Forgjengelighetens fyrverkeri

<b>I retning sosialdemokratiet:</b> Hadde ikke Tony Judt bukket under i 2010, ville boken Thinking The Twentieth Century gjort ham selvskreven til en fullsatt aften på litteraturhus i Europa, skriver Herman Willis.   Arkivfoto: James Leynse/CORBIS
I retning sosialdemokratiet: Hadde ikke Tony Judt bukket under i 2010, ville boken Thinking The Twentieth Century gjort ham selvskreven til en fullsatt aften på litteraturhus i Europa, skriver Herman Willis. Arkivfoto: James Leynse/CORBIS

Tony Judts aller siste utgivelse er så lettlest som
en sprenglærd bok kan bli.

Fakta

Anmeldelse Tony Judt / Timothy Snyder Thinking The Twentieth Century 414 sider. Penguin Press. 2012

Jeg kranglet med Judt på annenhver side.

De første her til lands som kom i kontakt med den britiske historikeren Tony Judt (1948–2010), var de franskorienterte intellektuelle som leste ham på 1970- og -80 tallet. Med utdannelse fra Cambridge og École Normale Supérieure klarte Judt som utlending det kunststykke å bli en aktet bidragsyter til forståelsen av den franske sosialismens historie.

Han ble etter hvert en av europeisk venstresides immanente kritikere, altså en av de som kritiserte uten å bryte ut. I likhet med vossingen Hans Skjervheim var han særlig forarget på Sartre, som ved sitt «moralske hukommelsestap» ifølge Judt lot taushet være gull når sannheten ble for ubekvem. Sannheten om Stalin skulle ikke omtales, fordi det tok håpet fra arbeiderklassen. Sannheten om Vichy – det nærmest joviale samarbeidet med nazistene – ble avfeid med at det bare dreide seg om noen «senile oldinger».

I løpet av 1990-tallet orienterte Judt seg i retning av det nordeuropeiske sosialdemokratiet, og hadde han ikke bukket under i 2010 (av nervesykdommen ALS) ville denne boken gjort ham selvskreven til en fullsatt aften på et hvilket som helst litteraturhus i Europa.

 

Marx og Brumm. Svanesangen Thinking The Twentieth Century ble til etter at Judt var frarøvet den motoriske evnen til selv å skrive. Yale-professoren Timothy Snyder (f. 1969) har samtalt med den svært åndsfriske pasienten mens det lakket mot slutten, og han har gjort alle parter – Judt, deg, meg – den tjeneste å ta mannen på alvor.

Snyder forholder seg til Tony Judt slik Jürgen Habermas forholdt seg til postmodernistene: Skal vi kritisere «de store fortellingene», må vi i alle fall være enige om et fast punkt å kritisere dem fra. Og som Judt selv er inne på, har Karl Marx opphørt å være et slikt fast punkt. Nå er det den unge Marx som gjelder. Han med friske essays om fremmedgjøring og streben etter mening og lykke. Ikke den tunge, deterministiske økonomen.

En artig observasjon (som Marx var også Judt jøde) er hvordan den dialektikken som predikes på sosialistiske seminarer, til forveksling ligner drillingen man finner på en hvilken som helst yeshiva (jødisk, teologisk fakultet): på den ene side, på den annen side. Tese, anti-tese. Eller som man også kan finne det hos Ole Brumm, der han og Nasse Nøff sitter under et tre og filosoferer. Nøff: Enn om dette treet ramler ned? Brumm: Enn om det ikke gjør det?

 

Aftenlandets undergang. Tenkning gjennom det tyvende århundre er i denne boken ensbetydende med tenkning i Aftenlandet. Oswald Spenglers tese om sivilisasjonenes undergang fremstår som et fast punkt som Judt og Snyder kan enes om, og som historikere er de fortsatt vilt begeistret for Edward Gibbons klassiker Romerrikets vekst og fall.

Den som her får Edward Gibbon i hjemmelekse av Judt, er USAs forrige utenriksminister Condoleezza Rice, som brukte etterkrigstidens Tyskland som argument for krigen mot Saddam Husseins Irak. «Hvor mye politisk analfabetisme finner man ikke i en slik sammenligning?«, sukker Judt og legger til: «Når vi nå en gang er nødt til å trekke veksler på fortiden for å rettferdiggjøre dagens handlinger, kan man umulig overdrive viktigheten av å forstå historien.» Alle lukkede samfunn manipulerer historien, slik at de kan manipulere fakta, virkeligheten og dagsorden, og historikerens oppgave blir dermed å få kortene på bordet.

 

Lukket åpenhet? En annen oppgave er å spørre om de moderne, åpne samfunn nå er så åpne som de vil ha det til. Kan det hende man i virkeligheten lukker seg om det oppstår så mye enighet at fallhøyden for å våge seg frempå med innsigelser blir for stor?

Judt har selv fått på pukkelen etter at han i 2003 publiserte en artikkel der han tok til orde for at énstatsløsningen var den eneste lykkelige slutt på Palestina-konflikten. Kritikken var saklig («han sier Sveits, men vil få Jugoslavia») og usaklig («han er en selvhatende jøde»), men selv la han mest vekt på at han fremførte argumenter som ytterst sjelden kom den amerikanske offentlighet for øret.

Da kan det være verdt å nevne at de to gangene Thinking The Twentieth Century avlegger Norge en visitt, er det med synspunkter man ikke uten videre vil nikke gjenkjennende til. Først påpeker han at Hammerfest-kommunen var det eneste tilfellet av alt-eller-ingenting i den nordiske arbeiderbevegelsens historie. Her regner han åpenbart ikke Finland som «nordisk», og også Sverige hadde arbeideroppstander der man gikk svært langt i autonom retning. Men dagens konsensus tilsier at opprøret i Hammerfest var en parentes man like godt kan glemme.

Den andre visitten er Quisling og Nasjonal Samling, ifølge Judt det eneste europeiske fascistpartiet som så på seg selv som nazistisk og dermed som del av en deutschtum. Strengt tatt var det vel bare Knut Hamsun som opplevde det slik, mens mer befestede sjeler i og utenfor bevegelsen observerte det motsatte: at det var nazistene som gjerne ville inkorporere det norrøne i Tyskland. Aldri hørt om Wagner i Tvedestrand, mr. Judt? Himmler i Gudbrandsdalen?

Igjen kolliderer professoren med en nokså kompakt majoritet, men som engelsk gentleman er han samtidig a good sport og legger mer vekt på å ha lagt frem et synspunkt enn på at synspunktet skal ha absolutt gyldighet. Det er i hvert fall befriende ... ehh, unordisk.

 

Stat og fellsskap. Statens plass i det tyvende århundret blir drøftet i de fleste av bokens kapitler. Det er et emne som ikke har vært under debatt i Norge siden begynnelsen av 1990-tallet da Carl I. Hagen sparket Wara og Skjervengen ut av Fremskrittspartiet. Det var et tap for norsk politikk og samfunnsliv, om ikke annet så fordi statens raison d’etre er viktigere enn billig sprit. For eksempel kunne de marxistisk skolerte kadrene i SV unngått mye trøbbel dersom forestillingen om staten som «hersker» hadde blitt stilt opp mot staten som «oss alle sammen». Da er det ikke sikkert at fellesskapets midler hadde blitt forvaltet på samme måte.

Tony Judt ser det problematiske i at det marxistiske statsbegrepet langt på vei er en statisk størrelse og som sådant mer representativt for hvordan Marx så på borgerkongen Ludvig Filip (Frankrikes siste konge), enn for hvordan det oppleves å slåss om statlige tilskudd som gjerne sitter langt inne.

I tankene rundt fellesskapets organisering viser Judt sin begeistring for USA som statsdannelse, samtidig som han forferdes over hvor dårlig amerikanerne har forvaltet sitt pund. Og her kommer motsetningen til Øst-Europa klart til syne. Fordi både Judt og Snyder har et rikt kontaktnett i den gamle kommunistblokken, og fordi de er vidt bereiste og beleste i emnet, får vi et fascinerende innblikk i habsburgernes rike under proletariatets diktatur.

Den beste delen er den om Polen. Av en polsk venn får Judt høre om en scene fra Othello der vår tragiske helt roper ut sitt «Døden!». På polsk blir dette oversatt til «smierc», mens Othello på tsjekkisk slår til med «smrk!». For Judt høres dette nokså likt ut, men hans polske venn forklarer hvordan de åpne vokalene forteller om et stolt, selvstendig land med en rik kultur og historie, der de sentraleuropeiske lydrikene under huset Habsburg klinger av kuede heimfødinger. Som kjærlighetserklæring til Polen er det vakkert; bokens muligheter i Praha er jeg mer usikker på.

 

Begripelig uenighet. Thinking The Twentieth Century er så lettlest som en såpass sprenglærd bok kan bli. Man henger fint med på tankesprangene, og slik det fremgår av Timothy Snyders innvendinger og korrigeringer, er Tony Judt en mann det er både givende og hyggelig å være uenig med.

Selv har jeg kranglet med Judt på annenhver side, bare for å oppleve at han går videre med nye ting jeg jubler over at noen endelig har klart å formulere på en begripelig måte.