Militant protestantisme?

Tysk terror: Austs bok kaster mer lys over motsetningene mellom Ulrike Meinhof og Andreas Baader.    Foto: Scanpix
Tysk terror: Austs bok kaster mer lys over motsetningene mellom Ulrike Meinhof og Andreas Baader. Foto: Scanpix

Ny bok om Baader-Meinhof kaster nytt lys over DDRs rolle som aktiv støttespiller for Røde Armé Fraksjon.

Fakta

Stefan Aust

Baader-Meinhof, Historien om Røde Armé Fraksjon

Oversatt av Kjell M. Paulsen

Schibsted 2012

I DDR fikk de nye identiteter og ble naturaliserte DDR-borgere. Noen ble selv agenter for Stasi.

Stefan Aust, var i en årrekke redaktør av Der Spiegel. Hans bok om Baader-Meinhof kom første gang i 1985 med nye forøkede utgaver i 1997 og 2008 – det er denne siste versjonen, forkortet av forfatteren, som nå er oversatt til norsk. Aust var også med på å skrive manuskriptet til filmen Der Baader-Meinhof Komplex fra 2008.

På 1960-tallet arbeidet Aust i tidsskriftet «konkret», der Ulrike Meinhof var stjernespaltist og gift med redaktøren Klaus Rainer Röhl fram til 1968. Da Meinhof sammen med blant annet Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe, var på treningsleier i Jordan i 1970, gjemte hun sine tvillingdøtre på Sicilia så eksmannen ikke skulle få tak i dem. Meinhof hadde brutt med Röhl og «konkret», og nektet ham kontakt med døtrene. Planen var at småjentene skulle plasseres i en palestinsk institusjon for foreldreløse barn. Aust, som var en venn av Röhl fikk høre hvor døtrene var, dro til Italia og brakte døtrene til faren.

Andreas Baader og Horst Mahler (nå kjent for nynazistiske holdninger og for å fornekte det tredje rikets forsøk på å utrydde jødene i Europa) fikk greie på hvem som hadde hentet barna og dro til Hamburg for å likvidere Aust. Han ble advart i siste liten og kom seg ut en bakdør. Det er altså ikke en blott og bar nøytral betrakter som har skrevet denne boken.

 

Avskjedsbrev. Etter at Ulrike Meinhof ble arrestert sommeren 1972 underskrev hun brev til sine to døtre med «Mammaen deres», og et av de siste med «Jeg er Mamma, deres Mamma, slik er det». Før jul 1973 sendte døtrene moren en julekalender de hadde laget, den kom tilbake med påskriften «Avvist av mottaker». Dette var det siste de hørte fra henne.

Den tyske litteraturkritikeren Marcel Reich-Ranicki skrev i sine memoarer i 1999 at Ulrike Meinhof var den første i Forbundsrepublikken som intervjuet ham om hans erfaringer fra oppstanden i gettoen i Warszawa. Bettina Röhl, Ulrike Meinhofs datter, intervjuet i 2003 Reich-Ranicki, blant annet om morens intervju fra 1958. På tross av denne episoden, som ikke er med i Austs bok, må ingen forledes til å tro at det er noe som minner om happy ending i denne historien.

 

Selvdestruktiv fanatisme. Boken handler om begivenhetene som gikk forut for – og førte til – dannelsen av Røde Armé Fraksjon 14. mai 1970, til organisasjonen (eller hva den skal kalles), i april 1998 ble nedlagt gjennom en åtte siders erklæring som misbrukte ordene Rosa Luxemburg skal ha skrevet 14. januar 1919, dagen før hun ble drept: «Revolusjonen sier: jeg var, jeg er, jeg vil være.» Dyptloddende sosiologiske, klassemessige eller moralfilosofiske perspektiver er det lite av, Aust betrakter sine objekter som personer som kommer på avveie og ender som kriminelle. Sett fra ett perspektiv, er det kanskje riktig. RAF sa de ville bekjempe politistaten, men deres praksis førte til en styrking av overvåking og politistat. Det er aldri noe som tyder på at den involverte så at de skapte det de ville bekjempe. Tvert imot synes en selvdestruktiv, gledesløs og protestantisk fanatisme å prege i alle fall de kvinnelige hovedpersonene.

Framstillingen er konsentrert om lederskikkelsene i den første generasjonen RAF-medlemmer, Andreas Baader, Jan-Carl Raspe, Gudrun Ensslin og Ulrike Meinhof, og slutter med selvmordene i Stamheim natt til 18. oktober 1977. Det vil si: Ulrike Meinhof tok livet av seg 9. mai 1976. Den som ønsker å vite mer om Jan-Carl Raspe enn det som står hos Aust, kan med fordel lese den norske teologen Øyvind Foss’ bok, Jeg elsket en terrorist. Et oppgjør med Baader-Meinhof, fra 1981, som går lenger ned i det personlige, psykologiske og moralfilosofiske enn Aust. Et annet kildeskrift om Baader-Meinhof er Texte: der RAF, utgitt både på svensk og tysk av Bo Cavefors Bokförlag. Det første bidraget er avskjedsbrevet til Holger Meins som døde under sultestreiken i 1974. Det er noe Ernst Jünger-aktig over forherligelsen av krigen i hans appell: Kampen er overalt, kampen er evig. Dette kunne like gjerne vært skrevet av en tysk soldat i Stalingrad julen 1942 etter at Den røde armé hadde omringet byen.

 

Hjelp fra Stasi. Hva er nytt i forhold til den gjengse fortellingen om Baader-Meinhof? Det nye i denne boken er at det kommer tydelig fram at DDR spilte en så aktiv, viktig og støttende rolle til siste slutt. Gjennom avhør av Hans-Jürgen Bäcker, som vendte tilbake fra treningsleieren i Jordan i 1970, kjente Stasi til gruppens planer og attentater. Kunnskapene delte de ikke med noen. I 1980 ville en del RAF-medlemmer trekke seg ut av Forbundsrepublikken og ville ha hjelp til å dra til Afrika. Erik Mielke, Stasi-sjefen, skal ifølge Aust ha tatt avgjørelsen: De skal heller ganske enkelt komme til oss. I DDR fikk de nye identiteter og ble naturaliserte DDR-borgere. Noen ble selv agenter for Stasi.

Etter den tyske gjenforeningen ble de RAF’ere som hadde fått asyl i DDR arrestert, det ble også reist sak mot noen Stasi-offiserer, men det lot seg ikke bevise at de hadde deltatt direkte i forberedelsene og treningen til terroraksjoner i Forbundsrepublikken. Utfra boken virker det som om Baader-Meinhof var helt avhengig av støtten fra DDR. Aust ironiserer: Ikke en av arbeider- og bondestatens mest heroiske innsatser dette.

 

Interne motsetninger. Veldig klart kommer det også fram at RAF-fangene i Stamheim-fengslet ble avlyttet. Hvorfor ble da ikke de planlagte selvmordene høsten 1977 stoppet, lot myndighetene bevisst være å forhindre dem? Ennå hemmeligholdes en del materiale som ifølge Aust kan kaste lys over dette. Han dokumenterer godt at fengselsmyndighetene måtte være klar over selvmordsplanene. Videre viser boken at fengselsmyndighetene hadde en forbausende liten evne til å hindre at våpen og kommunikasjonsutstyr kom inn i cellene. En leser kan lett komme til å tro at myndighetene har visst om alt sammen og latt det skje, altså at de med viten og vilje lot være å gripe inn og forhindre selvmordene.

Boken kaster også mer lys over motsetningen mellom Ulrike Meinhof og Andreas Baader/Gudrun Ensslin. På en lapp hadde Ensslin skrevet til Meinhof: «Du åpner døren for purken – du er kniven i ryggen på RAF, fordi du ikke lærer…» Ved hjelp av beslaglagte brev og lapper rekonstruerer Aust denne krangelen, som han mener fikk dødelig utgang. Gudrun Ensslin kritiserte språket i et brev Meinhof hadde skrevet, det inneholdt for mange «også». Et ord Ensslin karakteriserte som et tilpasningsdyktig, tidkrevende og luksuriøst fyllord. I margen på et brev fra Meinhof skrev Ensslin: «Projeksjon, paranoia, svin». Under øvelser i granatkasting i Jordan skal Baader ha skreket «Du er den siste borgerlige sugge» til Meinhof. Hun hadde fjernet splinten, men ikke visst hva hun skulle gjøre med granaten etterpå.

 

Terror mot terror. «Svin», «fascistisk rasshøl» og så videre var invektiver som ble brukt om politi, dommere og myndighetspersoner i Forbundsrepublikken. Delen om rettssaken mot de fire gir mange smakebiter på hvor uhøflige og pøbelaktige de gikk inn for å være.

Her kommer også den grunnleggende tankegangen bak krigen, bygeriljaen, som RAF ville føre, frem. Andreas Baader tok i et innlegg tak i at innenriksministeren i Rheinland-Pfalz hevdet at terrorismens grunnregel var å drepe så mange som mulig og spre en lammende redsel over hele verden.

Baader hevdet at dette var en presis definisjon av Israels politikk overfor palestinerne, USA’s krigføring i Vietnam og juntaens politikk i Chile -- statlig terrorisme. Baader ble avbrutt her, Meinhof fortsatte resonnementet: Terrorisme var å ødelegge vannverk, diker, sykehus og kraftverk slik amerikansk bombing hadde gjort i Vietnam siden 1965.

Bygeriljaen derimot tok sikte på å skape redsel i systemet. Aksjonene rettet seg aldri mot folket, men mot det imperialistiske apparatet.

 

Kapring og kidnapping. RAF argumenterte for at USAs bombing i Vietnam var krigsforbrytersk, de mente også at amerikanernes baser i Forbundsrepublikken ble brukt til disse operasjonene. De viste til erfaringene fra motstanden mot Hitler-regimet og mente gjennom nødrett å kunne legitimere sine aksjoner.

Hva så med kapringen av Lufthansaflyet, i 1977, som skulle presse tyske myndigheter til å sette fri fangene i Stamheimfengslet? Det var PFLP som gjennomførte aksjonen for RAF, den eneste overlevende av kaprerne lever som kjent i Norge etter å ha sonet straff i Somalia, Tyskland og Norge.

Andreas Baader hadde i forbindelse med kapringen krevd å få snakke med statssekretær Manfred Schüler, i stedet kom byråsjef Hans Joachim Hegelau. Samtalen finner sted om kvelden 17. oktober 1977. Baader hevdet at RAF alltid hadde avvist flykapringer fordi de ikke hadde godtatt aksjoner som gikk ut over uskyldige sivile.

Han ba regjeringen være klar over at annen og tredje generasjon RAF-medlemmer nå ville trappe opp brutaliteten ytterligere, og hevdet at han ikke kjente personlig noen av dem som fem uker før flykapringen hadde kidnappet Hanns Martin Schleyer. Det var regjeringen som ifølge Baader hadde bidratt til denne ekstreme formen.

 

Måteholden politikk? Aust gjengir dette som direkte sitat, og det må vel bety at han bygger på båndopptak og utskrift av samtalen. Baader ble spurt om hvor han anså at terrorismen begynte, og svarte at den begynte med denne formen for terroristisk vold mot sivilister.

Baader hevdet at den første generasjonen hadde en «viss form» for politisk organisasjon og hadde fulgt en «måteholden politikk». Fra 1971 til 1993 ble 34 personer drept av Røde Armé Fraksjon. Fram til juni 1972, da hele første generasjon var arrestert, ble 7 personer drept.

Historien om Røde Armé Fraksjon er litt stivt oversatt, boka er litt for mye anlagt som en spennende historie. Men holdningsløs er ikke Aust, han skriver i forordet at han hadde seksti hyllemeter arkivmateriale i leiligheten mens han skrev boken, deriblant et avsnitt fra Bertolt Brechts drama Forholdsregelen, som Ulrike Meinhof hadde sitert: «Det er en forferdelig ting å drepe. Men vi vil drepe oss selv om nødvendig, for denne morderiske verden kan bare forandres med makt, det er noe et hvert menneske vet.»

Dette sitatet, hevder Aust, er slagordet for alle terrorister verden over, enten motivene er politiske eller religiøse; felles for dem er en form for vold som både er morderisk og selvmorderisk.