Fremtid under arbeid

Kolons debutantantologi vil påvirke våre ideer om fremtidens skrivemåter.

Fakta

Anmeldelse
Karin Nygård (red.)
Gruppe 12
196 sider. Kolon Forlag. 2012

«Det er et lag av ymse tekstarbeidere, mer enn typiske debutantemner, Kolon ser for seg skal legge føringer for fremtiden.»

Gruppe 12, den tredje i rekken av Kolons skjønnlitterære antologier, forfekter en ambisjon om ikke bare å fange tidsånden, men også påvirke våre forestillinger om norsk samtidslitteratur. Det er tydelig at man ikke har tatt utgangspunkt i landets forfatterutdanninger, slik denne typen antologier ofte gjør. Bidragsyterne har snarere bakgrunn som kritikere, forlagsredaktører, essayister og konseptkunstnere. Kort sagt: Det er et lag av ymse tekstarbeidere, mer enn typiske debutantemner, Kolon ser for seg skal legge føringer for fremtidens norske skrivemåter.

 

Kant. Kjetil Røeds bidrag utmerker seg som et interessant eksempel på hvordan dette redaktørgrepet tilfører skjerpende innfallsvinkler. Königsbergstrasse 34: landskapets munn tar utgangspunkt i tilblivelsen av et kunstprosjekt: vennen Joachim Koesters «The Kant walks» – et forsøk på å trekke en forbindelse mellom stedet der Immanuel Kant etter sigende utklekket sin teori om det sublime, til et Königsberg av i dag, hvor ethvert spor av det opprinnelige later til å ha forsvunnet. Mer enn en undersøkelse av kunstprosjektet i seg selv er det et fritt assosierende sideblikk som tar styringen, og leder til en konklusjon mettet med paradokser:

 

Det stod klart for meg. Det fantes ikke noen sporbar forbindelse mellom Kant og oss. Men i bruddet ble noe annet satt sammen. Noe hadde skjedd, sprukket et sted inni meg: en liten maskin av ansikter lyste opp noe som tidligere hadde vært mørkt. Jeg snudde meg mot Joachim. – Jeg skjønner hva du mener nå. Jeg skjønner hvorfor du så gjerne ville finne akkurat dette stedet. Det har jo en munn som snakker. Det har en munn som snakker sant fordi den er slått i stykker.

 

Andre landskap er tilsynelatende mindre kompliserte. Bjørn Ivar Fyksen fremstår ved første øyekast som en av de tydeligste tradisjonsbærerne i et selskap som ellers rommer nok av utbrytingsforsøk. Dette er bare delvis rett: Landet sett fra Gjøvikbanen (heimstaddiktning) er også et skarpt formulert oppgjør med odelsmytologien. Som det står et sted: «Det er bare én bokstav som skiller odel fra adel». Man skulle tro ideen om «bygdedyret» var et nærmest uttømt reservoar – men Fyksen gjør nye koblinger, han sprer små stikk av ubehag som rammer alle former for dumskap som maktgrunnlag.

Leif Høghaug tufter sine dikt på ganske andre tradisjoner enn de lokale. Diktene hans gjør krav på en annen type tålmodighet, ved å kombinere dels innforståtte referanser til Verdensbiblioteket med et folkelig snertent stilleie i tette, rytmiske vers. Må gjerde inn tunet, far, manes det på dialektmål, selv om far heter Odyssevs. «Sauen må holdes utafor folkeskikken.»

 

Tidstypisk apati. I en samling som denne ville det være oppsiktsvekkende om bidragene nøyde seg med å utfordre spesifikt litterære grenseoppganger. Henrik Pask uttrykker i Brev til Xaxxa 1-2 en rekke mer eller mindre utsiktsløse strøtanker, alle omhandlende fornemmelsen av stillstand:

 

For min del er verken flux eller flax et option, og jeg synes fullstendig ute av stand til å kommunisere den klangløse, monokrome kulden som rir min ulol-e sjel. Dermed blir resultatet alltid og uunngåelig det samme: 0 + 0 = 0.

 

Som leser savner jeg dessverre noe som peker utover sirkelslutningen, ytret i et språk som motstår fristelsen til å snakke tidstypisk apati etter munnen.

Da byr heldigvis andre bidrag på kamplyst. Anne Helene Guddal bidrar med inspirert motstandsprosa. Hennes Tre mangler på dialog er vittig vrede på sitt beste, ytret fra en aktørposisjon. Synnøve G. Wettens manifester er skrevet under navnet Trans Panthers i kravstor vi-form og inviterer til å bli lest i lys av kjedereaksjonene som utgjør den arabiske våren. Jeg har sans for den besvergende humoren, og ønsker de ville demokratier velkommen når som helst. Manifestene er likevel gitt en ekstradimensjon i sin opprinnelige kontekst: Wettens egen fremføring, som er dokumentert på nettstedet Vimeo.

 

Variasjon og kvalitet. Noe av det mest interessante ved forgjengerne i denne serien har vært den aktive redaktørrollen og variasjonen av litterære forsøk. Så også med Gruppe 12. Utgangspunktet er ambisiøst nok, men iblant kan Kolons ønske om å presentere «tekster under arbeid» virke frustrerende.

Dette er et klassisk antologiproblem, men fallhøyden blir tydeligere når de medvirkende er skriveføre folk man forventer flere overraskelser og et sterkere sluttresultat av. Flere fremtidsrettede tekster utmerker seg i denne samlingen, men helhetsinntrykket kan levne en leser i stuss. Man kan i så måte spørre seg om det er vel optimistisk å anta at en variert tilnærming i seg selv tilfører samtidslitteraturen et lag av nye, bærende stemmer.