Nederlagenes arena

<b>Populist: </b>Geert Wilders, lederen i det nederlandske høyrepopulistiske Partiet for frihet, har gjort seg bemerket gjennom sin islamkritiske retorikk.  Foto: Scanpix
Populist: Geert Wilders, lederen i det nederlandske høyrepopulistiske Partiet for frihet, har gjort seg bemerket gjennom sin islamkritiske retorikk. Foto: Scanpix

Høyrepopulismen har vokst konstant i 30 år.
Hva skal venstresiden finne på?

Fakta

Anmeldelse

Ketil Raknes
Høyrepopulismens hemmeligheter
248 sider. Spartacus. 2012

Ketil Raknes’ bok Høyrepopulismens hemmeligheter bygger på to søyler: Den ene er hvordan høyrepopulismen fremtrer og utvikler seg i forskjellige land, den andre er beskrivelsen av forskjellige strategier i motstanden. Men man skal ikke se for seg en bok hvor disse to gruppene står og skriker til hverandre formidlet av en forfjamset referent. Raknes har valgt en annen innfallsvinkel: å snakke med nøytrale forskere, analytiske mediefolk og politikere som er engasjerte, men ikke emosjonelle.

Emosjonelle? Ja, for høyrepopulismen har en egen evne til å få sine motstandere til å ta av retorisk, riktignok i varierende grad.

 

Mot sin hensikt. Mens vi her i Norge med en viss grad av forsiktighet diskuterer spørsmålet om høyrepopulismen kan kobles til hendelsene 22. juli, siterer Raknes danske Carsten Jensen på at han hører Anders Behring Breivik hver dag fra Folketingets talerstol, altså at Dansk Folkeparti og ABB er to alen av akkurat samme stykke. Mens det i Sverige er helt normalt å nekte ethvert samkvem med høyrepopulister, og sammenligninger mellom innvandringskritikere og folkemordere kommer tett som hagl.

Raknes spør om slikt faktisk virker mot sin hensikt, uansett om bakgrunnen for offensiven er brennende antitotalitær og humanistisk. Han hevder at høyrepopulistiske partier er eksperter i å utnytte negativ omtale til å styrke seg.

 

Enda hardere! Det er fristende snarere å spørre hva som tvert om skjer med utskjellerens omdømme, noe som ble aktualisert i Norge under stortingsvalget i 2009. Venstre ramlet under sperregrensen og mistet nesten alle sine mandater etter en valgkampretorikk mot Fremskrittspartiet som neppe har hatt sitt sidestykke i æreskjelling og forakt på denne siden av krigen: Siv Jensen sto visst politisk til høyre for Attila og Djengis Khan.

Men da Venstres leder Lars Sponheim forsto at han hadde gjort et katastrofevalg, kom hans forklaring spontant: Venstre hadde ikke tatt Frp hardt nok!

Holdningen her, at det er umulig å være negativ nok mot høyrepopulismen, er noe Raknes’ bok ønsker å avsløre som både feilslått og uproduktivt.

 

Liksomselvkritikk. Men en ting er retorikk, noe annet er konkret politikk. Eller?

Ikke nødvendigvis. Som SV-rådgiver av yrke kjenner Raknes de anti-høyrepopulistiske miljøene svært godt og er skeptisk til den populære slutningen at en vekst for høyrepartier betyr at venstresiden må lenger til venstre for å gjøre alternativene tydeligere.

For Raknes er slike utspill mer bekvem ønsketenkning enn analyse. Det å beklage at man ikke viser nok av sitt egentlige jeg, er uansett mest en form for desperat selvros. Reell selvkritikk finner han isteden hos dansk SFs leder Villy Søvndal, som har våget å si at en del praksiser i innvandrermiljøer verken er sosialistiske eller humanistiske og må bekjempes uansett hva høyrepopulistene mener.

 

Utdatert argument. En annen strategi mot høyrepopulismen er å snakke om hvordan arbeidsfolk som stemmer mørkeblått faktisk «stemmer mot sine egne interesser».

At denne tankegangen har vært varmt mottatt og flittig brukt på venstresiden, imponerer ikke Raknes det aller minste. Med en rekke eksempler fra flere land viser han at dette rett og slett er et utdatert argument.

Det ene udiskutable angrepet på «vanlige folks objektive interesser» fra høyre var vel Anders Lange-generasjonens kamp mot velferdsstaten. Men dette har høyrepopulismens strateger skjønt for mange år siden, og nå er de helst velferdsstatens sterkeste forsvarere, i land etter land. Her i Norge seiret denne siden i Fremskrittspartiet på 1990-tallet, med sosialpolitikeren John Alvheim som talsmann.

 

Identitetens betydning. Ja, så langt mot det økonomiske venstre har veien gått at Frp og deres paralleller i andre land ofte vil bruke mer penger på sosiale formål enn sosialdemokratene. Samtidig vil de holde skattene nede, hvilket i seg selv er en klassisk populismevariant, men det er ikke det viktigste i denne bokens sammenheng. Det spesifikke med høyrepopulismen, påpeker Raknes, er nemlig identitetens betydning når det skal skapes balanse mellom plusser og minuser.

For det er de fortjente samfunnsmedlemmene som skal få mer, som eldre og pensjonister, som selvsagt er våre foreldre og så videre. Det er en skam og uverdig hvordan de har det! Derimot skal det kuttes i utgifter til folk med en mindre solid identitet: I Carl I. Hagens glanstid var det alenemødre, etter hvert er det blitt innvandrere, særlig asylsøkere, som ikke engang skal ha rett til å være her.

 

Vi og dem. Her er Raknes’ bok skarp. Han tar en viktig avstikker til USA, hvor høyrepopulismen var et vinnerkort for Ronald Reagan allerede for over 30 år siden. Raknes påpeker at nøkkelen til suksessen var «The Reagan Democrats,» hvite arbeidsfolk som følte at Det demokratiske partiet ikke lenger brydde seg om andre enn kvinner og minoriteter.

Det handlet om identity politics, og selv om det ikke er flust av konklusjoner i boken, som heller mot det spørrende og utforskende, er det i dette området vi finner Raknes’ oppsummerende tanker om høyrepopulismen: Om hvor langt politikere er villige til å gå når det gjelder å skille mellom dem og oss, hvilket språk man er villig til å bruke («neger», anyone?) og til syvende og sist hvilke sanksjoner man er villig til å benytte overfor mennesker som defineres som «dem».