– Hva er Sannheten?
– Det er en bok om mulig og umulig kjærlighet som finner sted på 1960-tallet og 2000-tallet. Gjenkjennelse er et viktig motiv, og flere av karakterene speiler hverandre. For eksempel forteller Anna historien om Eeva, bestefarens elskerinne og en gang morsfigur for Annas egen mor. Eeva er gammeldags og ydmyk på en måte postmoderne kvinner ikke er. Hun er overbevist om at verden blir virkelig ved å elske, og denne ideen ødelegger henne. Mens Anna finner sin identitet gjennom fantasien, som ved å finne på detaljer om Eevas liv.
– De fleste karakterene forteller sin versjon av familiehistorien. Men en allvitende fortellerstemme kommenterer handlingen med uttalelser som ligger farlig nær visdomsordet: De levende vet ingenting om døden, denne stjålne hendelsen, kommer inn i de levendes dager. I en bok der nettopp sannhet problematiseres – hvorfor gir du oss sannheter med stor S?
– He he. Min finske redaktør ønsker faktisk å fjerne dem, de irriterer ham. Men de er mitt varemerke. De er konsentrerte berøringspunkter der fortellingens tematikk understrekes. Derfor vil jeg ha dem med, selv om leseren nok kan spørre: Ja vel, ja, er det sånn det er?
– Boken byr på komplekse relasjoner og følelser. Eleonoora, som er i ferd med å miste moren, blir «misunnelig, nesten sint på jentene sine fordi de fortsatt kom til å ha en mor».
– Boken baserer seg på en hegeliansk oppfatning av kjærlighet: Den andre er en totalt annen, og kjærlighetshandlingen er å strekke seg mot denne annenheten. Når Eleonoora misunner døtrene sine, gjenkjenner hun seg selv som elsket datter. Dette skjer når vi elsker. Vi må gi identitet og mening til den andre, men samtidig trenger vi det samme selv. Det er en smertelig motsetning mellom å gi og å trenge.
– Din første roman ble solgt i cirka 40 000 eksemplarer i Finland, mens Sannheten er solgt til 16 land. En slik suksess er få unge forfattere forunt. Hva gjør det med deg?
– Først og fremst blir jeg mindre viktig. En ukjent leser har mer med teksten å gjøre enn meg. Jeg er opptatt av det etiske ved å fortelle. Leserne og forfatteren – mennesker som aldri har møttes, kan møtes på tekstens arena.
– Din neste roman handler om en prest med gudskrise. Er presset større nå?
– Med Sannheten fikk jeg den klassiske skrivesperren. Nå kjenner jeg mer på en frihet til å fortelle.
– Det kan være en belastet rolle å innta: Å reise rundt som ung kvinnelig forfatter og fortelle at du har skrevet en bok om ulykkelig kjærlighet?
– Vel, hvis jeg snakker om Hegel og kjærlighet og gjenkjennelse, og deretter om matlagingen min… Gjett hva som kommer på trykk?
Ane Nydal
Ingen kommentarer