Mer enn bare unger

<b>Ikonisk sammarbeid: </b>Robert Mapplethorpe tok artistfotografiet for Patti Smiths debutalbum Horses. Coverbildet ble legendarisk. <i>Foto: Just Kids/ Robert Mapplethorpe Foundation</i>
Ikonisk sammarbeid: Robert Mapplethorpe tok artistfotografiet for Patti Smiths debutalbum Horses. Coverbildet ble legendarisk. Foto: Just Kids/ Robert Mapplethorpe Foundation

Patti Smiths prisvinnende memoarbok Just Kids handler om hennes første år i New York og forholdet til Robert Mapplethorpe, et forhold som forandret seg, men aldri virkelig endte.

Fakta

Anmeldelse

Patti Smith
Just Kids
Oversatt av Brit Bildøen
334 sider. Samlaget. 2012

«Smith ligger langt unna den hyperbolske og åndeløse stilen som brukes av mange som skriver om rockelegender.»
Fattige: Å koste på seg snapshots fra en fotoautomat var en gang kjærkommen utskeielse for Smith og Mapplethorpe. Foto: Just Kids/Patti Smith Archive

Hvis noen trodde at fattige kunstnere var klisjeer fra attenhundretallet må de tro om igjen. Da den 20 år gamle Patricia Lee («Patti») Smith i 1967 reiste fra hjemmet i New Jersey, over Hudson River og til New York, eide hun ikke stort annet enn det hun hadde på seg.

Hun hadde født et barn, men adoptert det bort. Hun visste ikke hva hun skulle finne på, hun visste bare at hun ikke hørte hjemme i New Jersey og håpet å få noe med poesi å gjøre: Hun hadde med seg en stjålet Rimbaud-bok.

Mens moren hadde sendt med henne en strøken serveringsuniform. Da Patti noe senere i desperasjon pakket ut uniformen og tok en serveringsjobb, ble det hennes korteste jobb noensinne.

 

Rørende samhørighet. Det var på alle måter en flytting fra noe, ikke til noe. Ingen jobb, og ingen bolig: Hun håpet noen venner som allerede hadde flyttet til byen ville huse henne. Dem fant hun ikke, i stedet traff hun i farten på en annen 20-åring som het Robert Mapplethorpe. De to traff hverandre igjen litt senere, ble forelsket og flyttet sammen i Brooklyn akkurat i tide til å feire 21-årsdagene sine i november og desember 1967.

De skulle komme til å være kjærester i flere år, bo på legendariske Chelsea Hotel sammen, oppleve sult og fattigdom, leve fra hånd til munn. Resultatet var en samhørighet som er rørende sterk. Resultatet er også boken Just Kids, som skaffet Patti Smith National Book Award for sakprosa i 2010, og som har forholdet til Mapplethorpe som ryggrad.

 

Lakonisk. De to kjærestene var altså fattige som lus: De hadde bare råd til en pølse med brød på deling på Coney Island, og de byttet på å gå på utstillinger, slik at den som fikk gå inn, etterpå beskrev utstillingen for den som ventet utenfor.

Imens skapte de kunst selv, til å begynne med i svært beskjeden skala. Men det sto ikke skrevet i stjernene at de to skulle ende opp blant de mest vellykkede kunstnerne i New York, USA og verden. Gjennom mesteparten av tiden Smith skriver om i Just Kids var de to stort sett nettopp det – bare et par ungdommer.

Er det så noe i boken som peker fremover mot de verdensberømte skikkelsene Smith og Mapplethorpe skulle bli? Ikke så mye som man kanskje skulle tro, Smith ligger langt unna den hyperbolske og åndeløse stilen som brukes av mange som skriver om rockelegender, New York Seventies, Greenwich Village og Chelsea Hotel. De som ikke var der da det smalt, men som aldri har kommet seg ut av etterdønningene.

I stedet velger Smith en billedrik, men likevel rolig og til tider lakonisk form med vekt på saklighet og oppriktighet. Hun trenger jo heller ikke hyle, historien er stor og hardtslående nok i seg selv, og hun var midt i den: Som et amerikansk ordtak påpeker er det bedre å snakke lavt og ha en stor kjepp enn å rope høyt og ha en liten kvist.

 

Ba om å få selge sjela. Det er først og fremst Patti Smith selv som kommer ut av sidene. Hun fremstår som den mest praktiske av de to kjærestene, den som tok flest småjobber, hun brakte stadig inn litt penger på ting som å stå i bokhandel og jobbe i forlag og holdt den verste sulten fra døren.

Mapplethorpe på sin side er den ustadige, med de største drømmene, den mest krevende selvkritiske holdningen til kunst, han får ikke til å ta småjobber, men vil kompensere med å jobbe som mannlig prostituert med en adskillig høyere inntekt, men også med klart mer kompliserte emosjonelle konsekvenser.

De to utfordrer hverandres moralske profil, men med kjærlighet: De blir enige om at Patti var den slemme jenta som nå vil være snill og Robert det motsatte, den snille og veloppdragne gutten på vei mot å bli bad.

Dermed ble det Mapplethorpes sjel de ba for, noe Smith beskriver knusktørt: «Jeg ba om å få redde den, Robert ba om å få solgt den.»

 

Gjensidig respekt. Når de to forble uatskillelige så lenge, var det først og fremst gjennom dyp respekt for den andres integritet og en evne til å kunne sette pris på de samme tingene – om enn av helt forskjellige grunner. Men det ble vanskeligere og vanskeligere.

Mapplethorpe oppdaget ganske raskt at han ikke bare lå med menn for pengenes skyld. Mannlige elskere dukket opp. Så sto han endelig frem som homofil – Smith måtte dele ham, og hun merket at hun mistet ham mer og mer, definitivt da han fikk kuratoren og mentoren Sam Wagstaff inn i livet.

Også når det gjaldt det sjelelige samspillet forandret forholdet seg. Mapplethorpe var lenge preget av sin konservative, katolske barndom, så mye at han insisterte på at Smith og han selv skulle late som om de var gift for å kunne besøke hans foreldre til jul, men han hadde samtidig en stadig sterkere drift mot det ekstreme som til en viss grad var avantgarden i et nøtteskall.

 

Bittersøt ironi. Smith respekterte det stadig mer smerte- og fetisjorienterte i Mapplethorpes seksualitet og kunst, men hun kunne ikke dele det. Så det blir stående som en bittersøt ironi når Smith bestemmer at de ikke lenger kan fremstå som gifte i hans barndomshjem og foreslår at de skal fortelle at de er blitt skilt. Mapplethorpe svarte: «Men Patti, katolikker skiller seg ikke.»

Patti Smith hadde rett og slett ikke de avgrunnene mellom forskjellige sider av livet og personligheten som Robert Mapplethorpe slet med. Hun går de små skritts vei. Første gang hun aner hvilken retning livet hennes kommer til å ta, er når hun ser en konsert med The Doors. Motsatt alle jentene som forguder sangeren Jim Morrison, tenker Smith seg i Morrisons situasjon.

På Chelsea Hotel treffer hun etter hvert rockeeliten, i en noe morbid passasje refererer hun en lang prat med Jimi Hendrix rett før han drar på sin siste turné i august 1970. Når han dør i september, trøster hun Janis Joplin, som deretter dør i oktober. Vel så interessant er reaksjonen hennes idet Jim Morrison dør i Paris 3. juli 1971: Hun innser at hun ikke har forstått dimensjonene i Morrisons verk som poet og sanger, og hvor mye folk som hun selv har å takke ham for.

 

Poesi. Det er sammenheng og en rød tråd i Smiths liv, noe som blir tydeligere etter at hun og Mapplethorpe har glidd fra hverandre. Hendelser som kan se ut som tilfeldigheter, eller serendipitet om man er that way inclined, er egentlig tett forbundet med Smiths egen person.

Det blir ikke så langt fra poesi til sangtekster når kjæresten Allen Lanier spiller keyboards og gitar i «the thinking man’s heavy band», Blue Öyster Cult. Det blir ikke noe stort gap mellom det å stille opp på scenen med en annen veldig nær venn, Sam Shepard, USAs mest lovende unge dramatiker, og det selv å innta scenen som artist. Det blir heller ikke langt til stor coverkunst når Robert Mapplethorpe tar artistfotografiet, slik han gjorde med legendarisk resultat for Smiths debutalbum Horses.

 

Snur på hodet. På et amerikansk bokdiskusjonsforum blir Smith kalt en skjære, altså noen som snapper til seg alt som ser blankt og fint ut. Man kan kanskje se hva vedkommende debattant mener, men han snur saken totalt på hodet: Patti Smith bidro til Blue Öyster Cults enorme suksess, Sam Shepard var takknemlig for at hun ville være med på å skape teater, og coverbildet på Horses var like bra for Mapplethorpes egen karriere som for Smiths.

At Smith også selv dro lærdom av disse arbeidene og tok erfaringene med seg inn i The Patti Smith Group, skulle bare mangle: Hun var godt over gjennomsnittet lærenem, intelligent og kreativ.

 

Indre eksil. Mapplethorpe fulgte på sin side med i Smiths karriere på litt større avstand, og var begeistret da Smith i 1978 fikk en landeplage av en hit med «Because the Night». Han var overstadig lykkelig over å høre Smiths stemme overalt hvor det fantes en radio eller musikkspiller, og gleden var ekte – Smith legger for øvrig ikke skjul på at Mapplethorpe jublet høyere over kommersiell suksess enn hva hun gjorde, hans egen stadig mer brutalt kompromissløse stil til tross.

Men snart var Mapplethorpe med full fart på vei inn i umulige vanskeligheter. Han kunne selvsagt leve med at han i økende grad pådro seg moralister og politikeres vrede, men han kunne ikke – på 1980-tallet – leve med hivsmitte. Han døde av aidsrelatert sykdom i 1989, men ikke før han og Smith hadde presset alt de kunne ut av hans siste tid, rørende gjengitt mot slutten av Just Kids.

Da blir det igjen understreket at noe overlevde mellom Patti Smith og Robert Mapplethorpe, noe som ikke lot seg viske ut, trass i forandringen i seksualiteten og avslutningen av kjæresteforholdet, trass i enormt krevende karrierer, trass i Smiths mangeårige indre eksil i Michigan, trass i Mapplethorpes sykdom og død, trass i absolutt alt. Og i det ligger også essensen av Just Kids.