Den andre rettspsykiatriske erklæringen tegner et mer fullstendig bilde av Anders Behring Breivik enn den første. Dette skjer hovedsakelig gjennom de fyldige referatene fra politiavhørene av gjerningsmannen like etter 22. juli 2011, rapporter fra fengselshelsetjenesten ved Ila, spesialisthelsetjenesten i Bærum og fra det psykiatriske teamet fra sikkerhetsavdelingen ved Dikemark som overvåket Breivik i tre uker. Videre er samtalene Terje Tørrissen og Agnar Aspaas har hatt med Breivik hver for seg og sammen, gjengitt.
Den siste erklæringen er ledig og greit sammenskrevet og de sakkyndige objektiverer i mindre grad seg selv enn de to første sakkyndige gjorde i sin erklæring. Endelig er den siste erklæringen mer åpen og drøftende i formen enn den første. Det skulle da heller ikke mye til for å overgå den første på dette punktet. Også i Tørrissens og Aspaas’ tekst er det rariteter som gir et rotete inntrykk, for eksempel opplyses det for n’te gang på side 209 (alle sidehenvisninger er til den VG-publiserte versjonen) om at observanden er en 33 år gammel mann. De som har rost denne teksten for å være så usedvanlig velskrevet, kan umulig være vant til annen prosa enn reseptblokker og stikkord i journalen.
Ikke lytefri. Selv om den andre erklæringen er mye mer drøftende og tilsynelatende mer åpen enn den første, er den ikke uten lyter. Ved å riste forholdsvis forsiktig i argumentasjonen til Tørrissen og Aspaas er det ikke vanskelig å etablere tvil også om holdbarheten av erklæring nummer to.
Den objektiverende formen slår her og der gjennom også i den andre erklæringen. Et sentralt avsnitt på side 264 lyder: «Det er liten tvil om at observanden overfor de sakkyndige Tørrissen og Aspaas, har nedtonet sine uttalelser, sammenlignet med det han har sagt til Husby og Sørheim. Man finner imidlertid ikke kvalitative forskjeller mellom de uttalelser som er gitt.» Er det ikke ganske stor forskjell på å stå inne for manifestets beskrivelse av ridderorganisasjonen og at dette plutselig nå mer er en plan for en fremtidig organisasjon? Ordbruken «ikke-kvalitativ forskjell» er oppstyltet og er vel ment å skulle minne om en vitenskapelig terminologi. Innarbeidet rettspsykiatrisk retorikk skal skjule at vurderingene er skjønnsbasert.
Klinisk skjønn. Tørrissen og Aspaas har som kjent kommet til at Anders Behring Breivik ikke er psykotisk hverken av schizofren eller paranoid type og at han følgelig er tilregnelig, men i likhet med den forrige rapporten er også her konklusjonen at det er stor fare for gjentakelse. Det innebærer forvaring etter at en eventuell fengselsstraff er sonet. Tørrissen og Aspaas skriver imidlertid på side 265 at selv om de har kommet frem til at Breivik ikke er psykotisk, er hans handlinger og holdninger svært avvikende. De sier også at vurderingen ikke-psykotisk bygger på klinisk skjønn og at Husby og Sørheim ut fra sitt skjønn kom frem til motsatt konklusjon.
Sakens helt spesielle karakter gjør, skriver Tørrissen og Aspaas videre, at de «må følge hovedforhandlingene med særskilt oppmerksomhet med tanke på om det skulle fremkomme nye opplysninger eller nyanser». Hva er det de sakkyndige har i tankene her? Hadde de formulert seg annerledes hvis de mente at det kunne komme frem noe under forhandlingene som gjør at en psykosediagnose likevel er aktuell? Det har vært mye snakk om at en person med en (schizofren eller paranoid) psykose ville bryte sammen i retten. Kan det utelukkes at mangelen på sammenbrudd kan være et tegn på det samme?
Subkultur og vrangforestillinger. Den siste erklæringen bruker, i det avsluttende kapitlet der mulige diagnoser drøftes, ikke mange setningene på å avvise at Behring Breivik var psykotisk. Hvor vanskelig en slik drøfting og vurdering er, gitt det eksisterende regelverk for rettspsykiatri og diagnosesystem, kan anskueliggjøres ved begrunnelsen for at paranoid psykose (etter ICD-10-manualen) avvises. Hvis en person er alene om å ha avvikende forestillinger om et eller annet, kan dette være et tegn på paranoid psykose (F22.0). Deler derimot syv personer de samme forestillingene, vil de utgjøre en gruppe eller en subkultur og dermed er det ikke grunnlag for vrangforestillingslidelse. Problemet med kriteriet medlemskap i en subkultur er at nær sagt uansett hvilken vrangforestilling en person måtte ha, vil han på nettet kunne finne, eventuelt skaffe seg, meningsfeller.
Rapporten skrevet av teamet fra regional sikkerhetsavdeling ved Dikemark brukes av Tørrissen og Aspaas for å avvise muligheten for at Behring Breivik lider av og eller bevisst kamuflerer en genuin psykose. Det heter at teamet fra Dikemark observerte gjerningsmannen i det som er angitt som maksimal observasjonstid for å avdekke psykose, det vil si at det ikke anses mulig å skjule en psykose så lenge. Finnes det virkelig ikke eksempler på psykoser som kan skjules ut over dette tidsrommet? Dette høyt kvalifiserte teamet fra Dikemark kom til at det ikke forelå psykose. Man kan spørre: Er ikke sikkerhetsavdelingen ved Dikemark spesialister på tunge, klare tilfeller, ikke på den slags utflytende og unnvikende karakterer som Behring Breivik, som har hatt som mål å bli kjent som tilregnelig?
Mangel på forbehold. I tilleggserklæringen av 30. april 2012 fra Tørrissen og Aspaas er det lett å kjenne igjen en del av skråsikkerheten som helt preget den første rapporten. Her heter det at denne saken representerer «uvanlige diagnostiske og rettspsykiatriske utfordringer» og at Behring Breivik er et «særtilfelle» som utfordrer «de gjeldende klassifikasjonssystemer og forståelsesmodeller». Konklusjonen er at dette «representerer generelle usikkerhetsmomenter ved den rettspsykiatriske erklæringen». Likevel heter det at det er lite sannsynlig at en psykosepasient skulle kunne skjule psykosesymptomer i tre uker for Dikemarkteamet. Derfor har ikke Tørrissen og Aspaas funnet det nødvendig å ta et «eksplisitt forhold i spørsmål om psykose». På side 6 i tilleggsrapporten besvares et annet ankepunkt med «ingen validitetsproblemer».
Diskrepansen mellom mangelen på forbehold, sakens unike karakter og påstanden om at gjerningsmannen er et særtilfelle, er like lite egnet til å overbevise her som i den første rapporten. De uttrykte forbeholdene blir tomme forsikringer som de ikke engang selv tar hensyn til.
Hva med fengselshelsetjenesten ved Ila og Randi Rosenqvists krystallklare rapport som konkluderer med ikke psykotisk, som Tørrissen og Aspaas også støtter seg til? Ja, men hun har vurdert Behring Breivik etter det kliniske psykosebegrepet og ikke etter det rettsmedisinske psykosebegrepet.
Det er også en merkverdighet at Tørrissen og Aspaas skriver (side 4) at de bevisst ventet med å lese rapport nummer én til medio mars 2012 for å sikre seg at de fikk en uavhengig gjennomgang av saksdokumentene. Dette er et lite holdbart resonnement. De kjente jo diagnosen, og visste at de ble oppnevnt fordi det var tvil om den var riktig. Prinsippet bør være at når et eller annet skal undersøkes er det om å gjøre å skaffe seg mest mulig kunnskap tidligst mulig.
Bredere analyse. Fordi det ikke har vært nødvendig å diskutere skyldspørsmålet, er også spørsmålet om motiv for handlingene utover det politiske Behring Brevik selv har oppgitt, nesten ikke blitt diskutert. Det er gjerne i drøftingen av motiv det etableres en forståelse av hvorfor en gjerningsmann handlet som han gjorde. Grunnen til at de psykiatriske erklæringene har fått så stor oppmerksomhet er at spørsmålet om hvordan en person kunne begå disse forferdelige handlingene, har foregått innenfor rammen av tilregnelighetsspørsmålet. Kanskje har offentligheten ventet mer av erklæringene enn det var grunnlag for.
I den andre rapporten kommer det frem en rekke opplysninger som er av stor interesse for en bredere analyse av Anders Behring Breivik. Selv om de ikke er direkte relevante for tilregnelighetsspørsmålet, er de avgjørende for å gi en bredere forståelse av bakgrunnen for handlingene. Tørrissen og Aspaas gjør ikke direkte bruk av dem, de passer ikke inn i det for trange diagnosesystemet ICD-10, men bidrar til å kaste lys over hendelsene 22. juli 2011.
Fundamentalisme. Det er for eksempel påfallende hvor mange ganger i de gjengitte samtalene og i politiavhørene Behring Breivik viser til al-Qaida. Måten de har arbeidet på har vært et forbilde for ham. Også når det gjelder innvandrere og minoritetsgrupper uttrykker Behring Breivik en slags misunnelse, de er stolt av noe, og har æresfølelse. Behring Breivik vil gjenreise stoltheten ved å være norsk, men metoden han har tatt i bruk er nettopp ikke norsk. I de nordeuropeiske lutheranske landene er forholdet til Gud en relasjon mellom den enkelte og gud. Denne guden krever ikke store offerhandlinger: Det er gjennom tro alene frelsen skjer, ikke gjennom martyrhandlinger. Det finnes ingen lære om at voldsomme handlinger skaper ære og evig frelse her.
Det han ser ut til å lengte etter er en førborgerlig identitet som er veldig lik den som dyrkes av de militante islamske terroristene Behring Breivik foregir å ville bekjempe. Dette gjentas i hans kvinnesyn, som likner det vi kjenner fra muslimske fundamentalister og fra fascismen.
Det kommer også veldig godt frem i samtalene som Tørrissen og Aspaas har hatt med Behring Breivik at han oppfatter seg som uten identitet, uten æresfølelse. Han er ikke stolt av noe, det er dette han vil rette på. Dette motivet er også gjenkjennelig, den klassiske fascismen rettet seg også mot det rotløse, det internasjonale og mot at alle verdier er opphevet og at det ikke finnes autoriteter. Rapporten får frem at Behring Breivik er en korsfarer mot den moderne verden.
Sjalusiproblematikk. Refleksjonene til en psykologspesialist, datert 30. desember 2011, er gjengitt fra side 123. På side 125 heter det: «Det kan også spekuleres i hvorvidt en kompleks sjalusiproblematikk også har betydning for pasientens hat mot AUF, da mye av det Utøya representerer av glede, samhold og engasjement, er faktorer som kunne virket beskyttende mot den destruktive personlighetsutviklingen pasienten ser ut til å ha gjennomgått.» Ved et senere møte, 17. februar 2012, konfronterer psykologspesialisten Behring Breivik med dette sjalusimotivet, at AUF hadde det han manglet, makt og felleskap. Behring Breivik erklærte seg ikke overraskende uenig.
Men denne komplekse sjalusiproblematikken kan også ses i sammenheng med at faren hadde begrenset interesse av å følge opp sønnen, og at moren ikke hadde tilstrekkelig omsorgsevne (side 245). På tross av dette har Behring Breivik alltid hevdet at han har hatt en bra barndom og oppvekst. På side 231 står det at Behring Breivik sidestiller sitt eget tap av familie med de familiene som hadde mistet sine barn på Utøya. Det virker her som om Behring Breivik mener at han også mistet sin familie gjennom ugjerningen på Utøya. I virkeligheten hadde Behring Breivik mistet sin familie lenge før, men det er naturligvis psykologisk interessant at han sidestiller familietapene. Røper denne sidestillingen et hevnmotiv?
Faren var tilhenger av Arbeiderpartiet, ville han straffe dem han oppfattet at faren hadde foretrukket fremfor ham og moren? Kan det tenkes at hele kompendiet, uniformene og organisasjonene bare er et forsømt barns kamuflering av slike underliggende motiver?
Psykotisk og tilregnelig? Den siste erklæringen inneholder mange opplysninger, ansatser og resonnementer av interesse, men de har liten relevans for spørsmålet om tilregnelighet. Det vanlige i rettspsykiatriske erklæringer er å undersøke om den observerte simulerer sinnssykdom for å slippe straff. I Behring Breiviks tilfelle er det muligheten for dissimulering, altså det motsatte, som er tilfellet. Er det mulig for en sinnssyk (her psykotisk i rettsmedisinsk forstand) å spille frisk (ikke-psykotisk i rettsmedisinsk forstand)?
Nå svarer rapport nummer to nei på dette, men hva er konsekvensen hvis man svarer ja? Hva om et virkelig særtilfelle var i stand til å kontrollere sin psykose (og symptomer) i mer enn tre uker for et spesialteam. Ville ikke et sånt særtilfelle også ha kunnet planlegge og gjennomføre en så komplisert handling som terrorhandlingene den 22. juli var? Vil en slik psykose, stadig i rettsmedisinsk forstand av enten schizofren eller psykotisk karakter, gjøre Behring Breivik utilregnelig? Svaret på det må bli nei. Kanskje er det feil at psykosediagnosen i norsk rettspsykiatri utelukker tilregnelighet.
Nivåer av tvil. Da det ble bestemt at Behring Breivik skulle underkastes en rettspsykiatrisk undersøkelse, var det en utbredt oppfatning at problemet var om han lot seg plassere eller ikke i en diagnose. Det klarte de første sakkyndige. Da det ble sådd tvil om holdbarheten til den første rapporten, var aktoratet straks på pletten og sa at den i så fall skulle komme tiltalte til gode, noe som innebar at Behring Breivik uansett måtte bli kjent utilregnelig. Siden virker det som om holdningen til dette spørsmålet har endret seg. Det er ikke et gode å bli kjent utilregnelig, fordi man da ikke er ansvarlig for sine handlinger og mister menneskeverd.
Under sakens gang, etter at den andre rapporten kom, er det også sådd tvil om hvor godt diagnosesystemet (ICD-10) som rettsmedisinske undersøkelser skal foregå etter er. Det kan også hevdes at det er tvil om hvor sikker sondringen mellom det kliniske og rettspsykiatriske psykosebegrepet er all den tid dette er skjønnsbasert. Endelig er den rettsmedisinske kommisjonens kommentarer konsensusbaserte, avgjørelser tatt på slikt grunnlag kan alltid betviles.
Her har det oppstått ulike nivåer av tvil, men det er bare tvilen som er knyttet til hvilken diagnose som passer, eventuelt ikke passer, på Behring Breivik som skal komme tiltalte til gode. Er det mulig for noen person nå med sikkerhet å kunne tilbakeføre tvilen til de ulike kildene som har skapt den? Neppe.
Retten avgjør. Hva er konsekvensen av det? Konsekvensen av det er ingen annen enn at det uansett er retten som skal avgjøre tilregnelighetsspørsmålet. Rapport nummer to har bidratt til å gi retten et bedre grunnlag for å gjøre det. Uenighet er en styrke, den er ikke farlig. Kanskje er det bedre med rettspsykiatrisk kaos enn med en helt monolittisk enig rettspsykiatri.
Uansett: Kan ikke retten få mer hjelp av rettspsykiatrien enn den har kunnet få i denne saken, må den hjelpe seg selv. Slik den rettsmedisinske kommisjonen og et stort antall psykiatere har framstått i retten, er det slett ingen dårlig løsning.
Ingen kommentarer