«Forbrukersamfunnet» har en mørk, kirkeklokkeaktig klang. Dette gjelder særlig i prosaen til Jonathan Franzen, den amerikanske forfatteren kjent fra romaner som Korrigeringer (norsk oversettelse 2002) og Frihet (2010), og som gjerne bytter ordet ut med det enda mer foruroligende «technocapitalism» eller «technoconsumerism».
Likevel merker jeg i meg selv en slags dyp takknemlighet over å ha bodd i teknokapitalistiske forbrukersamfunn som USA og Norge. Det er ikke bare fordi jeg liker Cola, eller fordi jeg av og til må klype meg i armen for å se om Spotify virkelig eksisterer – tenk, gratis streaming av Brad Mehldau klokken tre om natten! Det er også fordi jeg kan få produkter av den mye utskjelte legemiddelindustrien som virkelig fungerer, at jeg kan velge mellom vanlig og økologisk kjøtt, eller mellom en zillion forskjellige bøker på Amazon, Abebooks eller Norli.
Problemet med å innlede en anmeldelse av Jonathan Franzens nyeste essaysamling med disse betraktningene er at han ville være helt enig i begge disse avsnittene. Franzen både tiltrekkes og frastøtes av forbrukersamfunnet, og hans ærlighet som forfatter ligger i at han klarer å romme begge to. Det gjør ham imidlertid litt frustrerende som filosof og spesielt håpløs som markedsfører av egne bøker, begge yrker som krever at du kan ta et klart standpunkt. Det siste fikk vi et minneverdig eksempel på i Oprahs bokklubb etter publikasjonen av Korrigeringer. Boken ble valgt inn som månedens hovedbok, noe Franzen godtok samtidig som han kritiserte Oprah for å drive for kommersielt, hvilket igjen fikk henne til å trekke tilbake innbydelsen. Med dette klarte Franzen å bli uvenner med både Oprahs forsvarere og de som var helt enig i kritikken av henne. (Frihet ble i 2010 tatt med i bokklubben.)
Ordenes betydning. Jeg tror altså en liten del av Franzen sympatiserer med Spotify-svermeriet mitt. I begynnelsen av det første essayet i denne essaysamlingen, «Pain Won’t Kill You», forteller han om at han faktisk er «forelsket» i sin nye BlackBerry, i de silkemyke knappene og den glassklare skjermen. At han reagerer på denne måten, er ikke merkelig. Reklamefolk er jo forferdelig flinke til å få forbrukere til å like, nyte, til og med forelske seg i produktene deres. Det er det de er skapt for – å være likable.
Men er de også lovable? På et tidspunkt snakker faktisk Franzen om «the waning of my love» for sin gamle BlackBerry. Men kjærlighet er vanligvis et ord som viselig, og helt bevisst, rasjoneres i Franzens essays. Det dukker som regel opp i essays om venner (som i begravelsestalen til David Foster Wallace), om fugler (Franzen er en pasjonert fuglekikker), eller om bøker. Dette utgjør jo for så vidt hele essaysamlingen, så litt kjærlighet blir det. Siste ord i samlingen, som viser til en av gangene han leser Paula Fox’ roman Desperate Characters om igjen, er passende nok: «and suddenly I’m in love all over again».
Kjærlighet, intimitet, forpliktelse: Dette er tema Franzen vender tilbake til igjen og igjen, men ord han bare bruker når det er nødvendig, som om han er bekymret for å slite dem ut. Og det er han da også. Når Franzens to essaysamlinger har fått titlene How To Be Alone (2003) og Farther Away, er det nettopp fra den lemfeldige, utmattende bruken av nøkkelord i språket han ønsker seg vekk. I essayet «I Just Called To Say I Love You» er det særlig folk som bruker offentlige steder til å hvine «ELSKER DEG!» i mobiltelefonene sine som får gjennomgå. Igjen virker han som en gretten, muggen gammel bestefar. Og igjen har han rett. Hvis du hjerter alle på Facebook-sidene dine, har du ikke da fylt opp Facebook med en masse tegn uten noen hengivenhet til å understøtte dem? Har du ikke nettopp lagt sement med for mye vann og for lite armering?
Moderne integritet. Mer generelt mener Franzen at forbrukersamfunnet har et problem med kjærlighet. Ikke med ordet – det elsker ordet. Men med innholdet. Det er jo umulig å være dypt glad i et forbrukerprodukt, på tross og på grunn av at de gjør alt for å tilfredsstille. (Kontrasten er med et produkt som helt enkelt er seg selv, «and whose makers aren’t fixated on you liking it». Franzen utdyper: «I’m thinking here of jet engines, laboratory equipment, serious art and literature.») Det samme gjelder den menneskelige ekvivalenten: Mennesker som går til «integritets-ofrende lengder» for alltid og til enhver tid å bli likt. Men dersom du forsøker å tilfredsstille alle, er det ingen kjerne igjen å bry seg om, holde av, elske:
If you dedicate your existence to being likable, however, and if you adopt whatever cool persona is necessary to make it happen, it suggests that you’ve despaired of being loved for who you really are. And if you succeed in manipulating other people into liking you, it will be hard not to feel, at some level, contempt for those people, because they’ve fallen for your shtick.
Dette er en ubehagelig observasjon for alle oss som liker å bli likt. Men det er et uløselig dilemma bare for narsissisten, som kun finner seg selv gjennom andres beundring.
Problemet – at om du ønsker å bli likt for enhver pris, blir det ingenting igjen å sette pris på – er også romanens problem, noe som igjen er blitt aktualisert av Bernhard Ellefsens lesning av bla. Farther Away her i Morgenbladet forrige uke. Ellefsen gjør sympatisk og elegant narr av Franzen for hans «publikumsvennlighet» og for «Jonathan Franzens drøm om en roman som er bedre enn The Wire». Men romaner, ifølge Ellefsen, konkurrerer egentlig på en helt annen arena enn tv-seriens, og Lionel Trilling bringes inn for å attestere at romaner nok snarere bør skrives for «åndelige etterkommere, for evigheten, eller, om ikke annet, en krets av likesinnede».
Det er typisk for Franzens mangetydighet at Ellefsen og jeg klarer å trekke frem to vidt forskjellige Franzener fra samme bok. Ellefsens Franzen tror romanen skal konkurrere med Facebook om oppmerksomhet. Men Franzenen fra essayet «Pain won’t kill you» er knalltøff på romanens vegne: Som sagt går han ut i fra at god litteratur, som jetmotoren, ikke bryr seg om hva folk synes, for Den Er Hva Den Er. Den er barsk estetisk.
Bredere format. Andre steder, både i Farther Away og i Harpers-essayet fra 1996, er han mer opptatt av å kommunisere med den større kulturen utenom sin egen «krets av likesinnede». Det virker som en spenning romanforfatteren nødvendigvis lever i, både i USA og Norge. Både den som ofrer egen integritet på kommunikasjonens alter og den barsking-estetiske avantgardismen virker narsissistisk på meg. Franzens utforskning av kjærlighetstematikken i Farther Away, på den annen side, er både allmennmenneskelig og originalt beskrevet. Om han selger en del bøker både i USA og Norge, så lærer det meg bare å bli litt mer optimistisk på mine egne to kulturers vegne.
Det er mange sider ved Farther Away jeg ikke har rørt ved. Franzen skriver langt og godt om fuglekikking, først på en liten øy langt utenfor Chile i tittelessayet «Farther Away», så om Kypros og Italias tradisjon med å spise sangfugler i «The Ugly Mediterranean». Her er det en fordel om du identifiserer deg litt mer med sangfugler enn meg. Han skriver personlig og direkte om selvbiografisk skjønnlitteratur, som han skrev i The Discomfort Zone (2006), før han annonserte at han aldri kom til å skrive direkte selvbiografisk igjen (Hvorpå broren trakk et stort lettelsens sukk). Han gjør medrivende nærlesninger av Alice Munro og den mer ukjente (for meg) Christina Stead. Og det er en del kortere, mindre essensielle essays.
Men det er muligheten for hengivenhet i forbrukerens tidsalder, kjærlighet i Colaens tid, som han vender tilbake til, uten å bruke opp K-ordet jeg allerede føler er oppbrukt for denne anmeldelsens del. Så la oss stoppe der. Gå ut i stedet og nyt noe kaldt på trammen mens du hører på gamle Spotify-låter. Digg det. Dyrk det. Bli betatt, forgapt, forlibt i de storslått støyende forbrukerproduktene vi har tilgang til. Bare ikke kall det kjærlighet.
Ingen kommentarer