Imperiets brune flekker

<b>Stridens kjerne: </b>Mens debatten løper om hvorvidt Christian Kracht bedriver ironi eller fremmer totalitær tenkning, går boken hans inn på bestselgerlistene i Tyskland.  Foto: Wikimedia
Stridens kjerne: Mens debatten løper om hvorvidt Christian Kracht bedriver ironi eller fremmer totalitær tenkning, går boken hans inn på bestselgerlistene i Tyskland. Foto: Wikimedia

Er sveitsiske Christian Kracht sin generasjons Céline? Romanen Imperium skaper debatt om totalitær tenkning i litteraturen og om litteraturkritikkens grenser.

Fakta

Aktuell bok Christian Kracht Imperium 242 sider. Kiepenheuer & Witsch. 2012

«Det er vanskelig å skjønne hvordan man
ikke skal lese Krachts forfatterskap politisk.»

Etter de første anmeldelsene og det Hergé-inspirerte omslaget å dømme virket Imperium av sveitsiske Christian Kracht (født 1966) riktig så fornøyelig. Et dampskip tøffer rolig gjennom en blå bukt mot den grønne og frodige sydhavsøyen der vår helt August Engelhardt har slått seg ned for å leve utelukkende av solskinn og kokosnøtter – uendelig langt vekk fra den prøyssiske rettvinkletheten som truet med å kvele enhver fri sjel i Tyskland på begynnelsen av 1900-tallet.

Imperium så ut til å være både en eventyrroman av den gamle sorten og en pastisj der en tapt tid ble pustet liv i med akkurat nok postmoderne ambivalens og humor. Daniel Kehlmanns Oppmålingen av verden, den internasjonale bestselgeren om Carl Friedrich Gauß og Alexander von Humboldt, var en naturlig sammenligning, både hva gjaldt språklig kvalitet – den empatiske ironien, presisjonen i beskrivelsene – og tema. Her hadde man også en tysker som reiste kloden rundt på jakt etter sannheten og et bedre liv for menneskene.

 

Alt var godt i det tyske litterære riket helt til journalisten og forfatteren Georg Diez over fire sider i Der Spiegel («Die Methode Kracht», 13. februar) kunne fortelle at Krachts roman slett ikke er noe av det ovennevnte. Hvis man leser litt grundigere, vil man se at Imperium er gjennomsyret av et rasistisk verdenssyn, og hvis man tar de tidligere romanene med i betraktningen, vil det også bli klart at det totalitære og det menneskeforaktende er Krachts egentlige forehavende. Kjernen i de skjønne prosakomposisjonene er nihilisme, og Kracht er en «dørvokter for høyresiden»: Han er «et eksempel på hvordan antimoderne, demokratifiendtlig, totalitær tenkning finner veien inn i mainstreamen». Christian Kracht er – skriver Diez – sin generasjons Louis-Ferdinand Céline.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. De siste par ukene har Kracht fått støtte rundt omkring på kultursidene i tyske aviser, og bare et par-tre dager etter Diez’ artikkel rykket 17 forfatterkollegaer ut – deriblant nevnte Kehlmann og Elfriede Jelinek, som også har blurbet Imperium – i et åpent brev til Der Spiegels sjefredaktør. Her heter det blant annet at Diez har overskredet grensen mellom kritikk og bakvaskelse, og til slutt: «Hvis denne typen litteraturjournalistikk skulle danne skole, vil det bety slutten for enhver litterær fantasi, for fiksjon, ironi og dermed den frie kunsten.»

Diez har foreløpig ikke fått nevneverdig støtte i sin dom. Samtidig begynner det unisone forsvaret for Kracht å få en litt emmen smak. At det åpne forfatterbrevet bar logoene til både Krachts forlag Kiepenheuer & Witsch og litteratur-agenturet Landwehr & Cie var merkelig; at det var stilet til Diez’ overordnede bare nedlatende. Da Der Spiegel uken etter lot Krachts forlegger og redaktør anmelde – og «frikjenne» – sin egen forfatter i en to sider lang artikkel («Blaue Blume der Romantik», 18. februar), var det nok flere enn undertegnede som tenkte at nyhetsmagasinet burde holde seg til å felle regjeringer og la andre føre litteraturdebattene.

De seneste utspillene kan imidlertid tyde på at diskusjonen er i ferd med å bevege seg inn i et mer fruktbart spor, og at det fordummende «nazi eller ikke» er i ferd med å vike for et mer virkelighetsnært politikkbegrep – for det er vanskelig å skjønne hvordan man ikke skal lese Krachts forfatterskap politisk.

 

Allerede i tittelen til debutboken fra 1995 – Faserland – ser man den tidsåndsdiagnostiserende ambisjonen. («Faser» betyr fiber eller trevl, et åpenbart ordspill på «Vaterland».) Romanen er lagt i munnen på en anonym jeg-person, og forteller om en reise i alkohol og dop gjennom et nylig gjenforent Tyskland, fra øya Sylt i nord til Meersburg i sør og videre inn i Sveits. Seks år senere, i september 2001, for å være nøyaktig, utkom roman nummer to, 1979, der to venner reiser til Teheran under den islamske revolusjonen. I 2008 kom så den kontrafaktiske Ich werde hier sein im Sonnenschein und im Schatten, hvor Lenin aldri dro tilbake til Russland, og Sveits er blitt til SSR, en sveitsisk sovjetrepublikk.

Og for tre uker siden altså Imperium, om vegetarianeren og nudisten August Engelhardt (en reell person, hvis det skulle være noen tvil) som reiste til Tysk Ny-Guinea for der å grunnlegge et alternativt samfunn basert på kokosnøttens hellige kraft. Med de mest omstendelige og velformulerte setninger loser Kracht sitt publikum allvitende og uanstrengt gjennom Engelhardts liv og skjebnene til et knippe personer den stadig magrere nürnbergeren kommer i kontakt med.

Han legger heller ikke skjul på at romanen samtidig er historien om Tyskland i det 20. århundret sett fra periferien. Hvis leseren for eksempel skulle se paralleller til «en senere tysk romantiker og vegetarianer, som kanskje heller skulle blitt ved sitt staffeli», så er dette hensikten, forsikrer han. Det henvises til holocaust et par ganger, men, akk, det ligger ennå noen år frem i tid, la oss holde oss her i Stillehavet mens vi fortsatt kan, sier fortelleren og bringer romanen tilbake til de hvite sandstrendene.

 

Mest forargelse har det vakt at Diez ser ut til å sette likhetstegn mellom meningene til karakterene i Imperium og Krachts egne oppfatninger om verden. Å forutsette et slikt 1:1-forhold er selvfølgelig en grov feilslutning. Samtidig blir det motsatte ytterpunktet også altfor enkelt. Kritikeren Iris Radisch svarer følgende på påstanden om at en forfatter ikke skal måtte stå ansvarlig for sin forteller: «Det er riktignok korrekt litteraturseminarkunnskap, men likevel noe tull.» Ironi og maskespill er – skriver hun videre med referanse til forfatternes åpne brev – ikke en «estetisk beskyttelsesmur» som kritikeren ikke skal kunne kaste et blikk bak «uten frykt for klager hos sine overordnede» (Die Zeit, 23. februar).

Diez’ kritikk var altfor grovkornet og usmidig til å avstedkomme noe annet enn kontant avvisning fra de som måtte føle seg truffet, men tilsvaret hans i Der Spiegel denne uken, etter at han var blitt beskyldt for blant annet karakterdrap og for å utstøte Kracht fra «den tyske litteraturens kosmos», viser tydelig at han ikke er sprø, slik Jelinek har mistenkt. («En av oss er gal, enten herr Diez eller jeg.»)

Her skriver Diez blant annet om hvordan de siste årenes politiske utvikling («Vi lever i et nervøst demokrati») har ført til at han har forandret syn på Krachts ironi, og han gjentar og utdyper spørsmålet om en roman som Imperium virkelig kan leses helt løsrevet fra sveitserens øvrige tekster.

 

I sitt første innlegg brukte Diez mye plass på utgivelsen Five Years fra 2011, en epost-utveksling mellom Kracht og amerikaneren David Woodard som handler om den forfalne, protofascistiske bosetningen Nueva Germania i Paraguays jungel. Den ble grunnlagt i 1885 av Bernhard Förster, antisemitt og ektemannen til Elisabeth Nietzsche, og Josef Mengele – eller Joe, som han omtales i epostene – skal ha gjemt seg der etter krigen. Woodard ønsker å redde kolonien, og Kracht hjelper til, blant annet med markedsføringen av teen «Elisabeth Nietzsche’s Yerba Maté» som Woodard vil eksportere for å samle inn penger til restaureringen.

«Epostutvekslingen fungerer som djevelens julekalender», skriver Diez. «Bak nesten hver eneste luke man åpner, bak nesten hvert navn de begge nevner, dukker det opp satanistiske, antisemittiske, høyreradikale tanker.»

Det er åpenbart et ironisk spill av noe slag, i hvert fall fra Krachts side. Men hvorfor skal jeg spille med, spør Diez, hvis jeg synes spillet er dumt og potensielt farlig? Og hva skiller egentlig spillet i Five Years fra spillet i Imperium? Svært lite, skal vi tro Diez.

Debattens siste spissformulering er neppe kvesset med dette. Kracht selv har man for eksempel ikke hørt fra etter at han avlyste bokturneen sin i Tyskland da rabalderet begynte. Akkurat de opplesningene spiller nok forresten ikke så stor rolle lenger. Imperium gikk rett inn på syvende plass på Der Spiegels bestselgerliste denne uken med nær 80 000 solgte eksemplarer.