I journalisten Simen Tveitereids nye bok ligger hovedpoenget allerede i tittelen Nansen, Northug og jeg. Koden er ikke vanskelig å lese: På den ene siden oppfinneren av alle vintertradisjonene, oppdageren og forskeren, på den andre siden den nyeste av de nye, taktikeren, råtassen, sluggeren i løypa. Midt imellom står en vanlig nordmann på jakt etter en brukbar måte å tenke rundt nasjonaltidsfordrivet på.
Gullalder i fortid. Man kan selvsagt, som mange gjør, blåse i barten og hevde at det er lenge siden «ski» eller i og for seg «langrenn» i det hele tatt kunne vurderes som en enhetlig størrelse: Forskjellene mellom Nansen og Northug er for store.
Dette er på linje med ideen om at ungdommen i dag er fæl. Men det har den vært siden antikken, og det samme er tilfellet med skiløperne. I Nansens storhetstid som skiløper var det han som ble sett på som en billig sensasjonsmaker, for eksempel er Knut Hamsuns utbrudd i sakens anledning vel kjent. Men med Hamsuns dyrkelse av nybrottsmenn i bakhodet er det grunn til å anta at han selv respekterte ski som gamle dagers nyttefremkomstmiddel på jakt og så videre, med andre ord slik at gullalderen også i Nansens tid var trygt plassert i fortiden.
Personlig. Tveitereid selv virker slett ikke sikker på hva han mener, derfor har han valgt den personlig reflekterende essayformen fremfor å skrive en pamflett. Det har åpenbare fallgruver, som at forfatterjeget kan begynne å ta over boken totalt, men også klare fordeler, som at det blir lettere å trekke leseren inn i tematikken med mange små grep og personlige utspill.
Det personlige essayet er optimalt sett et utrykk for å tenke og skrive parallelt, over en viss tid, gjennom et visst sett av handlinger, og det er nettopp slik Tveitereid fremstiller sin tekst: Som om side etter side vokser frem mens han er på skitur, ser på skirenn, leser bøker om skigåing eller møter skiløpere.
Lysten ved sporten. Teknisk sett er Nansen, Northug og jeg skrevet i store sirkelbevegelser, hvor forfatteren jevnlig returnerer til de samme områdene, ski som konkurranse, ski som avkobling, ski som livsstil, i stadig nye sammenhenger.
Utgangspunktet er hele tiden følelser: Hva er det man føler ved å gå på ski, ved å brøyte en ny løype, ved å se Northug vinne? Bakgrunnen for det valget er nok at Tveitereid rett og slett har lyst til å gå på ski, og lyst er så absolutt en følelse – av og til en både tvingende og uimotståelig følelse.
Han ser skiturene som en stadig viktigere og viktigere del av livet, han velger bort andre ting for å gå på ski, ja, selv når han går glipp av å se selveste femmila i VM i Holmenkollen live, gir han ikke utrykk for veldig stor sorg.
BI-foredrag og seiersklisjeer. Likevel er ikke Tveitereid ute etter å fordømme Northug, og han er i hvert fall ikke klar til å håpe på en annen vinner, en løper som har forsøkt å rykke fra midtveis i løpet, for eksempel.
Han påpeker at den eneste som har klart dette i den moderne OL-historien er Johann Mühlegg under OL i Salt Lake City i 2002, men da dopet til hårrøttene. Forfatteren har et betryggende realistisk syn på skiidretten: At noen skulle kunne gå rett fra et felt slik fellesstarten har utviklet seg, er så usannsynlig at det heller ikke ville vært noe smart treningsmål selv for en Northug. Det må være mye bedre å greie å holde følge med andre løpere og så spesialisere seg på å slå dem i spurt. Northug er en som har tilpasset seg sporten slik sporten er i dag. Tveitereid ser ikke noe umoralsk i det.
Men det er ikke noe hokuspokus ved det heller. Så når forfatteren et sted i boken er på BI-foredrag med «vinnerskallen Petter Northug», går han sint og skuffet ut etterpå. Hans konklusjon er motsatt av det som virker å være selvsagt i næringslivskretser; det er ikke sikkert at sportsenerne har noe som helst å bidra med til samfunnet for øvrig – altså bortsett fra det å vinne på ski. Det er et inntrykk som ikke blir svekket når han studerer Olympiatoppens anbefalte holdninger nærmere: Det er ekstreme seiersklisjeer rund baut.
Til gjengjeld er Tveitereid dypt fascinert av å lytte til 60-åringene Juha Mieto og Oddvar Brå på Litteraturhuset. De har erfaring med både seier og tap i en lang karriere, og kan se seg selv og sporten i perspektiv, se forandringene underveis.
Jordnære divaer. Det kan være grunn til å lese Tveitereid ekstra nøye når han i kapittelet «Marcialonga – amore mio» kommer til næringslivselitens stadig mer intense skigåing (og sykling, triatlon, etc. etc.) I sin forrige bok tok han opp det påfallende ved at folks beslutning om å sende barn tidlig i barnehagen ble fulgt av en mediekuling av medvind for ideen om at barn bør tidlig i barnehagen. Og ganske riktig: Etter at stadig flere næringslivsledere har begynt å trene steinhardt, gjerne med Birken og andre utholdenhetsprøver som mål, er det kommet stadig flere utspill om at de beste næringslivslederne er de som trener mest.
Simen Tveitereid er en forfatter som er villig til å sette spørsmålstegn ved etablering av «sannheter» som passer de impliserte (leserne, seerne, kundene) påfallende godt. Det kan det neppe bli for mye av.
I Nansen, Northug og jeg prøver Tveitereid mer eller mindre eksplisitt ut en masse påstander om ski, om Norge, om det moderne. Her kommer komplikasjonene tett som hagl.
Han tar for seg at vi vil ha «jordnære divaer» – et uttrykk som forunderlig nok passer på så vel Wenche Foss som på Marit Bjørgen, men at vi også roper på noe «unorsk», som en Petter Northug.
Han prøver seg ikke på spørsmålet om Nansen var unorsk, da hadde han vel ikke fått et øyeblikks fred resten av livet. Derimot tar han opp hvordan Vegard Ulvang ble sett på som en mer tradisjonell norsk type enn Bjørn Dæhlie, men at Ulvang senere har stått for en rekke forandringer av skisporten i utradisjonell retning – som likevel, slik verden nå engang er, gjerne kan ha bidratt til fortsatt tung norsk skidominans. Karusellen går!
Frigjøringsideologi. Sannhetene og posisjonene er nesten hele tiden flertydige hos Tveitereid. Men hvordan kunne det bli annerledes med en aktivitet som er så tett vevet sammen med norsk identitet som ski? Svaret er nok at det ikke kunne det.
Britene henter frem Shakespeares Henry V før viktige fotballkamper («Cry God, for Harry, England and St. George»), men dyrker samtidig ideen om en serie nederlag som virker til å komme rett ut av koloniavviklingen («30 years of hurt never stopped me dreaming»). Vi nordmenn er selvsagt skienes svar på engelskmenn, og vi trekker frem vikingarven og birkebeinerne, en slags storhetstid, men også 1905. Frigjøringen fra den underlegne og umyndiges posisjon syder under overflaten, også – mer eller mindre bevisst – hos Petter Northug når han ved enhver anledning herjer med svenskene.
Nansen, Northug og jeg har ikke de store, demonstrative konklusjonene. Leseren får da bidra selv, ikke bare ligge i pulken! Det nærmeste Tveitereid kommer en egenerklæring er ved å innrømme at hans eget skiforbilde er hans svigerfar. I dennes lakoniske nedtegnelser i hytteboken i Rauland finner forfatteren en skiholdning han helt åpenbart er klar til å innta selv og videreføre til sine egne barn:
Middag: Joikakaker (1/2 boks) + poteter og litt fra en frossen grønnsaksblanding. Smaker utmerket! 16.19: Sola ned bak Spjotenuten. 21.00: minus 10 C. Det har blitt betydelig kaldere. Fullmåne og stjerneklart. I morgen er meldingen snø.
Ingen kommentarer