I reguleringsplanen Oslo bystyre har vedtatt for Bjørvika – Bispevika – Lohavn heter det at «den nye bydelen [skal] bidra til å tydeliggjøre byens historiske utvikling fra opprinnelsen og til det 21. århundre». Denne ambisjonen om å trekke lange tidslinjer ble fulgt opp ved at navnekomiteen i Bydel Gamle Oslo besluttet at gater og plasser i Bjørvikas middelalderområde skulle ha navn knyttet til Oslos middelalder.
Dette er bakgrunnen for at «Oslos nye hovedgate» har fått navnet Dronning Eufemias gate. I denne 750 meter lange gaten skal trikken gå, flankert av opptil ti meter brede fortau, samt av 312 gatetrær fordelt på over 55 ulike arter. Kommunikasjonsrådgiver ved Statens vegvesen, Rikke Brouer-Wangen, skriver:
Som en hyllest til middelalderens kjærlighetskultur skal det plantes klatreroser i sterke farger langsmed trikketraseen. Dette vil minne om rosene som ifølge legendene forente de elskende selv etter døden, slik det fortelles om kjærlighetspar som Tristan og Isolde og Abelard og Heloise.
Dette virker temmelig søkt. Faktisk såpass søkt at jeg blir fristet til å legge til noe for egen regning: Dronning Eufemias gate kan forkortes DEG, og slik minne om all kjærlighetspoesis foretrukne pronomen! Men hvor mange vil sveve rundt og synge: «Jeg elsker Dronning Eufemias gate»? Like mange som vil bli minnet om «middelalderens kjærlighetskultur» fordi man har valgt klatreroser i det Vegvesenets talskvinne omtaler som en «feminin allé»?
Globale og livsfjerne hensyn. Statens vegvesen gir seg ikke med dette. Om alle tresortene som skal plantes i gata, heter det:
De ulike artene plantes i lunder, som en «geografisk vandring» fra Øst-Asia via Kaukasus til Europa. Akerselva skal symbolisere Atlanterhavet, slik at de nordamerikanske artene plantes vestover mot Christian Frederiks plass og Oslo S.
What? (som det heter over dammen – altså på Oslo Plaza?) Jeg måtte forsikre meg om at denne boken, Dronning Eufemia – Oslos middelalderdronning, ikke ble publisert 1. april. Det ble den ikke. Dette er altså alvorlig ment.
Om så «globale» og livsfjerne hensyn har jeg ingenting å melde. Jeg bare siterer det, i folkeopplysningens navn.
Rikt illustrert. I egenskap av middelalderforsker er formodentlig Bjørn Bandlien vant til livsfjernt tankegods. Men han kan ikke lastes. Han har simpelthen redigert en rikt illustrert antologi om dronning Eufemia, og det er ingenting å si på at boken inneholder et kapittel som tar for seg Bjørvikas nye hovedgate. Uten den hadde selvsagt ikke boken sett dagens lys.
Boken samler ellers flere solide artikler, som forsøker å besvare et spørsmål flere Osloborgere har stilt seg de siste årene: Hvem var dronning Eufemia?
Eufemia var Norges dronning fra 1299 til 1312. Hun var datter av fyrsten av Rügen, i det nåværende nordlige Tyskland. Hun var i slekt med keiser Otto IV, kong Rikard Løvehjerte og Eleonora av Akvitania. Hun giftet seg med hertug Håkon, sønn av Magnus Lagabøte, som ble Norges kong Håkon V.
Irregulær fortid. Jeg leser at Eufemia ofte blir beskrevet som en «litterært interessert kvinne», og samtidig som «romantisk og irrasjonell». Hun hadde en «irregulær fortid» da hun giftet seg med Håkon, kanskje hadde hun også et barn fra før. Men veldig spennende blir hennes tynt kildebelagte historie aldri. Riktignok antyder Bandlien at Eufemia «i nyere tid har blitt mistenkt for å ha hatt et for nært forhold til Erik Magnusson, sin kommende svigersønn». Men han konkluderer passe gørrkjedelig: «Mye tyder på at hun fant en god balanse mellom fromhet og høviskhet.»
Ingen kommentarer