Etter mellomvalgene i 2010, da demokratene led voldsomme tap og mistet kontrollen over representantenes hus, henvendte Barack Obama seg til eksperter utenfor egen administrasjon. I flere lunsjmøter spurte han kommentatorer, republikanere og strateger om hva som hadde gått galt: Hvorfor forstod ikke velgerne verdien av den vedtatte helsereformen, redningspakken for økonomien, den vellykkede overtakelsen av bilindustrien i Detroit og de nye reguleringstiltakene for finansnæringen?
Spørsmålene Obama stilte, og det katastrofale valget som sådan, var tydelige symptomer på den uerfarne presidentens alvorlige svakheter som politiker: For det første hadde han så sterk tro på egne evner til å sammenføre egenrådige og motstridende posisjoner at han hadde fylt vestfløyen med sterke personligheter som Rahm Emanuel (machiavellisk stabssjef), David Axelrod (ideolog og nær rådgiver) og Larry Summers (tidligere finansminister under Clinton). For det andre var han overbevist om at han selv visste hva som var best for det amerikanske folket, og at han var hevet over å måtte «selge» sine politiske tiltak til velgerne.
Velgerne har alltid rett. Bakgrunnen for forestillingen om å kunne overvinne det politiske spillet kan avleses i dynamikken mellom Barack og Michelle Obama, slik New York Times-journalisten Jodi Kantor gjør med sin bok The Obamas. Det briljante, vakre, hardtarbeidende paret møtte hverandre nettopp i voldsomme krav til omgivelsene og tillit til egen fortreffelighet.
Et tydelig tegn på denne selvforståelsen, som drev dem begge allerede fra de giftet seg i 1992, finner vi i Oprah Winfreys intervju med dem våren 2011. På spørsmål om Obama selv var overrasket over å ha blitt president, tok Michelle ordet: «Jeg har alltid fortalt velgerne: Spørsmålet er ikke om Barack Obama er rede til å bli president. Spørsmålet er om vi er rede. Og det forblir spørsmålet vi må stille oss. Er vi klare for forandring? Er vi klare til å ofre oss og til å inngå kompromisser, er vi villige til å ta den vanskelige veien? Han er nemlig klar.»
Selv om dette svaret først og fremst var en levning fra synspunkter paret tidligere hadde støttet seg til, var selvtilfredsheten påtakelig og problematisk. Politikk fungerer ikke slik, og i hvert fall ikke amerikansk politikk: Velgerne har alltid – på et eller annet nivå – rett.
Idealisme og pragmatisme. Barack Obama har gjennom hele sin politiske karriere på den nasjonale scenen, siden han ble valgt inn i senatet fra Illinois i 2004, vært revet mellom en åpenbart ektefølt idealisme (han valgte tidlig bort lukrative advokatjobber for å jobbe blant dårlig stilte Chicago-innbyggere) og kompromissvillig pragmatisme. På mange måter var det idealismen som gjorde ham til president, det var med et budskap om hope og change han drev valgkamp mot Hillary Clinton og senere John McCain. Men som tidligere New York-guvernør Mario Cuomo sa i et nå nedslitt sitat, «you campaign in poetry, you govern in prose». Denne motsetningen viste seg mer utfordrende for Obama enn andre politikere, han trodde nemlig på sin egen poesi.
Men budskapet i talen ved demokratenes nominasjonskongress i 2004 som gjorde ham til en politisk superstjerne – at tiden nå var kommet for å samarbeide på tvers av partigrenser og å kvitte seg med de revansjistiske holdningene til politiske motstandere som har hemmet amerikansk politikk siden Barry Goldwater dro det republikanske partiet kraftig mot høyre i 1964 – var vanskelig å virkeliggjøre som president i et system gjennomsyret av kynisme og strukturell konservatisme.
Engler og demoner. Fra begynnelsen av var Michelle skeptisk til Obamas politiske karriere, hun hadde slett ikke tro på å bevirke positiv forandring gjennom et tungrodd politisk system. Idet Obama vant i 2008, først over Clinton og så i selve presidentvalget, opplevde hun at noe stort var mulig, men hverdagen i Det hvite hus bød henne raskt imot: Ikke ville hun være vertskap for staselige lunsjer, ikke ville hun klippe snorer, og viktigst, hun spilte hele tiden rollen som Obamas dårlige samvittighet når han måtte gi etter for republikansk motstand eller intern uenighet.
Hvis Michelle var den idealistiske engelen på Baracks ene skulder, kan man trygt si at stabssjefen han valgte seg, Rahm Emanuel, var en godt betalt djevel på den andre. Selv om en del av de store seirene de første årene hadde mye å gjøre med at Obama lyttet til Michelle og trosset de taktiske rådene han fikk av menneskene tett på seg, var det hans manglende sans for realpolitikk som gjorde ham svakere og mer upopulær enn han burde ha vært. Det var først da han i 2010 endelig bestemte seg for å lytte til råd fra mer erfarne outsidere, at han for alvor innså umuligheten av å lage langsiktig «policy» uten å drive god «politics». Emanuel, som var arkitekten bak demokratenes brakvalg i 2006 og berømt for sine spektakulære utskjellinger, fortvilte stadig over Obamas manglende vilje til å forholde seg til den politiske virkeligheten.
Sympatiserende glimt. Jodi Kantor har fulgt ekteparet Obama siden 2007 og har intervjuet dem, så vel som talløse venner, kolleger og mer eller mindre løse forbindelser. Boken hennes, som riktignok ikke er av det mest velskrevne slaget, er – sammen med Ryan Lizzas store sak i The New Yorker 23. januar basert på administrasjonens interne notater, og Ron Suskinds kritiske bok Confidence Men (2011) – begynnelsen på den mer avslørende historieskrivingen om Obamas presidentperiode, og kanskje samtidig et bud på at presidenten er bedre forberedt på høstens valgkamp enn vi hittil har fått inntrykk av. I en klassisk journalistisk form byr den på interessante og stort sett sympatiserende glimt fra innsiden av en administrasjon som i større grad enn de foregående har måttet praktisere «learning by doing» i verdens mektigste politiske institusjon.
Vel var det idealisten Obama som i 2009 fikk fredsprisen (reisen til Oslo beskrives for øvrig i positive ordelag: Presidenten satte stor pris på pusterommet den ga ham fra Washingtons smålighet), men antakelig er hans nyvunne realpolitiske vilje som vil gi ham en plass i historien. Etter jordskjelvet i 2010 lente han seg fremover, skiftet ut mesteparten av staben, og innså betydningen av gjenvalg i 2012: Dersom Mitt Romney blir president, vil helsereformen lide «death by a thousand budget cuts» og de tross alt beskjedne reguleringene av finansinstitusjonene vil gå i oppløsning. Utfordringen hans er å bygge et positivt politisk program på en slik pragmatisk plattform.
Av The Obamas fremgår det tydelig at Obama aldri i sin karriere har gått til valg på «prosa». I motsetning til Bill Clinton i 1992 – «It’s the economy, stupid!» – og -96 har han ingen gjennomtenkt økonomisk politikk. Obama vingler hele tiden mellom keynesianisme og budsjettkutt, og det i en tid hvor fast økonomisk kurs er viktigere enn noe annet. Dessuten må han lære av store demokratiske populister som Truman, Kennedy og nevnte Clinton: Han kan ikke vinne valget uten å drive knallhard valgkamp mot «the do nothing congress». Han må med andre ord gå imot sitt sentristiske credo, «There is not a liberal America and a conservative America – There is The United States of America», fra 2004.
Kumulativ historie. Etter to år i Det hvite hus ble også Michelle mer komfortabel i rollen, forteller Kantor, og hun fant måter å bidra på som utnyttet hennes ekstreme arbeidskapasitet, organisatoriske evner og fortsatte popularitet i befolkningen. Hun hadde hele tiden ment at Obama måtte trekke inn mer erfarne rådgivere enn dem han hadde tatt med seg fra valgkampen. Idealismen hennes vek plass for profesjonalitet, struktur og en større ro i møte med de prosaiske forventningene som stilles til den amerikanske førstedamen.
Samtidig har hun valgt betydelig mer offensive tilnærminger til sine filantropiske prosjekter, kampen mot fedme blant barn og for bedre muligheter for krigsveteraner, enn forgjengerne. Kantor beskriver østfløyen, der førstedamen har sitt kontor, som en profesjonell lobbyorganisasjon med sterke ressurser og evnen til å få gjennomslag for effektiv politikk.
Kantors bok om ekteparet Obama trekker ikke i særlig grad historiske linjer tilbake til tidligere presidenters ekteskap, og kunne godt ha gjort seg mer nytte av en bok som Kati Martons Hidden Power: Presidential Marriages That Shaped Our Recent History (2001). Helt siden Martha Washington, og ikke minst Abigail Adams (brevene mellom henne og hennes mann John viser et uhyre produktivt intellektuelt partnerskap), har presidentens kone vært blant verdens mektigste politiske operatører, og i nyere tid har Eleanor Roosevelt, Betty Ford, Nancy Reagan, Barbara Bush og Hillary Clinton på ulike måter formet sine ektemenns presidentperioder. The Obamas hviler dessuten nokså tungt på David Remnicks biografi The Bridge (2010) og Evan Thomas’ A Long Time Coming (2009), men det sier kanskje mest om det kumulative ved å skrive historie om hendelser som fremdeles utspiller seg.
Likevel, The Obamas er fortellingen om læreårene til en president som har alle forutsetninger til å sette dype spor etter seg i historien, langt utover det å være landets første afro-amerikanske «commander-in-chief». Så vil høsten vise om han ble realpolitiker tidsnok til også å få fire vandreår.
Bernhard Ellefsen
Ingen kommentarer