovie med start under annen verdenskrig.

Under krigen brukte tyskerne verdifullt transportmateriale på å få fraktet jøder til utryddelsesleirene i stedet for å sende soldater og utstyr til desperate frontavdelinger. Stalin brukte tilsvarende etterspurt flykapasitet på å frakte barn av folkefiender fra det beleirede Leningrad til Sibir. Han ville sikre gisler for eventuelle fremtidige partistrider, og blant disse befinner lille Eduard Stepanovitsj seg også.

Gitt barnas utgangspunkt tilbys de ikke akkurat finfine forhold på barnehjemmet lille Eduard ender opp på. De steinharde partidamene Padda og Breiræva – og andre med like talende oppnavn
– sørger for rammene, som deretter blir fylt av det like tøffe guttehierarkiet hvor «nesebusene» ikke engang er nederst på rangstigen.

Men barnehjemmet er et sted hvor Eduard opparbeider seg både lysten og evnene til å rømme. Og det trengs. Allerede etter de første milene utenfor blir rømlingskameraten lokket vekk av en gjeng kriminelle straffesoldater som helt åpenbart er pedofile and then some. Det er overlevelsesinstinktet som redder Eduard, ikke for siste gang.

 

Scenisk. Den åtte år gamle guttungen legger i vei mot Leningrad og moren sin. Han skal bruke mange år på turen, skjerpe overlevelseskunstene og instinktene stadig mer, oppleve vennskap og hjelpsomhet, fortvilelse og død. Alt beskrevet med en sikker og bevisst betoning av omgivelsene og miljøene, hvordan togene og vognene faktisk er, hvordan en skogshytte legges i landskapet, hvordan torgene i stasjonsbyene ser ut, høres ut og lukter.

Kotsjergins bakgrunn som scenograf skinner tydelig igjennom i de evig vekslende tablåene på den lange reiseruten. Det er klart at man kan tenke på Mark Twains omreisende guttunger, på Jack Londons farende fanter, og på Jules Vernes kurerer i det gamle Tsar-Russland om man vil, men Med Stalin som gudfar er først og fremst en rite de passage i ordenes mest nedskrapte og direkte forstand: Eduard Stepanovitsj skaper sin reise, men den skaper også ham.

 

Dobbeltroman. Det er Dina Rubina som i denne runden lever mest opp til forestillingen om den viltvoksende, barokke russiske litteraturen. På solsiden av gaten er signert «Tasjkent – Moskva – Jerusalem», noe som gjenspeiler Rubinas eget livsløp. I boken er Tasjkent hovedåsted, som både usbekisk og sovjetisk by, men det finnes også avstikkere, ikke bare til Moskva og Jerusalem, men også til steder i Vesten hvor hovedpersonenes veier krysses – igjen.

På solsiden av gaten er nemlig en slags dobbeltroman som fra kapittel til kapittel veksler på å behandle bokens jeg-person og en annen talentfull og spesiell Tasjkent-jente, Vera. De to møtes som barn og senere som voksne, etter hvert i roller som emigrerte kunstnere.

 

Fra lykkebarn til monster. Fortellingen om Vera er også historien om moren Katja, som gjennom Stalin-tidens mange mareritt, utrenskningene, krigen, sulten og deportasjonene, går fra å være et lite lykkebarn til å bli et monster som gjenspeiler tiden hun er vokst opp i. Rå, selvopptatt til det besatte, brutal – hun slår først og spør om datteren har gjort noe galt etterpå.

Mens Veras profil blir den stikk motsatte av morens: nesten overnaturlig rolig, men med voldsomme følelser presset ned og tilbake. Hun blir en kilde til både fascinasjon og irritasjon for jeg-personen, fortelleren, som endelig i en scene buser ut til Vera at hun «er hennes forfatter». Så kan man tolke det dit man vil.

Rubinas fortellergrep lar henne spille flere skjebner ut mot hverandre. Gjennom sine to perspektiver bølger boken frem og tilbake, med pauser, kontraster og paralleller i en lang rytme. Boken er kanskje noe i lengste laget: Beskrivelsen av de to hovedpersonenes voksenliv har ikke den samme intense dramatikken som scenene fra Tasjkent, hvor livsvilkårene presser personer og fortelling til det ekstreme. Det skulle også bare mangle: Tasjkent-tiden byr på drama nok til flere generasjoner og et helt bibliotek.