Norman Mailer på stigende rus

Norman Mailers brukte sitt litterære ego som et speil for det motkulturelle sekstitallets romantiske selvovervurdering.

«Hvis det var Mailers egen prosa Midttun var misfornøyd med, lurer vi på hvordan det helt var mulig.»

Lasse Midttun, Morgenbladets utmerkede journalist og kritiker, beskrev i en anmeldelse i Morgenbladet 17. februar hvordan han likte Norman Mailers Nattens armeer (1968) og samtidig sterkt mislikte bokens hovedperson. Vedrørende en dypt personfokusert bok som dette skulle en slik litteraturkritisk linedans nesten være umulig, men enda underligere synes vi det er at det faktisk går an å mislike Mailer slik han opptrer i boken. Visst var Mailer kjent for sitt store ego, men her bruker han det mest til å gjøre narr av seg selv, slik at hovedbegivenheten – protestmarsjen mot Pentagon i oktober 1967 – etter hvert overskygger hans for øvrig stort sett sjarmerende selvforherligelse. Bokens overveldende humor og selvironiske liksom-pompøse tone synes å ha unnsluppet Midttun, og også hvordan Mailer bruker dette til å si noe om hva det amerikanske motkulturelle sekstitallet var – dets selvforherligelse og romantiske selvovervurdering så vel som dets sunne opposisjonelle energi.

 

Mailer kalte seg venstrekonservativ, en term som mer var ment å maksimere uberegnelighet enn å antyde moderate mellomstandpunkter. Han var livredd for at venstresiden skulle bli som motstanderne: automatisert i sine holdninger, engstelig i sin tenkning, mindre opptatt av egen følsomhet enn av politiske doktriner.

Kvelden før marsjen mot Pentagon skal Mailer være seremonimester under et arrangement med diktopplesning og appeller. Han har allerede drukket for mye bourbon, er redd for at både han og publikum skal begynne å kjede seg og begynner å kjenne at villdyret i ham våkner. Like før han skal i ilden må han imidlertid foreta et toalettbesøk og møter på veien en ung journalist fra Time:

 

Men Villdyret var i fin form. Han skulle snart tale, dét ville bli mat til folket. […] Han kom med en elskverdig og kryptisk bemerkning om å stråle først og skinne etterpå, svarte lystig på spørsmålet om hva som hadde brakt ham til Washington at han var kommet for å protestere mot krigen i Vietnam, og idet han tok en slurk bourbon av kruset han hadde tatt med for å holde alle flammene ved like, skred han videre inn i overetasjens mørke og gjennom døren til et nattsvart toalett og var alene med sin trang. Ikke tale om å finne lysbryteren for han hadde ikke fyrstikker, han røykte ikke. Det gjaldt derfor å finne ut hva som var hva, ved hjelp av skotuppene. Han fant til slutt noe som virket passende, og fornøyd med presisjonen til de ubrukte sanser føttene tydeligvis eide, tok han sikte mellom dem, mot et punkt 25 centimeter fremme, og hørte i mørket lyden av nylatt vann treffe gulvet. En forferdelig feil var begått, utvilsomt et angrep fra flanken i stedet for midt imot, men det ble rettet, og seremonimesteren pustet dypt inn den drømmeaktige kontemplasjon som ledsager en slik helt og holdent ikke-sisyfosisk forløsning – endelig!! – og nøt fullt ut de neste førtifem sekundene, uten etterpå å være det minste deprimert over den tilstand han kom til å etterlate rommet i. (Egen oversettelse)

 

Prosaen mimer Mailers stigende rus, samtidig som den varsler om større feil som snart skal begås. Ved å gjøre toalettbesøket til en selvfølgelig del av begivenheten, viser «nyjournalisten» Mailer at journalistikk alltid er personlig. Tilbake som seremonimester er han først og fremst opptatt av ikke å tilfredsstille tilhørerne. Ett virkemiddel er en frisk bruk av banneord:

 

«Er dere hjernedøde?» ropte han til publikum. «Eller holder dere på å bli rævdøde?» Litt latter, litt piping. «Nei», sa han, som svar på pipingen, «Jeg minner dere om de rævdøde som en del av stundens alvor. Middelklassen pluss en hippie-surrealistisk symbolsk absolutt avsindig Marsj mot Pentagon, Gud velsigne oss alle», etterfulgt av en stor applaus som irriterte Mailer, for den kom ved «velsigne», og det var for billig, en måte å vinne stemmer på, «velsigne oss alle – for noe dritt», ropte han. «Jeg prøver å si at middelklassen pluss dritt, jeg mener pluss revolusjonen er lik én stor felles feit død ræv.»

 

Poenget er å destabilisere en selvfornøyd stemning slik at denne mer kan åpne seg for den skapende energi som lå i marsjen og situasjonen og i landets tilstand generelt. Utskjellingen er et første skritt i retning av en improvisert performance som til slutt parodierer president Johnsons legendariske verbale obskønitet så vel som den større obskønitet som var selve krigføringen. Landets ledende menn «var fullt ut i stand til brenne usette kvinner og barn i den vietnamesiske jungelen, men følte stort ubehag og ganske definitiv avvisning når de ble konfrontert med generøs bruk av slibrig språk i litteraturen og offentligheten».

Nattens armeer er en bok som ikke ligner noen annen, men oversettelsen er dessverre full av slurvefeil, dårlig språk og uforståelige avsnitt. Mailers tirader foran publikum blir gitt en overdreven folkelig muntlighet som slett ikke er Mailers. Hvis det var oversettelsen Midttun var misfornøyd med, kan vi forstå det. Hvis det var Mailers egen prosa, lurer vi fortsatt på hvordan det helt var mulig.

 

Bernhard Ellefsen
Erik Bjerck Hagen

 

Erik Bjerck Hagen er professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Bernhard Ellefsen er stipendiat i litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder. Begge er kritikere i Morgenbladet.