Det er ikke engang mulig å starte samtalen om verdens matvaresituasjon uten uenighet. For enkelte er grunnforutsetningen at det er for lite mat i verden, og vi må produsere mer. For andre er dette bare tøv, det er mer enn nok mat i verden, vi må bare distribuere den til de som trenger maten og nå ikke får.
Situasjonen burde absolutt gi opphav til en litteratur, og den er i ferd med å komme. Med Mat er makt satte Kaare Bilden i fjor landbruksspørsmål under debatt på en dypt personlig måte, knyttet til hans egen mulige fremtid som bonde og hans reiser og samtaler med de afrikanske bøndene mange insisterer på å ha i tankene, men som få faktisk lytter til. Nå er forfatterduoen Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie ute med debattboken En nasjon av kjøtthuer med undertittelen «Ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk».
Bokens retoriske utgangspunkt er at definisjonsmakten i norsk landbruksdebatt deles mellom en høyreside som insisterer på at late bønder tar seg altfor godt betalt, og en fløy rundt Senterpartiet og landbruksmyndighetene som mener at de gjør alt som er mulig for å opprettholde norsk landbruk på nåværende nivå. Løkeland-Stai og Lies ærend er å vise at begge gruppene hevder mye som er feil og enda mer som er tvilsomt.
Argumenter og motbevis. Myteknusing er bokens uttalte mål, og alle skal med: Er bøndene faktisk parasitter med sugerør i statskassen? Er virkelig norske matpriser så høye, og er det bøndenes skyld? Er egentlig stordrift mer lønnsomt? Gir et liberalisert marked et bedre matmarked? Blir vi stadig mer selvforsynte med mat? Er det for lite mat i verden? Tar norske bønders velstand livet av afrikanske bønder? Er den norske landbrukspolitikken en del av norsk motstrøm og annerledeshet?
Forfatternes svar er jevnt over nei på alt sammen, og de har mange gode argumenter for myteavvisningene. Stort sett, viser det seg, støtter ikke tall og statistikk opp rundt påstandene. Det betyr likevel ikke at forfatterne alltid har «motbevis» å komme med, for tall kan tolkes, og det én part ser som sugerør i statskassen, vil ofte motparten karakterisere som en for lav andel av fellesgodene. Slik er det i alle bransjer og i alle forhandlinger.
Men jevnt over lykkes Løkeland-Stai og Lie med å svekke påstandene de tar for seg, og det ganske kraftig.
Snylterstempelet. Boken bidrar til å sementere den ledelsen Manifest forlag har skaffet seg når det gjelder intellektuell og kunnskapsmessig standard i debattsjangeren, som selvsagt er av stor viktighet for et velfungerende demokrati. En bok som dette er ikke minst et annerledes alternativ til debattene i etermediene, men også en advarsel til oss andre. Enkelte av kapitlene er temmelig urovekkende.
For eksempel dukker bøndenes rolle som syndebukker opp flere ganger. Når en yrkesgruppe som står opp klokken fire om morgenen kan skjelles ut for latskap, har noe gått galt i offentligheten. Og når snylterstempelet blir brukt på bøndene av folk i shipping, blir det direkte stygt. Ærlig talt: Skipsrederne skjeller ut de som produserer maten vi spiser og melken vi drikker. Skipsrederne, med sine trusler om å stryke det norske flagget hvis de ikke får en skattesats nesten lik null, selv om de verken kontraherer skip eller hyrer mannskap i Norge lenger og således knapt bidrar noe som helst til nasjonens velstand.
Hvis det først er slik vi vil at debatten skal lyde, altså. Men vil vi det?
Tittelens fristelse. Om noe kunne Løkeland-Stai og Lie vært enda tøffere i en del av myteknusingen. Til en viss grad legger noen av kapitlene opp til en større anlagt kritikk som sakligheten og tilbakeholdenheten deres deretter står i veien for. Noen ganger er det riktignok like greit: Det er ikke vanskelig å se tittelens fristelse, men det er ingenting i boken som strengt tatt forsvarer å kalle den En nasjon av kjøtthuer. Det er ikke nasjonen som først og fremst er problemet, og kjøtthuekapittelet er ikke det tyngste, langt ifra.
Til gjengjeld har forfatterparet all mulig grunn til å påpeke det urimelige i at norske småbønder beskyldes for å ta næringen fra afrikanske kolleger, når det reelt sett er et flere tusen ganger så stort problem at USA og EU dumper sine subsidierte landbruksprodukter. Men de kunne godt ha stilt spørsmålet i en videre kontekst: Hvordan kan en slik ekstrem fordreining av saken i det hele tatt finne sted?
Politisk motivert fusk. Debattantene som gir norske bønder skylden for Afrikas problemer, men ikke nevner matgigantenes politikk, oppfører seg som lærere som slår knallhardt ned på ellers stille barn som mister blyanten i gulvet, men ser en annen vei når klassens bøller knuser vinduet, smadrer tavlen og denger medelever. Det er måte å snakke om verden på som gir et gufs av uhygge, beslektet med den moderne amerikanske republikanismen hvor det å forsøke å få supervelstående mennesker til å betale noe i nærheten av det vanlige folk må ut med i skatt, karakteriseres som «war on the rich» og «hating success». Svake aktører kan herjes med, sterke aktører tas på med silkehansker. Dette er ingen utvikling vi her i landet bør følge opp, for å si det forsiktig.
I forlengelsen av dette må vi se En nasjon av kjøtthuer som en viktig utgivelse, ikke minst i rollen som bølgebryter for et hav av politisk motivert fusk og nytale: Nasjonalt og internasjonalt er matdebatten den rene krigen, og i krig er sannheten det første offer. Mellom brølene av propaganda blir den lille, velbegrunnede dokumentarbokens viktighet enda tydeligere.
Ingen kommentarer