Pinlig berørt

<b>Likheter:</B> Litteratur og tv-humor har det siste tiåret utforsket det pinlige og flaue. Casper Christensen og Frank Hvam i humorserien <i>Klovn</I> har mer enn man skulle tro til felles med Kirsten Hammans romanfigurer.
Likheter: Litteratur og tv-humor har det siste tiåret utforsket det pinlige og flaue. Casper Christensen og Frank Hvam i humorserien Klovn har mer enn man skulle tro til felles med Kirsten Hammans romanfigurer.

Kulturkritikk eller underholdning? Kirsten Hammans Se på meg oppsummerer samtidskulturens fascinasjon for det pinlige, trivielle og flaue.

Fakta

Anmeldelse
Kirsten Hamman
Se på meg
Oversatt av Trude Marstein
451 sider. Gyldendal. 2012

«Det er forfengelighetens og karrierismens fyrverkeri i Skandinavia anno 2012 vi møter.»

Med tittelen Se på meg kan man ikke anklage Kirsten Hamman for å underkommunisere sine temaer: narsissisme, kamp om å bli sett, fantasier om en fremtidig suksess som skytes stadig lengre frem i tid.

Romanen åpner med at en ung kvinne tvinges til å leie ut halve leiligheten da samboeren reiser på selvrealiseringstur til India. Det tar ikke mange sidene før vi har skjønt at Julies kjæreste nok aldri kommer tilbake – tross hennes iherdige forsøk på å lure seg selv og andre til å tro det motsatte. Like raskt forstår vi at det neppe bare er uflaks som skiller hennes nye leieboer Sune fra den bestselgeren han drømmer om å skrive. Forfatteren har baksideteksten komponert før boken – nå gjenstår bare den lille detaljen: å skrive den.

 

Ønskedrømmer. Å jo, visst er de patetiske i sine fantasier om alt som skal skje «hvis bare». Se på meg er i slekt med en rekke andre skandinaviske samtidstristesser, i en litterær form som særlig har vært perfeksjonert av danske Helle Helle. Hennes boktittel Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann sier det meste om den karusellen av forventninger og desillusjon vi kastes inn i denne litteraturen, som gjerne låner fraser fra ukeblader, film, reklame og tv når våre hverdagslige drømmer om lykke skal utforskes.

Passende nok er Hammans bok oversatt av Trude Marstein, som er den som antakelig har nådd lengst i denne øvelsen på norsk. En bok som Marsteins Ingenting å angre på er nådeløs i å påpeke hvordan våre individuelle drømmer drar på et stort kollektivt reservoar av uoppfylte fantasier.

Når man leser denne typen litteratur, blir man ofte sittende å lure på hva som er mest irriterende: Hovedpersonens banale fantasier? Den tilsynelatende språklige banalitet de ytrer sine drømmer i? Gjenkjennelsen av disse banalitetene i en selv? Eller irritasjonen over at disse forfatterne tilsynelatende nyter å trekke den langtrukne dvelingen ved det pinlige, trivielle og banale, så utrolig langt.

En viss grad av irritasjon synes faktisk som en nødvendig bestanddel i den lesegleden man også kan oppleve ved denne typen romaner, som gjerne perfeksjonerer en kombinasjon av estetisk behag på setningsplanet med et gnurende ubehag på det psykologiske planet.

 

Lukkede rom. Utgangspunktet for Se på meg er i det ytre like minimalistisk som i Hammans tidligere bøker. 450 sider romanintrige utspiller seg utelukkende inne i en liten leilighet, der de to beboerne spionerer på hverandre fra hvert sitt rom: «Pleiehjem for unge mennesker, den ene er halvgal av sorg over at kjæresten har stukket av, og den andre tror han kan skrive en bok».

Det begivenhetsløse preger ofte denne litteraturen: forventningene overgår langt evnen til å realisere dem. Men i Se på meg har hovedpersonene overraskende tydelige prosjekter, som driver handlingen fremover: Sune er desperat etter stoff til en roman. Julie er desperat etter mann og barn. Begge legger en felle for den andre. Samtidig som de slik utnytter hverandre på det groveste, trekkes de mot hverandre. Høk-over-høk-situasjonen er fullkomment komedie, mens kjærlighetshistorien faktisk etter hvert nesten får snev av romantikk. Vi blir pinlig berørt. Men også i det pinlige blir vi berørt. Ikke rart boken slutter med at fortelleren zoomer ut og viser oss hvordan historien kunne ha endt – om den faktisk var en romantisk komedie.

 

Flørt med cliffhangere. Joda, livet imiterer filmen, vi har hørt det før. Men Se på meg lar oss ikke være sikker på om den først og fremst behandler filmfantasien som ideologikritisk avsløring – se hvilke banale drømmer disse menneskene former livene sine etter! – eller om den tvert imot forfører oss med de samme virkemidlene, slik at satiren bare blir et tynt ferniss over en uforpliktende lek med det stoffet dagdrømmer er skapt av.

I en roman full av cliffhangere, vendepunkter og avsløringer, leker Hamman åpent med en ambivalens mellom ren underholdning og en kritikk av den samme underholdningens bidrag til de uoppnåelige idealene. Det har ført til den pussige situasjon at Hamman av én dansk anmelder har fått ros for å gå i Hemingways fotspor – mens en annen har karakterisert Se på meg som en overfladisk, ordrik underholdningsroman.

Det er lett å lese en selvbeskrivelse inn i den smale forfatter Sunes flørt med teknikkene han ser virker for andre:

 

Det er vanvittig effektivt, og selv om Sune ikke har lyst til å skrive sånn, så er han likevel interessert i å stjele litt av teknikken. Hvis han kunne lære å kombinere sine språklige eksperimenter med en stramt komponert historie, så kunne det virkelig bli en hit.

 

Spørsmålet, for Sune som for Hamman, er om man kan skrive litt «sånn» og samtidig bevare sin egenart. Hamman har vært åpen på at hun er usikker. Og faktisk: Boken er usedvanlig drivende fortalt, hele veien frem til den store finalen. Men blar man tilbake og forsøker å se hvordan man kom dit, oppdager man at det i motsetning til i Hammans tidligere bøker finnes få uoppdagede finesser som ikke lå helt opp i dagen ved første lesning. Den ekstra lille underfundigheten, formuleringene med flere bunner i det tilsynelatende trivielle, er nesten helt fraværende. Se på meg er kanskje Hammans tydeligste og mest drivende, men ikke dermed hennes mest givende roman.

 

Litteratur og tv. Mens jeg tenker over boken, kommer jeg på hvor mange andre bøker, filmer og tv-serier jeg kunne ha beskrevet på omtrent samme måte som Hammans roman. Er det ikke nettopp i dette – i boringen i det pinlige – at tv-komedien har hatt sin styrke det siste tiåret? Det er faktisk ikke noe langt sprang fra en roman som Se på meg til det kanskje mest vellykkede eksempelet på pinlighets-tv i Skandinavia, den danske komiserien Klovn. I denne Larry David-inspirerte serien gjør hovedpersonene Frank Hvam og Casper Christensen narr av sin egen kjendisstatus og prestisjelivsstil i en harselas over en narsissistisk nytelseskultur med implikasjoner langt utover det lille sjiktet de selv tilhører.

Miljøet i Se på meg minner delvis om det vi møter i Klovn: Forfatterens omgangsvenner i kultur og medier er like mye representanter for en bortskjemt, selvnytende selvrealiseringselite som dem vi møter i tv-serien. Det er samme hierarki og samme mørke humor, der ingenting er så svart at det ikke kan vendes til en egen pervertert lykke.

Da Sunes vellykkede forfattervenn Lars får et dødfødt barn, godter Sune seg: Han feirer faktisk at vennen endelig har rast litt ned på lykkebarometeret med dyr biff og enda dyrere viner. Når Sune etter noen uker ringer for å få påfyll av den herlige følelsen av å hovere, kan Lars imidlertid fortelle at jo, det var leit det med barnet, men nå har han den boka på gang om sorgen, skrivesperren er som blåst bort.

Ingen personlig ulykke er så stor at den ikke kan gjøres salgbar. Det er forfengelighetens og karrierismens fyrverkeri i Skandinavia anno 2012 vi møter både i tv-satirer som Klovn og i litterære satirer á la Hamman.

 

Stereotype kjønnsroller. Man kommer til å tenke på det engelske uttrykket «embarrasment of riches». Det oversettes helst med «for mye av det gode». Men det er samtidig klart at den pinligheten som studeres med lupe i samtidskulturen i dag, også må betraktes som et velstandsfenomen. Det er først når du har alt, at du virkelig kan begynne å bekymre deg for om du behersker hver minste kode i det sosiale spillet, og hvilken plass du har i et symbolsk hierarki av smaksdistinksjoner. De rike barna, som aldri vokser opp, er blitt en kulturell stereotyp, en som utforskes til fulle i Klovns skildring av Frank som en liten guttemann som i hver eneste episode ender med buksa på knærne og må få trøst av sin trygge mammakvinne.

Det kan virke overraskende at Hamman velger et like stereotypt kjønnsrollemønster som det som er gjennomgående i pinlighetskomedien fra Larry Davids Curb Your Enthusiasm til Klovn. I Se på meg ligger mannen og onanerer dagen lang mens han tenker på all den uforpliktende sexen han kan få når han blir berømt – mens kvinnen på den andre siden av veggen ikke tror hun kan overleve en dag uten tryggheten fra «villa, Volvo og vovvov».

Undersøkelsen av damebladspråk og selvrealiseringsretorikk har i denne typen litteratur alltid fungert best når den ikke gjør det opplagt hva som skulle være den «rette» formen for kvinnelighet. Likevel må man si at ambivalensen er behandlet med betydelig større raffinement av både Helle, Marstein og Hamman selv ved tidligere anledninger.

 

Københavnsk kor. I Se på meg benyttes et enkelt grep som skal bidra til å sette Julies verden i perspektiv. I sitt eget hode lytter hun til et kor av innbilte stemmer, «de fra Købmagergade», som hun tenker overvåker alle hennes valg, måler henne og visker og tisker om hennes fiaskoer og suksesser. De fra Købmagergaden fungerer som et gresk kor med bitter bismak, men romanen stiller samtidig spørsmål ved om presset skal oppfattes reelt, eller om det ikke også langt på vei er konstruert i Julies hode.

Kanskje er det ikke mulig å skille den indre og den ytre Købmagergade fra hverandre? På sitt beste kan denne typen litteratur lære oss å gjenkjenne vårt eget indre kor av gneldrende, masete stemmer, som gjør ting enda pinligere for oss enn strengt tatt nødvendig.