Omtrentlighetenes kongerike

Norge har ingen sterk tradisjon for at nekrologer samtidig skal være interessante tekster. I motsetning til hos britene, som stadig evner å gjøre sine obituaries til en fryd å lese, er norske nekrologer stort sett enten tørre og nøkterne, eller breddfulle av klisjeer. I dag har ordet nekrolog en tendens til å bli forbeholdt den nøkterne varianten, mens den andre har fått navnet «minneord». Norske minneord er omtrentlighetenes kongerike: Et forslitt og diffust språk blir brukt, ikke bare for å beskrive den avdøde som et menneske uten vesentlige lyter, men ikke minst for å betone at man selv føler sorg.

Det har sine grunner. For der de britiske nekrologene gjerne er skrevet mot betaling av noen med en viss avstand til den avdøde, fungerer minneord i Norge hovedsakelig som familie og venners siste farvel. Men hvorfor må man, hvis man skriver om en død venn, insistere på at man føler sorg? Sorg er uhyre viktig – men ingen tviler vel på at man føler sorg når man har mistet en venn? Hvorfor forteller du det til alle? Det later til at man som skribent i minneordsjangeren i Norge ikke trenger å tenke på at man faktisk henvender seg til allmennheten, og at man således er i rollen som offentlig person. I stedet hulker man ut sine private emosjoner i alles påsyn. Hun var en god venn, flink med barn, en gang var vi i Sverige.

I dag utgjør det et tilnærmet sjangerkrav ved minneordet at det blir skrevet av en person med et familiært, kollegialt eller vennskapelig bånd til avdøde – og oftere enn noensinne er det nettopp venner som skriver. En grunn til at det er så viktig for avsenderen å markere en vennskapelig forbindelse, kan kanskje være at omtalen slik fremstår mer troverdig, som bygget på noe mer enn bare det som er allment kjent om den døde, og som presumptivt løsrevet fra familietilhørighetens tvangsmessige fortielser. Men hvorfor skulle vennskap de fleste knapt har kjent til, brått ha offentlig interesse idet de er avsluttet?

De mer personlige minneordene er ikke lenger bare et supplement til de nøkterne nekrologene, men har langt på vei tatt deres plass. Etter konvensjonen skal en nekrolog gjengi noen vesentlige utsnitt av avdødes biografi. I vår tids minneord blir dette sjangerkravet stadig oftere neglisjert. Vi ser det eksempelvis i minneordene om Stig Sæterbakken.

I den daglige, gjennomgående nøkterne nekrologspalten i Aftenposten bidro riktignok to ansatte fra Sæterbakkens primære forlag med en temmelig tradisjonell nekrolog, der de først og fremst omtalte avdøde som offentlig person. Det utfordret heller ikke konvensjonen unødig når de avslutningsvis skrev at de «ikke minst kommer til å savne den rause og varme vennen».

De øvrige minneordene var derimot langt mer subjektive. Kolleger strømmet til for å minnes Sæterbakken, men flere av dem lot til å være mest opptatt av å understreke at de faktisk hadde vært venner av ham. Hvis man mot formodning skulle ha sittet med inntrykk av at Sæterbakken i grunnen var en relativt middelmådig forfatter, fant man lite eller ingenting i kollegenes omtale av ham som klarte å vise hvorfor dette inntrykket er feil. Selv om kollegene som bidro var skrivende mennesker – noe som nok ga oss mer velskrevne nekrologer og minneord enn vi er vant til – var omtalen av Sæterbakkens forfatterskap lite informativ.

Det gjelder for eksempel forfatter Johan Harstads nekrolog, som sto på trykk i både Dagbladet og Morgenbladet. Morgenbladet spurte her Harstad om å få trykke en tekst han opprinnelig hadde skrevet på sin egen blogg. For meg står overskriften, «En dag skal vi danse til Throbbing Ghristle», som et – formodentlig såkalt alternativt – motstykke til valget av popmusikk i begravelser. Men enda mer tidstypisk er selvopptattheten i teksten. Harstad snakker om seg selv og Sæterbakken i vi-form, og bruker ellers ordet «jeg» 34 ganger. Han begrenser seg altså ikke til å kunngjøre at han og Sæterbakken var venner, og at de tydeligvis skal møtes for å danse sammen en gang i fremtiden – nei, det er som om det viktigste for Harstad er å formidle at det bare er vennskapets ene part som er død, mens den andre fortsatt er i full vigør! Tittelen på forfatter Erlend Erichsens minneord i tidsskriftet Bokvennen 1/2012 antyder noe like selvfokusert: «Jeg kommer til å kjede meg i hjel».

Stig Sæterbakken må ha hatt mange gode venner. Men heller ikke de som aldri var hans venner, og knapt nok hans kolleger, unnlot å ytre seg. Det viser til fulle et par av minneordene i tidsskriftet Vagant 1/2012. Representert er blant andre det norske bandet Ulver, ved medlemmene Jørn H. Sværen og Kristoffer Rygg. De bidrar med en liten tekstsnutt som stort sett dreier seg om dem selv. Sæterbakkens rolle i teksten er først og fremst som en inspirator for bandet – han ga dem «muligheten og motet» til å avholde en konsert på Lillehammer, og ble senere spurt om å skrive «etterordet til filmutgaven av konserten».

Bidrar gjør også to unge forfattere som har opplevd Sæterbakken som lærer. Den ene av dem, Kjersti Annesdatter Skomsvold, antyder at hun alltid har vært mer opptatt av seg selv enn av Sæterbakken, og finner det ellers opportunt å bruke minneordsjangeren til å opplyse leserne om at hun har «stort hode og små pupper». Den andre av de to, Michael Rindal, virker nærmest besatt av Sæterbakken, men også av «hindringene i min egen skriving», og kommer med en inndeling: «Livet mitt: et før og et etter deg.» Disse minneordene dreier seg primært om avsendernes eget liv.

Vagants redaktør, kritikeren Audun Lindholm, unngikk denne narsissismen for sin egen del. I stedet publiserte han, med de etterlattes samtykke, intervjuet han kort tid i forveien hadde gjort med Sæterbakken. Lindholm oppviste attpåtil en viss humoristisk sans: Han uttalte at Sæterbakken var så karismatisk at vi skal være glad han var litterat og ikke religiøs. Hvilket leder oss over til et annet eksempel: Arnfinn Haram.

Minneordene om pater Haram fremstår virkelig som klassiske norske øvelser i å mene mest mulig hyggelig og ukontroversielt om en avdød man beundrer. Det hviler en ukritisk inderlighet over flere av disse minneordene som kanskje er forståelig, men samtidig gudsjammerlig tannløs. Henrik Syses nekrolog i herværende avis er ikke noe unntak.

Man skal ikke la seg lure av at Paul Otto Brunstad i Vårt Land omtaler Haram som «ein irriterande og provoserande hesteklegg». For det er selvsagt kun «for det norske folk» han var det – det selvtilfredse folket som er i behov av omvendelse. I det tradisjonelt kulturradikale Dagbladet jubler Hans Fredrik Dahl over at Haram var «noe så sjelden i Norge som en religiøs kulturpersonlighet!» Hvilken dypt besynderlig hyllest! I beste fall er den ekstremt nåtidsfiksert – har historiker Dahl glemt 1900-tallet?

I Dag og Tid åpner Georg Fredrik Rieber-Mohn med å si at han ikke liker store ord – hvorpå han selvsagt umiddelbart er klar for å bruke nettopp det om Haram. «Kven skal no halde oss vakne?» skriver Edvard Hoem, likeledes i Dag og Tid. Bjørn Kvalsvik Nicolaysen kvier seg ikke for å kalle Haram «uerstatteleg» i Klassekampen – jeg får lyst til å spørre: Mener han som spaltist?

Noen vil kanskje hevde at det bare er rett og rimelig at minneordene over Arnfinn Haram har klare fellestrekk med tradisjonelle hagiografier. De lærer meg i hvert fall at Haram har vært viktig for mange. Men alle de omtrentlige lovprisningene ansporer ikke leseren til å lære noe mer. For meg virker Haram omtrent like spennende som en oblat.

Men er ikke oblater ganske så spennende, da? For kristne, utvilsomt. Og hvis man tror at sjelen overlever døden, så må man gjerne fortsette å «lyse fred over minnet» til de døde. Vi andre, som kan vår Epikur, vet at «så lenge vi lever, er ikke døden her; og når døden er her, er ikke vi lenger i live». Vi må kort sagt ikke glemme at de som såkalt har gått bort, er daue som sild. De trenger ingen ærbødighet. Og de etterlatte? La oss ikke plage dem resten av livet. La oss i stedet få ut all gørra først som sist!

Alt dette har faktisk Vetle Lid Larssen forstått. I A-magasinet i desember i fjor skrev han nemlig et forbilledlig minneord om sin nyss avdøde venn Erling Lægreid:

«La oss for en gang skyld være ærlige: Erling Lægreid var selvopptatt. Hans skrytetirader av egen fortreffelighet og hjemstedet Årdals unike plass i Universet kjente ingen grenser. […] Erling Lægreid var en bløffmaker. Han tøyde alle fakta dit de passet ham. Han var Vestlandsfanden; ful å se til, bred og svær, og hadde karret seg over til danna strøk i en utslitt jeep; kjente alle, hadde spist alt, lest alt, vært alle steder og ligget med det som kunne krype og gå. Og satte han først flabben igang ved middagsbordet, var det ikke mulig å få inn et ord.»

Ufint? Nei – det er da ingen grunn til å pynte råtnende lik med klamme lovprisninger og annet verbalt juggel. Hvis vi vil at de døde skal bli husket, så la oss heller lage en huskestue uten like!

Vetle Lid Larssens larmende respektløshet er en svært velkommen kontrast til den selviscenesettende responsen på Sæterbakkens bortgang, og den nesegruse respekten for døde Haram. Larssens tekst gir håp for den norske nekrologen. For når man velger å publisere noe offentlig, bør det være mer enn private brev eller rituelle forsikringer om egen sorg. Skal vi holde liv i nekrologen, bør vi bevare den som allment informerende tekst, samtidig som vi bestreber oss på å gjøre den mindre ukritisk, og mindre omtrentlig.